Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Måling

Frp går på kjempesmell i ny måling

Aslak Bodahl og Helge Rønning Birkelund, ANB

Det viser partibarometeret for januar som Opinion har laget for Avisenes nyhetsbyrå, Dagsavisen og LO Media.

Tilbakegangen er brutal for Frp og leder Siv Jensen – fra en oppslutning på 14,6 prosent på tilsvarende måling i desember til 10,8 prosent i januar. Det er samme oppslutning som i november.

– Selv om det bare er resultatet på valgdagen som teller, indikerer dette at vi må mobilisere. Samtidig har den siste tiden vært preget av regjeringsforhandlinger med mye fokus på prosesser og spill. Jeg tror ikke det har vært ideelt, sier parlamentarisk nestleder Helge André Njåstad i Frp.

Ingen ønskesituasjon

Regjeringsforhandlingene har pågått på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland siden 2. januar. Nå kan imidlertid forhandlingene mellom regjeringspartiene og KrF om en ny borgerlig flertallsregjering være over.

– Forhandlinger om en ny regjeringsplattform er ikke en situasjon Frp ønsker å være i. Å danne en ny regjering betyr at partiene må inngå kompromisser og svelge kameler. Det skaper ikke entusiasme blant velgerne, sier valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning.

Foruten Frp opplever også Høyre og Venstre en tilbakegang – henholdsvis på 0,1 prosentpoeng og 2 prosentpoeng. Oppslutningen på 2,4 prosentpoeng betyr at Venstre er langt under sperregrensa.

– Det er grunn til å anta at mange velgere venter på en regjeringsavklaring, og Venstres tilbakegang kan derfor være av samme årsaker som det Frp rammes av, sier valgforskeren.

Usikre velgere

Partiene på Granavolden Gjæstgiveri har også de mest usikre velgerne, ifølge målingen.

37 prosent av velgerne som stemte Venstre ved forrige stortingsvalg i 2017, sitter nå på gjerdet. 20 prosent av velgerne til Høyre, Frp og KrF gjør det samme.

– Når vi er tilbake for å fokusere på praktisk politikk, må vi bli enda bedre til å kommunisere at det er bare med et sterkt Frp at landet får en strengere asylpolitikk, bedre eldreomsorg, lavere skatter og avgifter og at bilistene ikke igjen blir statens melkeku, mener Njåstad.

©ANB

Kommentar

Hva kan vi lære av brexit?

EØS-kritikere i Norge må erkjenne at det ikke er mulig å reforhandle avtalen.

Bjørgulv Braanen

NEDERLAGET: Statsminister Theresa May taler i Underhuset etter at hun tapte avstemningen om brexit-avtalen med 432 mot 202 stemmer tirsdag kveld.FOTO: HOUSE OF COMMONS/AP/NTB SCANPIX Mark Duffy

Storbritannia opplever en av sine verste politiske kriser på flere tiår. Alt i alt stemte 432 parlamentarikere mot Theresa Mays brexitavtale, mens bare 202 stemte for. Det er det største nederlaget for en statsminister i britisk historie siden 1924. Ingen vet hva som kommer til å skje. Vil Storbritannia utsette utmeldingen? Vil det til slutt ende med at landet forblir i EU, eller kan Parlamentet likevel finne et kompromiss som kan stake ut en vei framover? I denne prosessen er det tvilsomt om May får noen hjelp fra Brussel, for eksempel ved at det blir gjort noe med det største ankepunktet mot avtalen: klausulen om at Nord-Irland forblir i EUs indre marked hvis det ikke blir noen løsning på grensespørsmålet.

Her hjemme har flere sagt at brexitsirkuset viser at det er fullstendig galimatias å gå inn for å reforhandle den norske EØS-avtalen. Brexit har vist at det har vært umulig for Theresa May å få gjennom det som var målet: et «spesielt forhold» til EU, der lovgivningen tas tilbake til det britiske parlamentet, kombinert med ordninger som går langt utover en tradisjonell handelsavtale. To år etter folkeavstemningen er ikke samtalene om det framtidige forholdet kommet i gang i det hele tatt. Det eneste som er på plass, er en utmeldingsavtale som beskriver i detalj hva som vil skje hvis det ikke blir noen løsning på grensespørsmålet mellom Storbritannia og Irland. EUs sjefforhandler Michel Barnier har ikke vært villig til å strekke seg, også av frykt for at andre land ville følge etter Storbritannia hvis avtalen ble for god.

