Store ord – og store planer

Gro Bjørnerud Mo, prorektor Universitetet i Oslo og Håkon Glørstad, direktør ved Kulturhistorisk museum og leder av strategi-tankesmien «UiO sett utenfra»

Universitetet i Oslo forbereder ny strategi for de neste ti årene. Dette har vakt en del oppmerksomhet, fordi forberedelsene er uortodokse: Fire tankesmier skal berede grunnen for den videre strategiprosessen.

Noen har reagert på sammensetningen av noen av smiene, og Klassekampen pekte på mulige skjevheter i sin lederartikkel 5. februar.

Vi har oppnevnt smier som skal fremskaffe kunnskap, fasilitere for debatt og dokumentere dilemmaer og veivalg. En skrivegruppe skal i samarbeid med ledelse og styre peke på mål og utforme strategien. Høringsutkastet blir sendt bredt ut. En av tankesmiene heter «UiO sett utenfra». Den skal få inn kunnskap og syn på hvordan UiO ser ut for viktige målgrupper både i Norge og i utlandet.

UiO har de siste årene vært det universitetet i Norge som særlig har kjempet for sosialt engasjement, åpenhet og vitenskapens kritiske betydning. Avskjedsordene fra forrige rektor, Ole Petter Ottesen, hentet kraft helt tilbake til første rektor, Waldemar Christopher Brøgger, om at det å lede UiO forplikter til noe større: Universitetet taler utdanningen og den frie forskningens sak, uavhengig av politisk overbevisning eller kapitalinteresser. Vi skal bære denne tradisjonen videre med både stolthet og glede.

Uavhengig av hvilken regjering Norge har og uavhengig av næringslivets eller andre samfunnsaktørers forventninger, har UiO et sett verdier som legger grunnlaget for hele vår virksomhet. Disse verdiene er den akademiske integritet og autonomi, det universelle akademiske fellesskap.

Kampen for at ytringsfrihet er langt mer enn frihet fra andres ubehagelige ytringer, og kritisk, rasjonell oppfølging av både de utsagnene og resultatene vi finner gode og de vi finner uakseptable. Kampen om sannheten på vitenskapenes egne premisser.

Store ord, kan man si. Men UiO skal strekke seg høyt og langt med ny strategi. En rapport fra et eksternt utvalg (SAB-rapporten) i 2012 var krystallklar: Skal UiO lykkes med å bli et grensesprengende, forskningsintensivt breddeuniversitet av internasjonalt format, må vi fokusere på omverdenens stemmer og betingelser. UiO må i langt større grad samarbeide med andre institusjoner og aktører, forholde seg til hva som er viktig i Oslo, i Norge og i verden, kontinuerlig vurdere å endre seg, strekke en hånd ut til mange sektorer i samfunnet, ikke minst den utøvende makten, næringslivet og kulturlivet. Kort sagt må UiO lære seg å samarbeide med resten av samfunnet, ikke bare forsyne verden med kunnskap.

Det er ikke fritt for at også SAB-rapporten tar store ord i sin munn. Det gjør også tankesmienes utfordringer og muligheter klarere: UiO har en stor og viktig historisk arv som skal tas med videre. Samtidig har traderingen av denne arven delvis skapt en avstand til samfunnet i stort som har svekket universitetets slagkraft og fornyingspotensial.

Det finnes intet enkelt svar på hvordan man løser opp et slikt dilemma. Det vi vet er at vi bør ta begge på like stort alvor og med like stort engasjement. «UiO sett utenfra» vil derfor spørre mange til råds og være lydhør for kritikken som måtte komme.

DebattNæringspolitikk

Ja takk, begge deler

Ivar Horneland Kristensen, administrerende direktør, Virke

I et innlegg i Klassekampen 4. februar spør NHOs Ole Erik Almlid og Stein Lier-Hansen om jeg ønsker en tjenestenasjon uten industri. Ja takk, begge deler!

Når NHO sier at «i stedet for å snakke ned industrien, burde man framsnakke den», har de ikke har tatt poenget i mitt intervju til Klassekampen 1. februar.

Tjenestenæringene trenger et næringspolitisk løft, og det er skuffende at NHO ikke vil være en alliert på dette området.

