Jeg måtte sitte stille en stund etter at jeg hadde sett videoklippet av Philip Manshaus som ankom fengslingsmøtet på mandag. Måten han lyste opp på da han registrerte det store presseoppmøtet og ikke klarte la være å smile. Det var som å se en reprise av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Resten av dagen var jeg nummen og kvalm. For et totalt nederlag. Åtte år etter 22. juli var det antakeligvis bare en heldig kombinasjon av dårlig planlegging fra terroristens side og egne sikkerhetstiltak, samt heltemot fra moskeens side som forhindret at det ble mer enn ett drapsoffer den dagen. Vi kunne fort stått overfor en ny nasjonal katastrofe av dimensjoner forårsaket av en høyreekstrem terrorist. Hvordan er det mulig?