Langs Nilens vakre bredder i Egypts hovedstad Kairo rager storslåtte bygninger, luksuriøse hoteller og femstjerners restaurantbåter. Der kan rike egyptere og besøkende turister unne seg en helaften med god mat, magedanserinner og levende arabisk musikk.

Metropolen Kairo rommer i dag over 20 millioner sjeler. Bak den høysminkede fasaden langs Nilen skjuler det seg en annen by – en by der slumområdene i flere tiår har fått vokse fritt og uregulert. Det samme har skjedd i alle andre egyptiske byer. Befolkningsvekst og økende arbeidsledighet på landsbygda har de siste tiårene drevet stadig flere inn til storbyene på jakt etter jobb.

Når folk kommer til storbyene, bosetter de seg i uregulerte områder der det er billigst å bo. Statens manglende tiltak for å begrense og regulere slumområder, har ført til en eksplosiv økning av slike bydeler. I takt med veksten har forholdene blitt stadig verre.

2008 skulle bli et vendepunkt: Et steinras i slumområdet i Dewqa i Kairo tok livet av 138 mennesker. Det skapte sterke reaksjoner og krav om at staten skulle ta tak i problemet. Ifølge offisielle tall brukte staten 652 millioner egyptiske pund, tilsvarende 311 millioner norske kroner, i perioden fra 2008 til 2014 på slumprosjekter.

Fra 2014 til 2018 har myndighetene brukt 5,8 milliarder norske kroner på rydding eller utbedring av områder FN kategoriserer som «farlige slumområder».

Mot slutten av 2019 skal Egypt etter planen ha brukt ytterligere 11 milliarder kroner på å bli kvitt all «farlig slum». 200.000 boligenheter skal utbedres eller erstattes av nye boliger. Av disse er 100.000 boliger ferdige, og 62.000 av disse igjen er nye boliger. Det betyr ikke at Egypt i slutten av året vil være helt kvitt slum. Områder som faller inn under FNs tre andre kategorier av slumstrøk utgjør fortsatt 672 millioner kvadratmeter. Men de farligste områdene vil være fjernet.

Et nasjonalt prosjekt

Opprydningsprosjektet styres med hard hånd av landets president, Abdel Fatah al-Sisi. Sisi var forsvarssjefen som avsatte den islamistiske presidenten Mohamed Mursi i 2013, etter massive demonstrasjoner mot islamistenes styre. Sisi ble så selv valgt til president i 2014, i et valg med bare én motkandidat.

I 2018 ble han gjenvalgt for en ny periode i et svært tvilsomt valg. Sisi har siden styrt landet med jernhånd. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner kan så mange som 60.000 opponenter være fengslet. Ytrings- og pressefriheten er under enormt press.

Sisi har fortsatt støtte i en stor del av folket. Mange setter sin lit til ham, etter år med vanstyre. Andre mener at hans regime, med hæren tungt involvert, ikke vil sikre en stabil demokratisk stat på lang sikt. Økende polarisering mellom disse ytterpunktene kjennetegner den politiske situasjonen i dagens Egypt.

Sisis enmannsstyre har uansett gjort det mulig for ham å gjennomføre gigantiske nasjonale prosjekter på rekordtid. Prosjektene inkluderer veibygging, solcelleenergi, jordbruk, fiskeoppdrett og altså fjerning eller oppgradering av slumområder i hele landet. Tidligere presidenter har ikke klart eller turt å ta tak i problemet med slumstrøk på samme måte, av frykt for opptøyer. Da president Hosni Mubarak, som ble avsatt etter den egyptiske våren i 2011, prøvde å fjerne Dweqa-slummen, kom han ikke langt med prosjektet. Men Sisi har fått det til, på grunn av maktgrepet han har sikret seg over landet.

Rom med utsikt

Klassekampen tar turen til Asmarat, et av nabolagene staten har bygget for å huse dem som må flytte ut av slumområdene. Dette nabolaget ligger i bydelen Al-Moqatam på Kairos eneste bergtopp. Bydelen med både sosiale boliger og mer fasjonable strøk, ligger 150 meter over havet, og i det ellers flate landskapet kvalifiserer det til å bli kalt «Moqatam-fjellet».

Herfra har vi utsikt over hele Kairo. Det er rundt 27 kilometer mellom oss og pyramidene der ute i horisonten. Mellom disse ytterpunktene ligger en tynn grønn stripe på begge sider av Nilen, og deretter tar ørkenlandskapet over både mot øst og mot vest.