Det er to grunner til at vi kommer skjevt ut dersom vi legger alle de næringspolitiske eggene i industrikurven.

For det første: dersom næringsministeren legger an en industripolitikk som innebærer at kapital og kompetanse kanaliseres til industri særskilt, kan det gå på bekostning av tjenestebedrifters muligheter til å vokse.

For det andre kan en tradisjonell industripolitikk som ser verdikjeden fra produksjonssiden, innebære at vi går glipp av innovasjon og vekstbedrifter i den digitale økonomien der verdikjeden er snudd på hodet.

De største vekstbedriftene de seneste 10–15 årene er ikke tradisjonelle industribedrifter, men teknologibedrifter som ser verdikjeden fra det siste leddet, kunden.

Industrien er ikke hva den en gang var, men diskusjonene våre tar ofte utgangspunkt i det gamle bildet av hva industrien var. Industrien utvikler seg til å bli høyteknologisk og tjenestefisert.

Da må næringspolitikken ta utgangspunkt i det Norge vi er i dag – en tjenestenasjon. De nye fortrinnene våre ligger ikke i naturressurser alene, men kompetansen arbeidsstokken vår har og måten vi bruker data.

Selvfølgelig skal vi være stolte av vår historie som industrinasjon, men fremover bør politikerne legge til rette for at også virksomhetene innen tjenestenæringene gis vekstmuligheter.

Vi ønsker oss en næringsminister som er like opptatt av handel og tjenestenæringene som rammevilkårene for industrien. Det er et rimelig ønske.

DebattÆresretten

Snørr og bart i diskusjonen om Æresretten

Peter Normann Waage, forfatter av biografien «André Bjerke: I kampens glede»

Under overskriften «‘Noe muffens’ ved Stenersens Forlag», har Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad et innlegg i Klassekampen 22. januar som angivelig skal omhandle Den norske Forfatterforenings unnskyldning til 17 forfattere som ble dømt i Æresretten etter frigjøringen. Men den handler i stedet om Stenersens Forlags sterke nazi-tilknytning og om far og sønn Bjerke.

Som foreningens nåværende formann, Heidi Marie Kriznik, gjentatte ganger har understreket: DnF har aldri gått inn i enkeltsaker, men har unnskyldt den behandlingen de 17 forfatterne ble til del. De fikk ingen forsvarer, det var ingen åpen rettsbehandling og på toppen av det hele ble straffen iverksatt før ankefristens utløp. Foreningen hadde ingen hjemmel til å ilegge forfattere bøter eller nedlegge skriveforbud for dem. Likevel var dette hva som skjedde med Ejlert og André Bjerke. Behandlingen står i himmelropende kontrast til rettsstatens mest grunnleggende prinsipper. Dette var hva DnF unnskyldte. Selv Quisling fikk forsvarer og ble dømt i åpen rett.

Så kan man diskutere noe annet, nemlig de enkelte forfatteres gjøren og laden under okkupasjonen. Å blande den diskusjonen sammen med DnFs unnskyldning til de dømte forfatterne er å kaotisere hele bildet. Den diskusjonen åpner Rem, Søbye og Fløgstad for – og blander sammen snørr og bart.

Hvis de absolutt skal gjøre det, bør de ha med at Hjemmefronten ikke utstedte noen parole mot å oversette for det sterkt nazifiserte Stenersen forlag før høsten 1944. Da sluttet Ejlert Bjerke å oversette for dem. Men på omtrent samme tidspunkt mottok Axel Brinchmann 100.000 kroner fra Gunnar Stenersen til et forfatterfond. Dette opplyser Arne Kildal i sin bok fra 1945: «Presse- og litteraturfronten under okkupasjonen 1940–1945». Brinchmann var leder av Forfatterforeningen og den drivende kraft bak Æresretten.

For øvrig var André Bjerkes eneste befatning med forlaget at han gjendiktet Runebergs episke dikt Fenrik Ståhl sanger. Som jeg har skrevet tidligere, ble han da også til slutt frifunnet av Norges Kunstnerråd, som var Æresrettens ankeinstans. Rådet bemerket også at han hadde utvist en utmerket holdning under krigen. Han hadde blant annet deltatt som frivillig soldat i krigshandlingene april 1940 og skrevet patriotiske dikt.

peter@tekstogtale.no