KrF som erkeskurk
Nå brenner venstresida alle bruer til KrF. Hvor lurt er det?
Det er dyp uro over økende sosiale og geografiske kløfter i flere vestlige land. Deler av befolkningen opplever sterk levestandardvekst, større frihet og nye muligheter, mens andre ser velstandsutviklingen gå dem hus forbi – de hektes av. Vi ser tendenser til en ny underklasse, og i distriktene opplever folk at livskvaliteten og tjenestetilbudet svekkes. Dette er den store sosiale og politiske utfordringen i hele Vesten – også i Norge. Hvordan skal vi opprettholde et sterkt fellesskap der alle trekkes med, uavhengig av bosted, yrke, utdanning, alder, kjønn, legning og etnisitet?
Høyresidas svar på dette, som man kan lese i den nye regjeringsplattformen – hvis man kommer forbi punktet om tvillingabort – er mer privatisering og konkurranseutsetting, som vil gjøre det stadig vanskeligere å styre samfunnsutviklingen dit vi vil, fordi stadig mer av beslutningsmakten er overlatt til markedet. Hvis ikke fellesskapet legger rammene, er det profittinteressene som gjør det. Da blir det til slutt politisk umulig å motvirke økende sosiale kløfter. Alle lesere av Klassekampen er ikke enig i dette, men alle bør være interessert i en brei debatt om hvordan vi hindrer økende sosial ulikhet og polarisering. Den nye regjeringsplattformen angir en retning for hva som bør gjøres, mens arbeiderbevegelsen og venstresida peker en annen vei.
Derfor blir jeg litt fortvilt når vi ikke klarer å få oppmerksomhet om dette når regjeringsplattformen blir presentert. Det som i stedet fyller mediene og twittertrådene, er KrF og busemannen Kjell Ingolf Ropstad, som framstilles som den store trusselen mot en progressiv samfunnsutvikling, mens Høyre og Frp nærmest blir moderate i sammenlikning, til tross for at de står sammen om en politikk som utfordrer det organiserte arbeidslivet og forsterker sosiale og geografiske forskjeller.
«Det som fyller Twitter og mediene, er KrF og busemannen Ropstad»
Den enorme mobiliseringen mot endring av abortlovens paragraf 2c var viktig, nødvendig og imponerende. Kvinnebevegelsen oppnådde en stor seier da dette forslaget ble lagt i skuffen, til tross for at Erna Solberg hadde lokket KrF inn i regjering med nettopp dette agnet. Men justeringen av reglene for fosterreduksjon, som KrF fikk som plaster på såret, er noe helt annet enn 2c. Fagmiljøet ved St. Olavs hospital, som gjennomfører inngrepene, har selv gått inn for å endre reglene fordi inngrepet ikke utføres før etter tolvte uke. Klinikksjef Kjell Åsmund Salvesen sier også at det er grunn til å tro at like mange som i dag vil få innvilget fosterreduksjon.
Ja, KrF er opptatt av abort og er konservativt i bioteknologispørsmål. Men arbeiderbevegelsen må likevel holde fast på at den største trusselen mot et solidarisk og likestilt samfunn kommer fra en økonomisk liberalisme som ikke setter grenser for markedets makt. I denne sammenhengen er KrF, selv etter at Hareide tapte, et sosialt parti med dype røtter i deler av landet, historisk sett med størst oppslutning blant småkårsfolk i distriktene. Partiet kan på noen områder dra regjeringen mot sentrum. KrF har også vunnet viktige seire i plattformen, som i landbruks- og fiskeripolitikken. Det har også sikret småbarnsfamilier økt barnetrygd. Skal vi begrense markedskreftenes makt, er vi avhengig av slike politiske sentrumskrefter.
Det er også lov å tenke noen trekk fram. Hvis KrF nå framstilles som det mest reaksjonære partiet i Norge, vil det skyves ytterligere mot høyre. Og når partiet nærmest blir gjort til erkedjevelen i norsk politikk; hvor lett blir det da for den «røde» fløyen i KrF å overbevise medlemmene om at kristne rettferdsverdier likevel blir best ivaretatt i et samarbeid til venstre? Det er ikke alltid klokt å brenne alle bruer. En dag kan vi virkelig få bruk for dem.
