Jeg går nesten ikke på festival lengre. Derimot jobber jeg med flere og har gjort det i snart 20 år. Når resten av Norge tar ferie starter galskapen for alle oss som har festivaljobbing som vår store lidenskap. På tre korte sommermåneder skal et hundretalls norske festivaler avvikles. Det er noe helt eget å jobbe med festivaler og man risikerer å bli litt «skada» av det. Så hvordan blir man hekta på noe sånt? Hvordan ender man opp med å bruke hele sommerferien sin på å jobbe i stedet for å reise til Syden og kose seg som alle andre normale mennesker? Og stort sett bruke hver helg og ferie resten av året til å planlegge galskapen? Forklaringen er enkel: Jeg er hekta på følelsen det gir og menneskene jeg møter.
Holder fast på greia
Signe Marie Rustad
Grime som punk: Slowthai finner en ny vei inn i en sosialrealisk virkelighet.
Rule, Britannia!
Slowthai
Nothing Great About Britain
Method Records
Mulig han ikke vil forandre verden, men han ser åpenbart etter et nytt England – med rappen som verktøy, konsertscenen som springbrett og punk & limsniffing som en slags form for ur-inspirasjon. På debutplata kaller Slowthai Elizabeth II av Storbritannia helt enkelt og i sin mest aristokratiske aksent for en cunt innen åpnings- og tittelkuttet «Nothing Great About Britain» er omme. På liveshowene sine har han det med å rope «fuck the queen» kun iført trusa, foran flagget og mens nasjonalsangen spilles av over PA-anlegget. Og hei, happy hour, han skal ta med seg en bottle of Bucky til Buckingham Palace, sånn for å vise at britenes mest søplete alkoholholdige drikke – Buckfast Tonic Wine, en koffeinkule for hurtig fyll og spying – er like erkeengelsk (eller var det skotsk?) som det flotte slottet i Westminster.