Året var 1965, en tid da barn slett ikke fikk alt de pekte på. Per på åtte år hadde noe små biler som han lekte mye med, men han ønsket seg så inderlig den store brannbilen i knallrød, blank plast – den han hadde sett i vinduet på leketøysbutikken. Han visste at den var dyr, at hans foreldre var imot plastleker og at brannbilen derfor nok aldri ville bli hans. Likevel kunne han ikke la være å drømme, og hver gang han gikk forbi butikkvinduet sammen med sin mor, holdt han henne litt igjen og stirret lengselsfullt på bilen, så hun skulle skjønne hvor mye han ønsket seg den.

Pers mor hadde andre lengsler på vegne av sin sønn, hun ville så gjerne at han skulle begynne med folkedans. Hun hadde flere ganger foreslått danseskole for ham, men han var ikke interessert. Han hadde helt andre interesser. Mor hadde skjønt hvor sterkt sønnen ønsket seg brannbilen, og tenkte hun kunne gjøre en hestehandel. «Per», sa hun, «du kan få den store brannbilen, hvis du begynner på danseskolen». Åtteåringen kjente suget etter brannbilen; plutselig var den uoppnåelige drømmen innen rekkevidde. Men etter få sekunder tok sinnet over – hun prøver å bestikke meg! Å, det var vondt, men han kunne ikke: «Nei», sa han, og så sin mor inn i øynene, «det vil jeg ikke». Det ble verken danseskole eller brannbil på Per. Mor tok imot avslaget uten å gjøre noe nummer ut av det. Antakelig var hun innerst inne litt stolt over viljestyrken hos den søte gutten sin.

Viktigere enn brannbilen var veivalget Per tok og ble anerkjent for. Når han forteller om hendelsen som voksen, merker han at valget om å ikke la seg bestikke, var identitetsbyggende. Per er én man ikke kjøpslår med.

Vi kommer til verdenmed et temperament som viser seg tidlig. Noen spedbarn er fredelige, lette å forstå og lette å roe, andre er aktive og krevende fra dag én. Noen er engstelige og forsiktige, andre er tøffe og robuste. Men disse medfødte trekkene vil spille sammen med omgivelsene på måter som forsterker eller hemmer, og kanskje modifiserer, det opprinnelige temperamentet.

Først og fremst vil summen av hverdagens hendelser gjennom oppveksten forme oss. Men vi har alle noen skjellsettende erfaringer i bagasjen, som danner et veiskille eller et spor. De setter ikke alltid et permanent spor, fordi det kan komme nye viktige hendelser som åpner motsatte spor. Men likevel, emosjonelt ladde øyeblikk fester seg med særlig styrke i nervesystemet. Sterke følelser baner vei for tydelige spor i den kroppslig forankrede hukommelsen, hvor måter vi gjør ting på ligger. På fagspråket kalles dette proseduralhukommelsen, eller implisitt hukommelse – det du bare vet, fordi du har erfart det. Det du bare gjør uten å tenke over det.

Da jeg selv snart skulle fylle seks år, ønsket jeg meg smykkeskrin til bursdagen. Min mor tok meg med til en stor gullsmed, sammen med sin søster, min tante, for at jeg skulle få være med å velge smykkeskrin selv. Året var 1966, fortsatt i nøysomhetens tid. Selv var jeg en klassisk 60-talls småjente, med overdådige rysjer, blonder og rosa-lilla prinsessedrømmer i fantasifeltet.

Gullsmeden hadde smykkeskrin i mange størrelser og fasonger. Jeg forelsket meg umiddelbart og heftig i et lite, hjerteformet, gullfarget skrin, med dyprød fløyel som rikelig bølget seg på innsiden. Et helt optimalt smykkeskrin, syntes jeg, og skapte meg umiddelbart en fantasiverden rundt det lille skrinet.

«Emosjonelt ladde øyeblikk fester seg med særlig styrke i nervesystemet»

Mor og tante mente det var altfor lite og upraktisk, med tanke på framtida. De pekte ut et stort firkantet skrin i tinn, med vikingmønster – en solid beholder for alle smykker man kunne tenke seg i et langt liv. Så der stod vi, «nøysomheten» mot «prinsessen». Hvem vant? Overmakta og nøysomheten. Vi dro hjem med vikingskrinet og et knuste hjerte, som jeg prøvde å skjule.

Min mor har alltid vært en sensitiv og klok dame; hun skjønte hva som hadde skjedd. Da selve seksårsdagen kom, fikk jeg en ekstra gave. Jeg pakket opp og fant det lille, gullbelagte hjerteskrinet. Mor hadde dratt tilbake til butikken og kjøpt det til meg, i tillegg til det med vikingmønster.

Jeg blir ordentlig myk i hjertet når jeg tenker på det i dag. Jeg ble glad den gangen også, spesielt fordi jeg skjønte at hun hadde skjønt meg. Men likevel – det var for sent. Gleden hadde en betydelig bismak av resignasjon, min vilje var jo allerede overkjørt – og uten at jeg hadde klart å protestere ordentlig.