Enhver farge bygningene foran oss en gang måtte ha hatt, er tvunget i kne av den gule ørkensanden. Unntaket er den slitte rødfargen som dominerer store deler av byen. Hundretusenvis av husene i byen vi ser ned mot fra toppen av al-Moqatam-toppen, er som andre bygg i landet bygd av rød murstein. I fattige områder, både regulerte og ikke-regulerte, er de fleste fasadene uferdige. De siste tiårene har mangel på reguleringer gjort det frivillig å bruke penger på fasaden. Har man penger, bygger man heller en ekstra etasje som man kan tjene penger på.

Når vi kommer til Asmarat-nabolaget, sitter Neema Abdel Aziz (60) ute sammen med datteren, svigerdatteren og naboer. Nabolaget som skal romme nesten 18.000 leiligheter fordelt på seksetasjes boligblokker minner i størrelse og tetthet om en norsk drabantby. 10.600 av boligene er helt ferdige, og mange har allerede flyttet inn i leilighetene. Leilighetene har tre eller fire rom, og alle er fullt møblerte.

Aziz bodde i Dewqa-slummen som ble tatt av raset i 2008. Der hadde hun et fireetasjes hus som hun og hennes avdøde ektemann hadde bygd på en tomt de hadde kjøpt.

Da hennes fire voksne barn giftet seg, flyttet de inn i hver sin leilighet i huset. I 2016 måtte barna og Aziz flytte fra Dweqa og til Asmarat, der de fikk hver sin treromsleilighet.

Mange beboere som har måttet flytte, er fornøyde med å være ute av slumområdene, men minst like mange ønsket ikke å flytte ut og sier det «var billigere å bo» i slumstrøkene.

– Visst er det reint og fint her, men vi må betale 150 kroner, i tillegg til strøm og vann. Det er for mye. Staten plikter å la oss bo her gratis. I hvert fall de av oss som bare lever på stønad og har lite å rutte med, sier Aziz.

Hun får bare utbetalt en sosial stønad på rundt 200 kroner hver måned, siden mannen hennes ikke var ansatt noe sted og dermed ikke hadde opparbeidet seg pensjon. Det er store lønnsforskjeller i Egypt, og det er vanskelig å beregne en gjennomsnittsinntekt. Helt siden hun flyttet hit i 2016, har Aziz bare betalt leie for tre måneder.

– Jeg betalte leie for tre måneder da jeg fikk varsel om at staten ville gå til sak mot meg. Jeg betaler ikke mer før de eventuelt dukker opp igjen. Jeg har rett og slett ikke råd, sier hun.

Staten som felleskasse

Heba Yousef (38), datteren til Aziz, sitter med yngstemannen på tre år på fanget, ett av hennes seks barn. I flere tiår har staten delt ut gratis prevensjon til alle, men fødselsraten i Egypt er fortsatt veldig høy. Befolkningsveksten omtales ofte som den største utfordringen for den egyptiske økonomien.

Det nye nabolaget Asmarat har tre fritidsklubber med fotball- og basketballbaner, tre barnehager, en offentlig ungdomsskole, en offentlig barneskole og en helsestasjon. Damene er alle enige om at det er bedre for barna å vokse opp her, men alle klager samtidig over leien.

– Min mann er byggearbeider og tjener 100 kroner dagen. Noen dager jobber han ikke. Vi burde få bo her gratis, istemmer Yousef.

– Alt er blitt så mye dyrere, sier en av naboene, som mener det er rett og rimelig at folk skal få bo i Asmarat gratis.

Hun jobber som hushjelp og får 100 til 130 kroner dagen. Men jobben er ikke fast, og det kan variere hvor mange dager i måneden hun får arbeid.

En stor del av Egypts økonomi er svart, uten ansettelser, registrering av lønn eller innbetaling av skatt. Det betyr at Yousefs mann og hushjelpen verken er registrerte lønnsmottakere eller skattebetalere. Dessuten er de dagsarbeidere, slik at de kan jobbe mange dager i strekk og deretter gå mange dager uten arbeid.

Det høres ikke ille ut at én eller to dagers arbeid dekker en måneds husleie, men sammenliknet med et par kroner måneden i slumstrøkene er husleien i Asmarat en stor overgang for de fleste av beboerne. Dessuten har prisstigningen på matvarer, transport og drivstoff gjort at de fleste sliter med å få endene til å møtes, spesielt siden mange av familiene har mange barn å forsørge.

