HYLLEST I MINNESOTA: Dr. Fink i aksjon med The Revolution på Paisley Park Soundstage da Prince sitt liv ble feiret under fire dager lange «Celebration 2017», i april 2017, ett år etter legendens plutselige død. FOTO: PAISLEY PARK STUDIOS/STEVE PARKE/GETTY IMAGES Getty Images
– Jo, det er noe helt eget med The Revolution, kommer det kontant over telefonlinjen.
Grammy og opera: Fire interessante og én skuffelse blant de nominerte.
Magnus Andersson
DE NOMINERTE: Grammy-prisen er viktig og prestisjefylt, og i operakategorien fungerer utvalget av nominerte dessuten som en døråpner inn til musikk utenfor allfarvei.
Å gå Grammy-nominasjonene i sømmene er en måte å bli oppmerksom på noen av de aller beste 2017/18-platene jeg ikke rakk over. I denne kategorien finner du eksempelvis Lullys «Alceste» ledet av tidligmusikkeksperten Christophe Rousset, som jeg her i Musikkmagasinet har vært innom ved et par anledninger i det siste. Du skal ikke lytte mange minutter før det svinger sånn at du føler promillen syde i blodårene, og du kjenner duften av festene hos Solkongen. I løpet av disse få minuttene blir også sopranen Lucía Martín-Cartón presentert, og hun har en så slank og skjønn stemme at jeg et øyeblikk tror det er en guttesopran.
SPIELBERG-INSPIRERT: Bl.a. av «Nærkontakt av tredje grad». FOTO: SIMEN SKARI Simen Skari 0047 47807440
Spielbergs
This Is Not the End
By the Time It Gets Dark
Sprudlende og poppa punk-rock som feiring av voksenlivet, eller døden, eller apokalypsen, eller kanskje den jobben din på biblioteket eller i barnehagen. Med en gitarlyd omtrent like moderne som MTVs Alternative Nation og eksplosive refrenger for nevehytting – det høres så enkelt ut, og er det like åpenbart ikke. Men disse veteranene fra Oslos indiescene, med fortid i band som Lukestar og Team Me, har klart å stramme til skruen akkurat passe hardt på et knippe smellfengende låter som mikser loose og uhøytidelig med stadig mer presserende ambisjoner.