I strid med seg selv
De fleste partier er preget av dype politiske og kulturelle skiller.
Hvordan er det mulig at så forskjellige folk tilhører samme parti? Venstre, som hadde landsmøte i helga, består for eksempel av minst to partier, Bygde-Venstre og «superliberalerne», som tilsynelatende har lite til felles. I Klassekampen lørdag sa Venstres stortingsrepresentant Abid Raja at han var mektig lei av at den liberale fløyen skadet partiet ved å kjøre fram nisjesaker som narkotikalegalisering, surrogati og sexkjøp, mens Unge Venstre-leder Sondre Hansmark ville ha betydelig mer av sånt. For utenforstående er det egentlig naturstridig at et parti skal romme to så forskjellige linjer, men slik er det. I land med topartisystem, som USA og Storbritannia, er det mange ulike fløyer i hvert parti fordi de ikke har noe annet sted å gå. I Norge har vi betydelig flere partier, men også her er partiene preget av store kulturelle og politiske avstander. De kommer til overflaten når partiene er i krise.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn