Du kan bla til neste sideBla med piltastene
DebattHøyere utdanning

Store ord – og store planer

Universitetet i Oslo forbereder ny strategi for de neste ti årene. Dette har vakt en del oppmerksomhet, fordi forberedelsene er uortodokse: Fire tankesmier skal berede grunnen for den videre strategiprosessen.

Noen har reagert på sammensetningen av noen av smiene, og Klassekampen pekte på mulige skjevheter i sin lederartikkel 5. februar.

Vi har oppnevnt smier som skal fremskaffe kunnskap, fasilitere for debatt og dokumentere dilemmaer og veivalg. En skrivegruppe skal i samarbeid med ledelse og styre peke på mål og utforme strategien. Høringsutkastet blir sendt bredt ut. En av tankesmiene heter «UiO sett utenfra». Den skal få inn kunnskap og syn på hvordan UiO ser ut for viktige målgrupper både i Norge og i utlandet.

UiO har de siste årene vært det universitetet i Norge som særlig har kjempet for sosialt engasjement, åpenhet og vitenskapens kritiske betydning. Avskjedsordene fra forrige rektor, Ole Petter Ottesen, hentet kraft helt tilbake til første rektor, Waldemar Christopher Brøgger, om at det å lede UiO forplikter til noe større: Universitetet taler utdanningen og den frie forskningens sak, uavhengig av politisk overbevisning eller kapitalinteresser. Vi skal bære denne tradisjonen videre med både stolthet og glede.

Uavhengig av hvilken regjering Norge har og uavhengig av næringslivets eller andre samfunnsaktørers forventninger, har UiO et sett verdier som legger grunnlaget for hele vår virksomhet. Disse verdiene er den akademiske integritet og autonomi, det universelle akademiske fellesskap.

Kampen for at ytringsfrihet er langt mer enn frihet fra andres ubehagelige ytringer, og kritisk, rasjonell oppfølging av både de utsagnene og resultatene vi finner gode og de vi finner uakseptable. Kampen om sannheten på vitenskapenes egne premisser.

Store ord, kan man si. Men UiO skal strekke seg høyt og langt med ny strategi. En rapport fra et eksternt utvalg (SAB-rapporten) i 2012 var krystallklar: Skal UiO lykkes med å bli et grensesprengende, forskningsintensivt breddeuniversitet av internasjonalt format, må vi fokusere på omverdenens stemmer og betingelser. UiO må i langt større grad samarbeide med andre institusjoner og aktører, forholde seg til hva som er viktig i Oslo, i Norge og i verden, kontinuerlig vurdere å endre seg, strekke en hånd ut til mange sektorer i samfunnet, ikke minst den utøvende makten, næringslivet og kulturlivet. Kort sagt må UiO lære seg å samarbeide med resten av samfunnet, ikke bare forsyne verden med kunnskap.

Det er ikke fritt for at også SAB-rapporten tar store ord i sin munn. Det gjør også tankesmienes utfordringer og muligheter klarere: UiO har en stor og viktig historisk arv som skal tas med videre. Samtidig har traderingen av denne arven delvis skapt en avstand til samfunnet i stort som har svekket universitetets slagkraft og fornyingspotensial.

Det finnes intet enkelt svar på hvordan man løser opp et slikt dilemma. Det vi vet er at vi bør ta begge på like stort alvor og med like stort engasjement. «UiO sett utenfra» vil derfor spørre mange til råds og være lydhør for kritikken som måtte komme.