Ja takk, begge deler

Ivar Horneland Kristensen, administrerende direktør, Virke

I et innlegg i Klassekampen 4. februar spør NHOs Ole Erik Almlid og Stein Lier-Hansen om jeg ønsker en tjenestenasjon uten industri. Ja takk, begge deler!

Når NHO sier at «i stedet for å snakke ned industrien, burde man framsnakke den», har de ikke har tatt poenget i mitt intervju til Klassekampen 1. februar.

Tjenestenæringene trenger et næringspolitisk løft, og det er skuffende at NHO ikke vil være en alliert på dette området.

Det er to grunner til at vi kommer skjevt ut dersom vi legger alle de næringspolitiske eggene i industrikurven.

For det første: dersom næringsministeren legger an en industripolitikk som innebærer at kapital og kompetanse kanaliseres til industri særskilt, kan det gå på bekostning av tjenestebedrifters muligheter til å vokse.

For det andre kan en tradisjonell industripolitikk som ser verdikjeden fra produksjonssiden, innebære at vi går glipp av innovasjon og vekstbedrifter i den digitale økonomien der verdikjeden er snudd på hodet.

De største vekstbedriftene de seneste 10–15 årene er ikke tradisjonelle industribedrifter, men teknologibedrifter som ser verdikjeden fra det siste leddet, kunden.

Industrien er ikke hva den en gang var, men diskusjonene våre tar ofte utgangspunkt i det gamle bildet av hva industrien var. Industrien utvikler seg til å bli høyteknologisk og tjenestefisert.

Da må næringspolitikken ta utgangspunkt i det Norge vi er i dag – en tjenestenasjon. De nye fortrinnene våre ligger ikke i naturressurser alene, men kompetansen arbeidsstokken vår har og måten vi bruker data.

Selvfølgelig skal vi være stolte av vår historie som industrinasjon, men fremover bør politikerne legge til rette for at også virksomhetene innen tjenestenæringene gis vekstmuligheter.

Vi ønsker oss en næringsminister som er like opptatt av handel og tjenestenæringene som rammevilkårene for industrien. Det er et rimelig ønske.

DebattÆresretten

Snørr og bart i diskusjonen om Æresretten

Peter Normann Waage, forfatter av biografien «André Bjerke: I kampens glede»

Under overskriften «‘Noe muffens’ ved Stenersens Forlag», har Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad et innlegg i Klassekampen 22. januar som angivelig skal omhandle Den norske Forfatterforenings unnskyldning til 17 forfattere som ble dømt i Æresretten etter frigjøringen. Men den handler i stedet om Stenersens Forlags sterke nazi-tilknytning og om far og sønn Bjerke.

Som foreningens nåværende formann, Heidi Marie Kriznik, gjentatte ganger har understreket: DnF har aldri gått inn i enkeltsaker, men har unnskyldt den behandlingen de 17 forfatterne ble til del. De fikk ingen forsvarer, det var ingen åpen rettsbehandling og på toppen av det hele ble straffen iverksatt før ankefristens utløp. Foreningen hadde ingen hjemmel til å ilegge forfattere bøter eller nedlegge skriveforbud for dem. Likevel var dette hva som skjedde med Ejlert og André Bjerke. Behandlingen står i himmelropende kontrast til rettsstatens mest grunnleggende prinsipper. Dette var hva DnF unnskyldte. Selv Quisling fikk forsvarer og ble dømt i åpen rett.

Så kan man diskutere noe annet, nemlig de enkelte forfatteres gjøren og laden under okkupasjonen. Å blande den diskusjonen sammen med DnFs unnskyldning til de dømte forfatterne er å kaotisere hele bildet. Den diskusjonen åpner Rem, Søbye og Fløgstad for – og blander sammen snørr og bart.

Hvis de absolutt skal gjøre det, bør de ha med at Hjemmefronten ikke utstedte noen parole mot å oversette for det sterkt nazifiserte Stenersen forlag før høsten 1944. Da sluttet Ejlert Bjerke å oversette for dem. Men på omtrent samme tidspunkt mottok Axel Brinchmann 100.000 kroner fra Gunnar Stenersen til et forfatterfond. Dette opplyser Arne Kildal i sin bok fra 1945: «Presse- og litteraturfronten under okkupasjonen 1940–1945». Brinchmann var leder av Forfatterforeningen og den drivende kraft bak Æresretten.