Norske EØS-motstandere har fulgt brexit med stor interesse, og mange har ment at Storbritannia utenfor EU, eventuelt med en tilknytning til Efta, som Norge, Sveits, Island og Liechtenstein er med i, ville gi større tyngde bak ønsket om et mer likestilt samarbeid med EU. I dag overtar EØS-landene EUs lovgivning selv om flertallet i de nasjonale parlamentene i utgangspunktet er uenig. Vetoretten mot EU-direktiver blir i liten grad brukt, og mange har karakterisert det som en moderne form for vasallstatsystem, der EØS-landene er underlagt EUs myndigheter, uten politisk selvråderett.

Selv om det er bred enighet om at EØS-avtalen har store demokratiske svakheter, viser brexit-forhandlingene at Brussel er lite interessert i endringer i mer likestilt retning. I EU er det også i gang en prosess for å endre Sveits’ samarbeidsform med unionen, som er basert på over 100 bilaterale avtaler. EU vil i stedet erstatte dette med dynamisk tilpasning, der EU-domstolen har den avgjørende makten.

«Store nasjonale beslutninger krever bred politisk støtte på hjemmebane»

Hvis ikke de politiske styrkeforholdene i EU endrer seg dramatisk, må vi gå ut fra at Brussel vil motsette seg avtaler der samarbeidslandene får beholde nasjonal lovgivningsmakt og suverenitet. Det betyr at EØS-kritikere ikke kan argumentere med troverdighet for en reforhandling av EØS-avtalen, slik blant andre Frp går inn for. Motstandere av EØS må erkjenne at alternativet er handelsavtale, slik EU har med en rekke andre land, for eksempel Canada og Sør-Korea. Altså: ikke noe «special relationship», men WTO og frihandelsavtale. Noen handelshindringer kan det bli, men mange vil mene at demokrati og selvråderett tross alt er viktigere.

Det mest iøynefallende med brexit er ikke bare EUs uvilje mot å gi noen særordninger, mens også hvor dypt splittet det politiske miljøet i Storbritannia er. I stedet for å rette energien mot hvordan landet skal oppnå en best mulig avtale med EU, har det vært full borgerkrig. Det er grunn til å tro, i hvert fall håpe, at Stortinget i Norge i større grad ville ha klart å samle seg om en løsning i en situasjon der flertallet av befolkningen i en folkeavstemning hadde gått inn for at Norge skulle gå ut av EØS.

Den britiske situasjonen er likevel en påminnelse om at store nasjonale beslutninger krever bred politisk støtte på hjemmebane. Det beste ville vært at hele det politiske miljøet var samlet om strategien. Det tilhører sjeldenhetene i historien – men av og til skjer det.

I Norge oppsto denne situasjonen forut for unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Høyre og embetsmennene hadde i årevis kjempet for å opprettholde unionen, men da Høyre kom til makten i 1903, innledet de konservative forhandlinger om konsulatvesen, som til slutt endte i unionsoppløsningen. Da hadde det politiske Norge kriget om dette i hvert fall siden 1884, ja kanskje helt siden 1830-årene.

EØS-kritikere må derfor belage seg på at dette kan bli et langt løp – hvis de da ikke får uventet hjelp av utviklingen i EU, ved at de som arbeider for stadig mer overnasjonalitet, blir avløst av politikere som vil ha et Europa av likestilte og suverene nasjoner.

Artikkelen er oppdatert 17. januar kl. 8.00.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Olje

Heier på norsk olje

Norsk olje blant de reneste i verden, ifølge Karl Eirik Schjøtt-Pedersen:

Frida Holsten Gullestad

KLIMA: Råvaren som pumpes opp fra norsk sokkel, er renere enn mange andre lands olje, mener Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass. Her på en boreplattform i Barentshavet i 2017. FOTO: OLE MAGNUS RAPP Ole Magnus Rapp

Direktør for interesseorganisasjonen Norsk olje og gass Karl Eirik Schjøtt-Pedersen lener seg på en sammenligning av de 20 største oljeproduserende landene hvor Norge kommer best ut, om man ser på klimagassutslippene fra hele produksjonskjeden av olje og gass. Høsten 2016 kartla Rystad Energy utslippene fra oljeindustrien, både fra utvinning, raffineringen og fra selve forbrenningen, og rangerte Norge på topp.

«Lettere» norsk olje

Rapporten sammenligner også landene etter utslipp fra forbrenning av sluttproduktet, som står for den aller største delen av utslippene fra olje og gass. Her kommer Norge på fjerdeplass. Kun olje og gass fra Qatar, USA og Algerie har et lettere klimafotavtrykk enn den norske råvaren. I den andre enden av skalaen finner vi land som Irak, Angola og Venezuela.