Det er kjernen i denne historien: Noe i min lille seksårige personlighet valgte underkastelse, uten protest. Jeg kunne ha blitt sur eller sint der i butikken. Jeg kunne ha spurt om det ikke var sant det de hadde sagt, at jeg var med for å velge selv. Jeg kunne ha insistert. Men jeg bøyde hodet og lot de to geskjeftige kvinnene bestemme. Så handlet det tross alt bare om et lite smykkeskrin. Men djevelen – og skjønnheten – ligger i detaljene, det ligger prosedyrelæring i følelsesladde situasjoner. Hvilke trekk får dominere? Hva jeg gjør som barn, hva jeg tillates å gjøre, legger begynnende føringer for senere valg.

Ett år senere tok jeg revansj. Nå handlet det ikke om et smykkeskrin, men om barnehage. Jeg skulle begynne i første klasse om et halvt år, og mine foreldre mente jeg burde gå i barnehage noen dager i uka dette halvåret, for å bli mer sosialt robust. Jeg var overmoden for skolen, og gledet meg, men jeg var også en sjenert og litt engstelig jente, det visste jeg selv. Men noen barnehage var jeg slett ikke interessert i!

Jeg hadde tre gode venninner i gata og følte meg trygg og glad sammen med dem. Vi var ute og lekte hver dag. Hjemme hadde vi hushjelp, så det var noen der til å passe på meg og lillebror på dagtid. Barnehage var sånn sett ikke nødvendig – prosjekt «sosial herding» var uaktuelt. Men foreldrene mine ga seg ikke, og intensjonene var jo gode.

«Når vi følger et spor mange ganger, øker sjansen for at vi fortsetter å følge det»

Datoen for barnehagestart kom, jeg stod opp, spiste frokost og barrikaderte meg under sofaen i stua hjemme. Jeg holdt meg fast i det ene innerste sofabenet og fant en kant å spenne beina mot. Her lå en jente som ikke skulle i noe barnehage. De voksne forsøkte vennlig å dra meg fram, men jeg spente imot. De lokket med premie, men jeg «tok en Per»: Ingen bestikkelser kunne få meg til å skifte mening. Jeg vant, prosjekt barnehage ble avlyst, og jeg kom fram fra mørket under sofaen og pilte ut til venninnene i gata.

Som voksen har jeg tenkt at jeg sikkert hadde hatt godt av noen måneder i barnehage. Men jeg hadde enda bedre av denne identitetsbyggende protesten, av å vinne fram med et tydelig og insisterende «Nei, jeg vil ikke». Ved siden av underkastelse-sporet som ble bygget ut i smykkeskrin-hendelsen, fikk jeg med barnehagenekten et viktig bidrag til et annet spor i min lille personlighet, et spor som handler om å si stopp når det gjelder. Begge sporene har jeg fortsatt i meg: Jeg kan tilpasse meg, og jeg kan slå i bordet. Slik vi alle har mange spor og muligheter i oss.

Alt det vi gjør på automatikk, gjør vi fordi det er lagret i proseduralhukommelsen, som at vi hilser med høyre hånd, eller at vi knytter skolisser uten å tenke over hvordan. Når vi følger et spor mange ganger, øker sjansen for at vi fortsetter å følge det. Oppveksten legges inn i proseduralhukommelsen og skaper oss som personer, i samspill med de medfødte trekkene.

Broren min, Even, ønsket seg trafikkpolitiutstyr til åtteårsdagen. Han hadde nemlig en plan: Vi bodde rett ved siden av et stort sykehus, og han hadde lagt merke til at det hver ettermiddag var lange køer og trafikkaos på den store parkeringsplassen i sykehusets visitt-tid, klokka seks til sju. Her må noen ordne opp, tenkte min åtteårige bror, og til bursdagen fikk han utstyret han trengte for å ta grep: Politihatt, bandolær, hvite hansker og en kølle til å dirigere trafikk med.

Rett før visitt-tiden klokka seks på ettermiddagen tok han plass som trafikkpoliti på sykehusets parkeringsplass. Der stod han, med selvsikker mine, og tydelige dirigerende bevegelser – stopp, kjør dit, ikke dit – de hvite hanskene og kølla viste vei for bilister på jakt etter ledig parkeringsplass. Særlig likte han å slenge kølla rundt for å få folk til å raske på i riktig retning. Noen bilister ble irriterte over denne guttungen som trodde han var noe, de tutet og viftet ham bort. Min bror vek da klokelig unna, og vendte seg i stedet mot dem som lot seg dirigere av ham.

Et par ettermiddager i uka en lang periode, var Even «på jobb» som trafikkpoliti. Jeg husker godt at han kom hjem på kvelden, sliten og lykkelig. Tenk at han hadde dette motet til å ta grep og ordne opp så tidlig. Og tenk at han fikk lov! Bevisstheten rundt barn og sikkerhet var helt annerledes på 60-tallet. Uansett: Tenk hva han fikk av trening på å ta ledelse i uoversiktlige situasjoner. Som voksen er min bror en mann med naturlig autoritet og evne til lederskap.

Kjære leser – hvilke kjernehistorier har bidratt til å prege din måte å være i verden på? Hva har du i deg, hva tok du i bruk, hva ble du gitt anledning til å ta i bruk? Det kan være spennende, og morsomt, både å huske tilbake på og snakke med andre om emosjonelt viktige hendelser, som har lagt føringer i livet. Men husk at du, som jeg, har mange og ulike spor i personligheten. Og muligheter til å hente fram spor som glapp i barndommen.