Offentlige skoler og universiteter er gratis, men undervisningen er ofte så dårlig at de fleste må spe på med ekstra privatundervisning for at ungene skal henge med på skolen. For mange utgjør denne delen en større utgiftspost.

– Vi betalte dessuten verken strøm eller vann der vi bodde før, sier Aziz, og får høylytte støtteerklæringer fra damene som har samlet seg rundt oss.

I de uregulerte områdene som de har flyttet fra, sikret de seg nemlig ofte strøm ved å koble seg direkte til en offentlig kabel, og vips så hadde de gratis strøm. En rørlegger trakk rør fra den offentlige vannledningen i området, og så hadde de også gratis vann.

Tyveri av strøm er heller ikke et problem bare i slumområdene. Et ukjent antall mennesker i alle andre boligstrøk bruker bare en litt avansert teknikk: En elektriker kobler de mest strømkrevende apparatene til en strømtilførsel utenom strømmåleren, og folk kan ha sine energikrevende airconditionanlegg på hele døgnet uten å betale for det. Tyveri av strøm er straffbart med fengselsstraff, men ingen bryr seg om det så lenge myndighetene ikke har ønske om, kapasitet til eller ordre om å følge opp.

Dette illustrerer et av Egypts store problemer: folks manglende forståelse for at staten er en felleskasse som er avhengig av inntekter for å kunne yte sosiale tjenester. Egyptere flest ser staten som en institusjon som plikter å yte service til sine borgere, helt uavhengig av at de selv utgjør et av inntektsgrunnlagene til denne staten. Flere Klassekampen har snakket med sier at de som styrer landet er en gjeng med tyver som beriker seg gjennom sine posisjoner. De ser derfor ingen grunn til at de skal betale skatt, langt mindre for sosiale ytelser staten tilbyr. Dette forklarer også hvorfor mange beboere mener de burde få bo gratis.

Rigide lover

Aisha Kamel (62) står på verandaen i første etasje og følger med. Hun inviterer oss inn til seg, der også hennes voksne datter med mann og to barn bor. Kamel bodde i en gammel leiegård i Sayeda Zeinab-bydelen i hjertet av det gamle Kairo. Hun bodde i et regulert bygg, men gården ble rammet av et jordskred og sto for fall. Kamel nektet å flytte ut, men da politiet kom, måtte hun flytte likevel, sier hun.

– Jeg fikk ikke lov å ta med mine møbler, for disse leilighetene er møblert, sier hun skuffet.

Hun beskriver det fine spisebordet hun gjerne skulle tatt med seg derfra.

«Husleien er overkommelig for de aller fleste. Mange jobber og tjener penger, selv om det ikke er registrert noe sted, fordi deler av økonomien dessverre er svart»

— Khaled Siddiq, direktør for utvikling av slumområder

For Kamel, som hele livet har betalt to og en halv kroner i måneden i husleie, er endringen veldig stor.

– Når jeg nå må betale 150 kroner her, blir det for mye, sier Kamel.

Hun får 500 kroner i enkepensjon, men sier at hun er avhengig av medisiner og at pengene ikke strekker til.

Forsvarer leien

Direktøren for Direktoratet for utvikling av slumområder som ble opprettet etter Dewqa-raset i 2008, Khaled Siddiq, ser annerledes på slumprosjektet og forsvarer den økte leien:

– Husleien er overkommelig for de aller fleste. Mange jobber og tjener penger, selv om det ikke er registrert noe sted, fordi deler av økonomien dessverre er svart. Prosjektet i Asmarat vil ha kostet 1,75 milliarder kroner når det står helt ferdig seinere i år. Inkluderer vi gevinsten staten ville ha gjort om de hadde solgt landområdene, vil prosjektet koste over fem milliarder kroner. 150 kroner måneden vil neppe dekke dette, sier han og sammenlikner med andre vanlige utgifter:

– Det er slik at de fleste menn i Egypt, og også blant beboerne i våre nye nabolag røyker, og bruker mer enn 150 kroner på å kjøpe sigaretter hver måned, forklarer han.

– Sosiale boliger som har blitt bygget gjennom de siste 60 årene, har dessuten forfalt og selv blitt til nye slumstrøk. Det vi gjør nå, er å bruke husleien til å sikre at området vedlikeholdes, understreker han.

At politiet skal ha tvunget noen til å flytte, vil ikke Khaled Siddiq kommentere spesifikt, fordi han ikke kjenner til situasjonen, men han sier at om et hus er i ferd med å kollapse, må rivingen skje fort.

– Bygningene er ikke blitt vedlikeholdt i slike strøk. De står vegg i vegg med hverandre, og dersom et hus faller, kan det ta med seg flere nabohus, sier han.

Men på spørsmål om hvorfor Kamel ikke har fått ta med seg egne møbler til sin nye leilighet, sier han at han legger seg flat.

– Her innrømmer jeg at jeg er uenig i politikken. Det burde vært valgfritt. Samtidig lå det gode intensjoner bak. Myndighetene ønsket å gi beboerne en følelse av en ny start med nye møbler i sine nye hjem, sier Siddiq.

Han forsikrer dessuten at sosialdepartementet nå skal utarbeide forskrifter så de som bare har en månedlig trygdeinntekt på rundt 200 kroner, skal slippe å betale leie.

Men hvordan er en økning i husleie på 6000 prosent i det hele tatt mulig?

Å leie er som å eie

Vi må tilbake til 1950-tallet for å finne svaret. Under kongedømmet i Egypt, som varte fram til 1952, hadde Egypt en liten overklasse som beholdt det aller meste av landets rikdommer selv.

Da Gamal Abdel Nasser tok makten i landet i 1952, gjennomførte han revolusjonære reformer som førte til en mer rettferdig fordeling av godene. Men noen av disse reformene har vist seg å være problematiske i det lange løp. En av disse er leieloven som ble vedtatt på 1950-tallet: Leide du ut en leilighet, kunne du ikke lenger øke leien.

Da Kamel flyttet inn i leiligheten sin i slumområdet, var husleien to og en halv kroner måneden, og familiens inntekt var på rundt 10 til 15 kroner i måneden. I dag mottar Kamel altså 500 kroner i enkepensjon i måneden, men gårdeieren i den gamle leiligheten har ikke kunnet øke leien de siste 40 årene hun bodde der. Økningen fra to og en halv krone til 150 kroner var derfor svært stor.

Leieloven, som fortsatt er gyldig, fastslo videre at leiekontrakten skulle gå i arv til leietakernes barn. Den gangen beskyttet loven leietakere mot boligspekulanter og gårdseiere. Men mens barnebarna av dem som leide leiligheten på 1950- og 1960-tallet har overtatt boligene, har ikke gårdeierne verken kunnet heve leien i takt med lønninger eller annullere leiekontrakter. Det har ført til at gårdene ikke har blitt vedlikeholdt. Gårdeiere, som leide ut leiligheter for å sikre seg en inntekt, har falt i fattigdom.

Leiligheten Kamel bodde i fram til 2016, ville i dagens marked ha kostet mellom 700 og 1000 kroner å leie, men da hun flyttet ut, betalte hun altså fortsatt to og en halv kroner.

Parlamentet har ikke klart å endre Nassers leielov, men har vedtatt en ny lov for leie av leiligheter som ikke er bundet opp av gamle kontrakter. Eierne av disse står friere til å leie ut boligen sin for en avgrenset tidsperiode og fastsette utleieprisen selv.

Mistet huset sitt

«Visst er det reint og fint her, men vi må betale 150 kroner, i tillegg til strøm og vann. Det er for mye. Staten plikter å la oss bo her gratis»

— NEEMA Abdel Aziz

Leiekontraktene i Asmarat og andre nye boligområder bygd for å huse de som må flytte ut av slumområder, er likevel blitt underlagt leieloven fra 1950-tallet, og leiekontraktene der vil gå i arv i en generasjon.

Men for dem som eide sin egen bolig i de gamle slumområdene, som Neema Abdel Aziz, er problemet annerledes.

– Vi eide huset vårt i Dewqa og burde fått selveierleiligheter, sier hun.

Aziz og mannen investerte selv i en tomt og et hus, men fordi selgeren ikke hadde et lovlig skjøte, mistet Aziz huset da hun måtte flytte.

Khaled Siddiq i Direktoratet for utvikling av slumområder svarer at folk med lovlige skjøter enten har fått selveieleiligheter eller en økonomiske erstatning for tomta.

– Men de aller fleste har ikke lovlige skjøter. Retten til å bo under verdige forhold betinger ikke at boligen må eies. Leiekontrakten våre borgere har fått, arves dessuten videre til neste generasjon, sier Siddiq.

– Vi kjøpte jo tomta og bygget huset. Staten visste at folk solgte og kjøpte tomter i slike områder. Hvorfor lot de oss tro det var greit å kjøpe? spør Aziz frustrert.

Svaret er like enkelt som det kanskje er vanskelig å fatte: President Hosni Mubarak, som ble avsatt i kjølvannet av opprøret på Tahrirplassen i 2011, hadde en enkel visjon som statsleder de to siste tiårene han satt som president: å beholde makten.

Dette håpet han å klare ved å la de mektige forsyne seg fritt av kaka. Samtidig unngikk han viktige politiske beslutninger, som for eksempel å gjøre noe med slumområdene i landet, i frykt for å trigge et folkeopprør. Noen av de uregulerte områdene fikk infrastruktur som strøm, vann og kloakkanlegg. Men med ukontrollert vekst i disse områdene, ble infrastrukturen fullstendig overbelastet og forholdene ble med tida enda verre.

Sviende FN-kritikk

At slumområdene i Kairo nå skal ryddes eller utbedres, er derfor en etterlengtet forbedring, som har brei støtte på gata. Men prosjektet har ikke bare gått fredelig for seg. Selv om boligsituasjonen for de fleste blir bedre, er den store økningen i leiepriser ubegripelig for mange, som har protestert og nektet å flytte. Det strenge styret til president Sisi har likevel presset på for å få prosjektene gjennomført.

FNs spesialutsending for Retten til bolig, Leilani Farha, var i Egypt i slutten av september i fjor for å rapportere om slumprosjektet. FN-rapporten om prosjektet er ikke ferdig, men i en pressemelding fra desember i fjor uttrykker Farha bekymring over situasjonen i Egypt.

– Egyptiske myndigheter ga meg et løfte om at ingen ville bli trakassert eller utsatt for straff for å ha snakket med meg og min delegasjon. Jeg er sjokkert over å ha fått rapporter om at beboere fra to områder jeg besøkte har blitt tvangsflyttet og at politiet skal ha brukt uproporsjonal vold mot beboere som nektet å flytte ut. Aktivister og personer jeg snakket med under besøket, har også mottatt trusler, uttaler hun i pressemeldingen.

En av menneskerettighetsadvokatene Farha møtte, skal ha fått utreiseforbud. «De påståtte hendelser viser et bekymringsfullt mønster av represalier mot personer og samfunn direkte knyttet til» Farhas besøk, heter det.

Klassekampen har i en e-post bedt Farha om ytterligere kommentarer, men har ikke fått svar.

I Direktoratet for utvikling av slumområder svarer Khaled Siddiq at de var sjokkerte over framstillingen av Farhas besøk.

– For det første er det helt normalt at en FN-utsending får politifølge. Vi kan ikke ta sjansen på at noe skal skje med henne. For det andre fikk hun gå inn til beboerne uten politifølge, når hun selv ba om det. Jeg har ingen informasjon om at noen hun møtte er blitt forfulgt, og det er litt vanskelig å finne ut av det siden hun ikke navngir hvem dette gjelder, svarer Saddiq.

– Farha har fått rapporter om at politiet har tvangsflyttet folk hun har snakket med og brukt politivold mot dem?

– Dette har jeg ingen kommentarer til utover at vi har rutiner for å forhandle løsninger med beboerne. De får velge om de vil ha utbetalt økonomisk kompensasjon på 30.000 kroner per rom, eller om de vil flytte inn i en av leilighetene staten stiller til rådighet i områder som Asmarat eller Sayeda-paradiset, sier Saddiq.

Skorpiontoppen ble paradis

Sayeda-paradiset er navnet på et området som inntil nylig het Skorpion-toppen i sentrum av Kairo. Folk i nabolaget forteller at området var dominert av narkotikahandel, prostitusjon og lovløshet. De fleste familiene bodde på ett rom, med delte bad og toalett. Det lille som fantes av kloakkanlegg var fullstendig overbelastet, og kloakkfylte gater var et vanlig syn.

I dag er området omdøpt til Sayeda-paradiset. Boligblokker, med islamsk struktur i tråd med bydelens tusen år gamle historie, skal i løpet av våren bli nye hjem til mange av dem som tidligere bodde i denne slummen. Også i dette nabolaget har folk delte meninger. Misnøyen skyldes ofte at ugifte voksne som bodde med sine foreldre, ikke får utdelt leiligheter.

– Jeg har to voksne sønner som bodde med meg her. Nå får jeg en treromsleilighet, men de får ingen, sier Manal Ali (42).

– Men er det naturlig å kreve at staten skal gi dine sønner også hver sin leilighet?

