Politisk klokskap er ikke mulig uten etterpåklokskap. Da Norge bestemte seg for å bombe Libya i 2011 for å fremme menneskerettigheter og demokrati og en FN-styrt verdensorden, hadde Norge selvsagt ingen erfaring fra å krige i Nord-Afrika, og politikerne visste naturlig nok svært lite om området. Gitt at alle nå vet at Natos krig endte i kaos og anarki i Libya og et svekket FN, blir den norske politiske ledelsens holdning til på nytt å tenke grundig igjennom hva som skjedde for åtte år siden, stadig mer oppsiktsvekkende.

Da Barack Obama skulle oppsummere sine år som president, beskrev han gjennomføringen av Libya-aksjonen som sitt største feilgrep, og «off the record» karakteriserte han Libya som et «shit show». Det britiske parlamentet gikk enda lenger. I en rapport fra september 2016 ga det David Cameron, statsminister i 2011, ansvaret for å ha startet en krig på feil grunnlag og med skjebnesvangre konsekvenser. I Norge nedsatte Solberg-regjeringen – etter flere år med press – et Libya-utvalg i 2017. Det konkluderte at norske politikere ikke hadde noen grunn til å revurdere hva de gjorde i 2011. I dagene etter at Pettersen-utvalget hadde lagt frem sin rapport kunne de ansvarlige politikerne med Jens Stoltenberg i spissen derfor si med full støtte i «den kritiske granskingen» at de hadde handlet helt rett; de ville ha gjort det samme på nytt, og bombingen var i realiteten et spørsmål om dydsetikk.

Historiens dynamikk er imidlertid slik at Libya-krigen vil bli et stadig dypere nasjonalt traume, nærmest i takt med hvor lenge det politiske lederskapet vil forholde seg til krigen som om den som virkelighet ikke fant sted. Bombingen av Libya og ikke minst diskusjonen om den i norsk offentlighet, er en av de mest interessante tildragelsene under landets internasjonale gjennombrudd.

Da Norge vedtok å bombe Libya, brøt jo det politiske lederskapet mye mer radikalt med statens politiske tradisjon enn hva som var tilfellet i supermakten USA og i kolonimakten England. I Norge hadde myndighetene over mange år brukt milliarder av kroner på å fremme bildet av nasjonen som selve bistands- og fredsnasjonen globalt. Som Bård Solheim, lederen for de norske F-16-flygerne uttrykte det i filmen «De gode bombene»: Norge gikk fra «dyp fred til strategisk bombing nede i Afrika på under en uke», og som han fortsatte – «nesten uten debatt». Han la til: «Jeg tror du skal lete lenge før du finner at fredsnasjonen Norge har brukt såpass mye maktmidler som vi gjorde der nede.»

Spørsmålet er: Hvorfor finner akkurat det norske politiske lederskapet ingen grunn til å stille selvkritiske spørsmål til sin politikk om å sende norske F-16-piloter for å fremme demokrati og menneskerettigheter i Afrika?

Sammen med Tormod Heyer og Rune Ottosen har jeg redigert en bok kalt «Libya-krigen. Et nasjonalt traume», som skal belyse dette spørsmålet. Mitt bidrag handler først og fremst om en gjennomgang av redegjørelsen til utenriksminister Ine Eriksen Søreide om Norges rolle i krigen i Libya i Stortinget den 8. januar 2019. Den er et viktig historisk dokument. Det var første gang en ansvarlig minister rapporterte til Stortinget og til det norske folk om Libya-krigens årsaker og resultat. Betydningen ble understreket av at det inntil da hadde vært åtte år med parlamentarisk taushet. Min analyse identifiserer et bemerkelsesverdig faktum: Søreide sa hun la opp til en bred debatt om erfaringene fra Libya, men realiteten er at redegjørelsen slår fast at det ikke finnes noen viktige spørsmål å diskutere.

Jeg sammenliknerhvordan Solberg-regjeringen her drøfter og begrunner Libya-aksjonen med hvordan kriger og deres årsaker drøftes i internasjonal litteratur. Ingen av de tradisjonelle teoriene om krigers årsak passer på den dydsetiske begrunnelsen som regjering, storting eller medier ga i 2011.

