Klokka er to minutter på fire en torsdag ettermiddag seint i mars, og tidspunktet kunne ikke ha vært verre. Det har vært varmt i det siste, altfor varmt. Tre mildværsperioder har etterlatt en tyntflytende blanding av sørpe og gjørme på hyttefeltets grusveier. Brøytekantene ligger begravet under grus og møkk. Sildringen av en vinter som smelter bort, er det eneste man kan høre, ellers hviler en tung stillhet over hyttefeltet ved Beitostølens skistadion. Det er ikke et menneske å se, ingen dyr, ikke engang en bil. Innefra hyttene er det heller ingen tegn til liv. Tomheten får landskapet av identiske hytter til å likne en kulisse. Hva skjuler seg på baksida?