Vi vet vi burde våge, men vi gjør det ikke. Vi lengter, men vi tør ikke. Vi prøver oss, men er så sårbare og sensitive at vi kløner det til. Går vi sultne lenge nok, kan det hende at vi til slutt drikker oss for fulle og endelig strekker armene tillitsfullt ut mot en hvemsomhelst, lar det stå til i noen sene nattetimer – og ender med «walk of shame» en frossen, tidlig bakrusmorgen.