Det som må forstås, er hvorfor den norske debatten om Libya-krigen kan befinne seg innenfor et helt særegent og nytt univers. Mens det stadig kommer ut et stort antall bøker med ulike syn på andre verdenskrig i Norge, er regjeringens opplegg for debatt og nasjonal læring om Norges Afrika-krig at det bare er ett mulig perspektiv på denne krigen; og det er identisk med det politiske lederskapets syn i 2011. Solberg-regjeringens politikk for oppsummering av krigen sammenholdes også med hvordan det britiske parlamentet diskuterte Libya i 2016.

Det blir klinkende klart: Debatten der foregikk i en langt mer åpen og kritisk atmosfære. Parlamentets rapport ble skrevet av en parlamentarikerkomité, hvorav seks var medlemmer av «søsterpartiet» til Eriksen Søreides Høyre. Rapporten kritiserte den britiske strategien for å være feilslått fra første dag, «grunnlagt på gale antagelser» og «på en ufullstendig forståelse». Den slo også fast at Cameron-regjeringen ikke hadde noen ordentlig analyse av opprørets karakter og om Gaddafi virkelig hadde planer om å begå folkemord. Søreide på sin side snakker som om Libya var et land uten historie, tar utgangspunkt i at norske politikere ikke kan forventes å ha et selvstendig ansvar for å vurdere situasjonen i Libya og tilskriver dem dermed indirekte heller ikke evnen til å forstå komplekse geopolitiske forhold og situasjonen i land Norge bomber. Poenget mitt her er ikke at de britiske politikerne hadde rett i sine vurderinger og at de norske politikerne tok feil, eller omvendt. Målet er å tydeliggjøre forskjeller i holdningen til å lære av erfaring.

«Libya-krigen vil bli et stadig dypere nasjonalt traume»

Jeg sammenlikner også Solberg-regjeringens forslag til hvordan nasjonalforsamlingen og offentligheten bør drøfte Libya-aksjonen i 2019, med hva Stortingets politikere faktisk sa i debatten om Libya i Stortinget den 29. mars 2011. Konklusjonen på en slik komparasjon er uunngåelig: Regjeringen gjengir åpenbare fakta på en måte som gir et systematisk uriktig bilde av hva som skjedde.

Jeg har andre steder dokumentert i detalj hvordan stortingsdebatten i 2011 oppfattet intervensjonen til støtte for opprørerne i Libya som en utvetydig støtte til «Den arabiske våren», og som et bidrag i kampen for demokrati og menneskerettigheter i Libya. Målsettingen var i praksis regimeendring, men først og fremst var debatten preget av krigseufori og normativt-ideologisk svada om den politiske utviklingen i Midtøsten, og et fravær av prinsipiell tenkning om forutsetninger for og begrensninger ved humanitære intervensjoner. Regjeringens redegjørelse i 2019 opererer som om denne stortingsdebatten aldri fant sted. I stedet gjentas hva som er i ferd med å bli det offisielle narrativet: Norske politikere hadde ingen egen analyse av Den arabiske våren og Libya. Slik kan også Stortinget og Eriksen Søreide selv (som jo var en av de ivrigste talspersoner for militære aksjoner gjennom hele 2011) fritas for ansvar: De kan jo ikke stille kritiske spørsmål til egne analyser – som de nå hevder ikke fantes.

Søreide legger vekt på at politikerne ikke må dømmes eller evalueres basert på opplysninger som er blitt kjent i ettertid og som de ikke kunne ha kunnskap om, eller på sider ved krigens utvikling de ikke kunne ha oversikt over. Dette er fra en historikers synspunkt et svært fruktbart standpunkt.

Men så foretar Søreide et retorisk grep som gjør hele debatten om Libya-krigen til en «no-starter». Utenriksministeren snakker systematisk om «situasjonen» i 2011, som om «situasjonen» eller politikernes handlingssituasjon var den samme i dette lange og dramatiske året. Det britiske parlamentets rapport er klokkeklar på at det motsatte var tilfelle: Lederen av kommisjonen, den konservative Crispin Blunt, uttalte at «det opprinnelige målet med den militære intervensjonen for å beskytte Benghazi var oppnådd innen 24 timer». Situasjonen den 29. mars var, som jeg viser andre steder, svært forskjellig fra situasjonen i slutten av februar, slik situasjonen i mai var ekstremt forskjellig fra i mars, og så videre.

