Gaspar Noés offentlige persona som kunstfilmens enfant terrible har vist seg å være overraskende slitesterkt. Lenge etter at filmkulturen ble vant til Lars von Triers iscenesettelser, er det fortsatt som om festivalene lengter etter en kjetter eller oppvigler som kan tirre den gode smaken. Spørsmålet er vel om kjetteriet (eller smaken) egentlig er spesielt forpliktende – eller særlig interessant. For de av oss som begynte å telle minutter en drøy time ut i Noés neon- og DMT-epos «Enter the Void» (2009), høres derfor premisset til «Climax» mildt sagt avskrekkende ut.