For øvrig var André Bjerkes eneste befatning med forlaget at han gjendiktet Runebergs episke dikt Fenrik Ståhl sanger. Som jeg har skrevet tidligere, ble han da også til slutt frifunnet av Norges Kunstnerråd, som var Æresrettens ankeinstans. Rådet bemerket også at han hadde utvist en utmerket holdning under krigen. Han hadde blant annet deltatt som frivillig soldat i krigshandlingene april 1940 og skrevet patriotiske dikt.

peter@tekstogtale.no

DebattIpad-skolen

Det man taper i Ipad-skolen

Peter Alexander Stivang, lærer i Bærumsskolen

LESESNACKS: Ipadene funker greit for å lese korte tekster, men mange ungdomsskoleelever greier ikke å holde konsentrasjonen oppe lenge, skriver norsklærer Peter A. Stivang. FOTO: SIV DOLMEN Siv Dolmen

Forsker og professor Anne-Britt Gran konkluderer i en kronikk i Klassekampen 2. februar med at det norske skolesystemet bør ta et skritt tilbake i digitaliseringsprosessen. I Dagsnytt atten 7. februar reagerer grunnskolelærer Simen Spurkland, og sier han er lei av at folk utenfor hans digitale klasserom kritiserer hans metoder og undervisning. Dette kan jeg kjenne meg igjen i, men jeg forstår ikke hans reaksjon på selve forskningsfunnet til Gran.

Ipad-prosjektet i Bærum kommune, nå etter hvert også i andre kommuner, er spennende: Hver elev har fått sin egen Ipad og undervisningsapper, filmkamera og enkle former for deling gir muligheter for flere spennende og kreative undervisningsmetoder. Også jeg opplever denne positive siden med verktøyet. Men som jeg skrev i min kronikk 24. januar, mener jeg Ipaden er et distraksjonsverktøy.

Jeg har sluttet å lese lengre tekster digitalt i mitt klasserom, og bruker derfor igjen tid på kopirommet. Hvorfor? Jo, av den enkle grunn at mange av elevene faktisk ikke er i stand til å lese lengre tekster på læringsbrettet sitt. De kan lese blogger og kortere tekster på Ipad, men klarer ikke å holde konsentrasjonen oppe når de leser noveller eller artikler i aviser. Én elev kan henge seg opp i Ipadens zoom-egenskaper og bli sittende og zoome inn og ut de 10–15 minuttene det tar å lese teksten læreren har valgt ut. En annen kan bli opphengt i «fargestiftene» pdf-formatet gir tilgang til, og tegner Hitler-barter på personene som er avbildet, mens andre blir distrahert av push-signaler hvert femte minutt. Og med stor sannsynlighet blir noen fristet til «å hoppe av» teksten og svitsje over til sitt foretrukne medium.

«De som er faglig svakere, vil ikke ha en sjanse til å komme seg igjennom pensum.»

På høyskole eller universitet venter det mange tusen sider pensum i papirbaserte og/eller digitale kompendier og papirbøker i alle fag. Ett semester rommer noe slikt som 3000 sider for førsteårsstudentene. De faglig sterkeste blant elevene mine vil komme til å spise dette pensumet til frokost. Men de som er faglig svakere og som sjeldent opplever å trenge dypt inn i en tekst, nå også fordi de stadig blir distrahert av sitt eget læringsverktøy, er jeg redd ikke vil ha en sjanse til å komme seg igjennom. Det er alarmerende, fordi det antyder at Ipad er med på å forsterke de faglige og sosiale forskjellene i skolen og i samfunnet. Og det er jeg ikke med på. Vi ofrer ikke et mindretall av elevene for majoritetens skyld i den norske enhetsskolen.

Jeg frykter at Ipad og det heldigitale klasserommet truer evnen til å trenge dypt inn i en tekst hos mange av elevene; i hvert fall inntil lærerne blir kurset i helstøpte didaktiske digitale opplæringsmetoder i lesing. Jeg har foreløpig ikke fått tatt del i noe slikt kurs som norsklærer i min kommune, og det skuffer meg.

Jeg er selvsagt klar over at lærebøker i papir mangler dynamikken de digitale lærebøkene tilbyr, og at papirbøkene fort blir utdatert. Men i norskfaget er tekst på papir særs viktig for elevenes lesekompetanse, og derfor slår jeg et slag for papirboken i dette faget.

Jeg ønsker Anne-Britt Gran sitt forskningsresultat velkommen til debatten om digital lesing vs. lesing på papir i skolen. Den debatten bør nå komme for fullt forut for den nye læreplanen som blir gjeldende fra 2020.

peter.stivang@baerum.kommune.no