For noen år siden hørte jeg et lavmælt intervju på radio med en kvinne som tre uker tidligere hadde mistet barnet sitt i dødfødsel. Stemningen i samtalen var sterkt preget av kvinnens dyriske sorg. Det var slik jeg opplevde det – et hunndyrs bunnløse fortvilelse over tapet av barnet hun hadde båret og kjent i seg gjennom svangerskapet. Alt i henne var innstilt på spedbarnet. Hun snakket langsomt og tungt om den intense smerten ved å ikke ha et levende spedbarn i armene.