Forutsetningen for å kunne snakke som om situasjonen var den samme gjennom hele 2011, er at krigen man sendte fly til ikke var en virkelig krig, men et stilleben, et fastnaglet øyeblikksinntrykk av Gaddafis hær mot uskyldige, sivile i Benghazi, der de gode humanitære intervensjonistene sto mot ondskapen. Men dette gir et ytterst skjevt bilde av hva som var «situasjonen» utover i 2011. Regjeringens presisjonsnivå om «situasjonen» i 2011, blir i prinsippet som å snakke om at Churchill og Roosevelt var i samme handlingssituasjon overfor Hitler før og etter slaget om Stalingrad, og Washington i Vietnam før og etter My Lai-massakren i 1968. Ved systematisk å snakke om 2011 som om situasjonen var den samme gjennom hele året, blir enhver vurdering av de norske politikernes forståelse av krigens utvikling og handlingsalternativer på ulike tidspunkt, irrelevant. Ved å avvise undersøkelser av handlingssituasjonenes kronologi, blokkeres muligheten til lærdom og erfaring, ikke minst siden et kjennetegn ved denne krigen nettopp var det ekstremt ulikeverdige styrkeforholdet mellom de krigførende partene.

Utenriksministeren betoner også at det var det hun kaller «verdenssamfunnet» som handlet, stilt overfor en felles humanitær utfordring. Norske politikeres oppfatninger løftes slik over den «norske andedammen»: De blir gjort tilnærmet uangripelige, de representerer ønskene og innsiktene til «Det maksimalt store vi». Men substantivet så vel som subjektet «verdenssamfunnet» er en konstruksjon. FN kan i høyden være en institusjon for alle verdens stater, og er selvsagt ikke «verdenssamfunnet».

Det gjelder i enda mindre grad Sikkerhetsrådet, som jo er sammensatt av enkelte land, som til og med har fast posisjon der, uten å være valgt av noen.

Dessuten var det ingen enighet i Sikkerhetsrådet om at de sto overfor en bestemt situasjon. Fem av de viktigste medlemmene, India, Kina, Russland, Brasil og Tyskland, avsto fra å stemme. Ved at konstruksjonen «verdenssamfunnet» – uten hermetegn – tilskrives rollen som «den udiskutabelt rette handlende» i Søreides redegjørelse, gis beslutningen et politisk-moralsk alibi. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen gir en redegjørelse samme dag til Stortinget, hvor «verdenssamfunnet» blir enda mer mytisk. Han feilinformerer Stortinget på en eklatant måte, og sier at Sikkerhetsrådet «enstemmig» gikk inn for Libya-aksjonen, og underslår dermed at Kina, Russland, Tyskland, India og Brasil stemte avholdende. Bakke-Jenssen er neppe så uklok at han bevisst serverer Stortinget en løgn. I hans verden er «verdenssamfunnet» blitt så universelt, at presisjon blir unødvendig.

«Regjeringen gir et systematisk uriktig bilde av hva som skjedde»

Effekten av at Solberg-regjeringen slik underordner norsk politikk vurderingene til «det internasjonale samfunnets» har to samvirkende, men paradoksale funksjoner: Den gir norsk politikk legitimitet, samtidig som politikerne situeres overfor den konkrete politikken som uansvarlige for den. Norge er bare eksekutør av «verdenssamfunnets» vilje, og har verken kapasitet, kompetanse og politisk tyngde til å være noe mer og annet. Går det galt er det derfor heller ikke deres skyld. For hvem kan skylde på lammet, som bare følger etter ledesauene?

Eriksen Søreide legger stor vekt på tesen om at det ikke er noe poeng å gå kritisk gjennom norsk politikk, fordi landet bare handlet som verdenssamfunnet og våre allierte gjorde. Hun sier: «I tillegg mente samtlige av våre nærmeste allierte at militær maktbruk var nødvendig». Problemet med denne informasjonen til Stortinget er at den ikke samsvarer med fakta. Tyskland, definitivt en av Norges nærmeste allierte, avsto altså fra å stemme for militær aksjon mot Libya, og foreslo heller at man burde følge det diplomatiske sporet.

