Forsker og professor Anne-Britt Gran konkluderer i en kronikk i Klassekampen 2. februar med at det norske skolesystemet bør ta et skritt tilbake i digitaliseringsprosessen. I Dagsnytt atten 7. februar reagerer grunnskolelærer Simen Spurkland, og sier han er lei av at folk utenfor hans digitale klasserom kritiserer hans metoder og undervisning. Dette kan jeg kjenne meg igjen i, men jeg forstår ikke hans reaksjon på selve forskningsfunnet til Gran.

Ipad-prosjektet i Bærum kommune, nå etter hvert også i andre kommuner, er spennende: Hver elev har fått sin egen Ipad og undervisningsapper, filmkamera og enkle former for deling gir muligheter for flere spennende og kreative undervisningsmetoder. Også jeg opplever denne positive siden med verktøyet. Men som jeg skrev i min kronikk 24. januar, mener jeg Ipaden er et distraksjonsverktøy.

Jeg har sluttet å lese lengre tekster digitalt i mitt klasserom, og bruker derfor igjen tid på kopirommet. Hvorfor? Jo, av den enkle grunn at mange av elevene faktisk ikke er i stand til å lese lengre tekster på læringsbrettet sitt. De kan lese blogger og kortere tekster på Ipad, men klarer ikke å holde konsentrasjonen oppe når de leser noveller eller artikler i aviser. Én elev kan henge seg opp i Ipadens zoom-egenskaper og bli sittende og zoome inn og ut de 10–15 minuttene det tar å lese teksten læreren har valgt ut. En annen kan bli opphengt i «fargestiftene» pdf-formatet gir tilgang til, og tegner Hitler-barter på personene som er avbildet, mens andre blir distrahert av push-signaler hvert femte minutt. Og med stor sannsynlighet blir noen fristet til «å hoppe av» teksten og svitsje over til sitt foretrukne medium.

«De som er faglig svakere, vil ikke ha en sjanse til å komme seg igjennom pensum.»

På høyskole eller universitet venter det mange tusen sider pensum i papirbaserte og/eller digitale kompendier og papirbøker i alle fag. Ett semester rommer noe slikt som 3000 sider for førsteårsstudentene. De faglig sterkeste blant elevene mine vil komme til å spise dette pensumet til frokost. Men de som er faglig svakere og som sjeldent opplever å trenge dypt inn i en tekst, nå også fordi de stadig blir distrahert av sitt eget læringsverktøy, er jeg redd ikke vil ha en sjanse til å komme seg igjennom. Det er alarmerende, fordi det antyder at Ipad er med på å forsterke de faglige og sosiale forskjellene i skolen og i samfunnet. Og det er jeg ikke med på. Vi ofrer ikke et mindretall av elevene for majoritetens skyld i den norske enhetsskolen.

Jeg frykter at Ipad og det heldigitale klasserommet truer evnen til å trenge dypt inn i en tekst hos mange av elevene; i hvert fall inntil lærerne blir kurset i helstøpte didaktiske digitale opplæringsmetoder i lesing. Jeg har foreløpig ikke fått tatt del i noe slikt kurs som norsklærer i min kommune, og det skuffer meg.

Jeg er selvsagt klar over at lærebøker i papir mangler dynamikken de digitale lærebøkene tilbyr, og at papirbøkene fort blir utdatert. Men i norskfaget er tekst på papir særs viktig for elevenes lesekompetanse, og derfor slår jeg et slag for papirboken i dette faget.

Jeg ønsker Anne-Britt Gran sitt forskningsresultat velkommen til debatten om digital lesing vs. lesing på papir i skolen. Den debatten bør nå komme for fullt forut for den nye læreplanen som blir gjeldende fra 2020.