– Ja, staten gjør ingenting for oss annet enn å gi oss leiligheter vi må betale leie for. Hvordan skal jeg kunne skaffe sønnene mine leiligheter, slik at de kan gifte seg? spør hun sint.

Hun forteller at i perioden fra nedrivingen starter til bygningene er klare for innflytting, får folk i Skorpion-toppen tilbud om å leie leiligheter midlertidig i 6. oktober-byen for 150 kroner måneden, eller få utbetalt 600 kroner hver måned for å leie et sted i Sayeda Zeinab eller andre sentrale strøk. 6. oktober-byen, som har både sosiale boliger og fasjonable villastrøk, ligger rundt 30 kilometer herfra.

– 6. oktober-byen er jo langt ut i ørkenen. Jeg valgte heller å motta 600 kroner i måneden. Men det koster mer enn 600 kroner å leie en leilighet i bydelen her, sier Ali, og legger til at hun i stedet «får bo hos datteren».

Likevel mener hun at de 150 kroner i leie for den nye leiligheten hun snart flytter inn i, er for mye.

En av dem som er glade for at han får byttet ut sitt falleferdige rom med en treromsleilighet, er en 62 år gammel mann. Han er så glad at han nekter å stå fram med navn i avisa, av frykt for at noe kan føre til at han ikke får leiligheten likevel. Vi har derfor bare kalt ham Ahmed.

– De som er misfornøyde, er grådige. For meg er dette en drøm som går i oppfyllelse, sier han før han gå sin vei.

Over gata for det nyskapte «paradiset», ligger al-Tibi-området, som står for tur for den samme gjenfødelsen. De trange og kronglete smugene tar oss gjennom et overbefolket nabolag. Her treffer vi pensjonisten Abdallah al-Gabri (62), som tidligere jobbet på en statlig fabrikk. Gabri tar oss med inn til det toetasjes huset der han og hans kona Sabra Mahmoud (55) gjennom 38 år har bodd på ett rom. Da de fikk barn, leide de ett rom til i et nabohus. Nå har sønnen arvet leierommet og har stiftet familie der.

I al-Tibi-smugene finnes det ingen lekeplasser for barna. Utenfor gården der Abdallah bor, står det to gamle sofaer midt i en lomme i de ellers trange smugene. Det er det nærmeste en lekeplass barna kommer. Fluene finner et trygt og uforstyrret hvilested på de uskyldige ansiktene. Barna tar seg ikke bryet med å vifte fluene vekk, men fortsetter bare å følge oss med nygjerrige smilende blikk.

– Om du tror det er ille her, har du ikke sett hvordan Skorpion-toppen var. Sammenlignet med den, er vi et overklassestrøk, sier Gabri, og legger til: «Jeg tuller ikke».

«Lykken er en fet bankkonto, en god kokk og god fordøyelse», sa den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Gabri og hans kone Sabra Mahmoud (55) i Tibi-strøket har en annen definisjon av lykke, kanskje fordi de aldri har smakt en god kokks mesterverk, langt mindre kjent følelsen av en fet bankkonto.

– Vi har mye vi er takknemlige for. Vi har oppdratt våre barn, og de er trygt ute av redet. Vi har hverandre etter nesten 40 års ekteskap. Men du verden så glade vi er for at vi endelig får bo på et reint sted i en leilighet der vi har eget kjøkken og bad. Det skal bli godt, sier Gabri.

Han setter seg ned på senga, den eneste sitteplassen i rommet, og legger armen rundt kona. I tillegg til senga er det plass til en kommode med speil over og et skap. I hjørnet står et velbrukt brett med rene glass. På veggen henger et gammelt bilde i sorthvitt.

– Det er bilde av min avdøde svigermor. Hun var en fin dame, og bildet skal pryde vårt nye hjem. Hadde hun levd i dag, ville hun ha vært så glad for oss, sier Mahmoud smilende.

Når vi igjen står på fellesplassen utenfor Gabris rom, har naboer strømmet til for å fortelle sine historier. Rasha Ramadan (36) brøyter seg vei fram til oss. For to år siden slapp hun ut etter å ha sonet seks år i fengsel for narkotikasalg. I dag er hun gift og bor på et rom de leier rett overfor Gabri.

I likhet med flere Klassekampen har møtt, vil hun ikke flytte. Hun vil heller betale to kroner i måneden for å bo i et slumområde, enn å betale 150 kroner i måneden for en bedre bolig.