Et annet interessant trekk ved redegjørelsen er hvor opptatt den er av krigens juss. Denne rettsliggjøringen fremtrer også som svært som spesiell sammenliknet med historiske studier av kriger. Litteraturen har vært relativt lite opptatt av det juridiske, og mer opptatt av det politiske og militære. Oppstarten av første verdenskrig eller andre verdenskrig eller USAs krig i Irak, blir ikke mer rett eller gal, eller mer klok eller uklok, om den var formelt lovlig eller ikke. Kriger er, som Clausewitz sa, politikkens – og ikke domstolenes og rettsvesenets – fortsettelse med andre midler.

Eriksen Søreide gjør også et poeng av at de som gikk inn for krig i 2011 var «uten fasit i hånd», og at det derfor er urimelig å kritisere deres vurderinger. Men ingen kriger er blitt startet med fasit i hånden. Dersom utenriksministerens logikk skal følges, er det irrelevant å undersøke amerikanernes beslutning om å støtte regjeringen i Saigon mot Nord-Vietnam og FNL, fordi det jo er åpenbart at verken Kennedy eller Johnson hadde startet krigene i Indokina om de hadde sittet med «fasiten i hånd», Hitler hadde ikke startet andre verdenskrig om han visste at han kom til å tape, og Andropov ikke hadde gått inn i Afghanistan om han visste at det skulle føre til Sovjetunionens oppløsning. Det er jo nettopp fordi de som starter kriger ikke kjenner krigenes fasit, at det er så viktig å undersøke og diskutere hvordan de kunne starte dem.

Libya-krigen og diskusjonen om den er en sentral hendelse i den perioden av Norges historie hvor staten ble en globalpolitisk aktør, men hvordan den forstås har også direkte konsekvenser for fremtidig utenrikspolitikk. Regjeringen følger opp Trumps og Stoltenbergs ønsker om større forsvarsbudsjett. Norges militære slagkraft vil vokse. Det vil påvirke evnen til rask «deployering» av bombefly i en situasjon hvor regjeringen er tydelig på at Norge skal videreføre og videreutvikle sin militære «engasjementspolitikk» i andre land.

Hvorfor legger da regjeringen og utenriksminister Søreide i sin redegjørelse til Stortinget opp til en debatt om Libya hvor det ikke er rom for etterpåklokskap? Ingen av de sentrale politiske vurderingene skal tas opp til kritisk drøfting: Hvorfor var analysen av Den arabiske våren feil? Hvorfor ble Libyas statshistorie helt oversett? Hvordan kunne man gå inn for regimeendring og kamp for menneskerettighetene når det allerede var åpenbart at de kreftene som man tok del i en borgerkrig på vegne av hadde helt andre mål? Skal norske politikere bare «stole på» sine allierte, det vil si slutte å være et selvstendig stat som krigførende land? Om det norske politiske lederskapet har som målsetting å forstå hva som foregår før de sender soldater ut i verden, hva vil det kreve?

Det er en klisjé å hevde at de som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den. Men fra en historikers synspunkt, og etter å ha fulgt begrunnelser for Libya-krigen over tid, er det ikke tvil om at klisjeen i dette tilfellet er i ferd med å bli deprimerende treffende.

Men Søreide Eriksen og andre politikere har nå to alternativer i Stortingets første «læringsdebatt» om Norges Afrika-krig. De kan bli husket som de som fortsatte i samme selvgratulerende spor om at de handlet slik de måtte handle av moralsk-politiske grunner, eller de kan selvkritisk drøfte om Libya-krigen avdekket historisk festede begrensninger ved deres tenkemåter og forståelse av verdenspolitikken. For det er slik: Hodeløse personer med store muskler kan være farlige. Hodeløse statsledere med stadig flere jagerfly og smarte bomber – og som tror de representerer «verdenssamfunnets» vilje – kan definitivt være enda farligere.