Rystad Energy framhever i rapporten at en stor del av den norske oljen er det som kalles medium til lett kvalitet, og at den brenner på en renere måte enn tyngre olje. Rangeringen viser imidlertid ikke hvor lett eller tung den norske oljen er i forhold til de andre landenes olje, fordi oversikten også rommer gassproduksjonen.

Gass slipper ut mye mindre CO2. Land som produserer mye gass, som Norge, vil dermed komme ut med et «lettere» CO2-avtrykk.

Vil trenge olje «i land tid»

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen mener like fullt den norske oljen har en rolle å spille for å kutte de globale klimagassutslippene. Han viser til det internasjonale energibyrået IEAs beregning av verdens energibehov i 2050: Fremdeles vil en tredjedel av energien komme fra olje og gass.

– Så lenge det er behov for olje og gass er det fornuftig å produsere den i Norge. Gitt at verden kommer til å trenge olje, vil det være viktig å bruke de oljekvalitetene som har lave utslipp. 70 prosent av verdens olje er av de tyngre kvalitetene. I Norge er nesten alt lettere kvaliteter, sier Schjøtt-Pedersen.

Høsten har ettertrykkelig satt klima på agendaen. FNs klimapanel slo fast at vi må redusere oljebruken drastisk for å komme i mål. Schjøtt-Pedersen mener tyngre olje kan byttes med «reinere» norsk olje og dermed redusere utslippene. Han er også positiv til en global pris på CO2:

– Lave utslipp må bli et konkurransefortrinn. Gitt behovet for olje kan jeg ikke forstå at man kan være uenig i at man bør bruke den oljen med lavest utslipp.

– Bør man ikke i stedet redusere forbrenningen av fossile brennstoff?

– Ja, og det kommer til å skje. I framtida vil det bli mye mer fornybar energi, mindre kull og også mindre olje enn i dag. Men det er samtidig viktig å merke seg at verdens befolkning vokser med 80 millioner hvert år, og at også befolkningen i Kina og India ønsker seg bedre liv. FN har mål både om at verden skal komme i havn med klimaavtalen fra Paris, sikre menneskene nok energi og få bukt med fattigdom. Dette er ikke mulig uten en stor andel olje og gass i lang tid framover, sier Schjøtt-Pedersen.

– Livsløgnen, nok en gang

Leder av Naturvernforbundet Silje Ask Lundberg lar seg provosere over det hun kaller Schjøtt-Pedersens «grønnvask» av norsk olje.

Hun peker på FNs klimarapport, hvor det i høst kom fram at man for å ha god sannsynlighet for å holde verdens temperaturstigning under til 1,5 grader, må redusere oljeforbruket med opp mot 40 prosent innen 2030:

– Det er elleve år til, og så kommer denne livsløgnen nok en gang. Det vitner om at vi har en oljeindustri som ikke er i nærheten av å ta inn over seg hvor alvorlige klimaendringene er, og hvor omfattende endringer som skal til, om vi skal nå målene i klimaavtalen. Da kan vi ikke fortsette som før. Det vil koste både penger og menneskeliv, sier Lundberg.

Heller ikke Marius Holm, leder i miljøstiftelsen Zero, mener en litt «reinere» olje gir Norge fripass til å fortsette som før.

– Først og fremst må vi redusere forbruket av olje, sier Holm.

Han er enig med Schjøtt-Pedersen i at det er ønskelig med en høyere CO2-avgift, og ser at Norge kan tjene på å ha en noe lettere olje, men ikke nok.

Han gir oss følgende regnestykke:

– La oss si at CO2-avgiften økes til 100 dollar per tonn utslipp, som er en sum det har vært snakk om. Da vil Norges fordel av å ha en «lettere» olje utgjøre fire dollar per fat, om vi følger Rystads oversikt over utslipp fra de ulike landenes olje og gass. Sannsynligvis vil denne fordelen på fire dollar bli spist opp av at andre land produserer billigere enn oss, sier Holm, som dermed mener det er usikkert hvilken plass den norske oljen kan ha, om verden lykkes med å redusere oljeforbruket og markedet snevres inn:

– Fire dollar er kynisk sett verdien av å ha en litt lettere olje. Det har verdi for Norge å ha lave utslipp, men det betyr ikke nødvendigvis at vi blir det landet som overlever et stupende oljemarked, sier Holm.

fridag@klassekampen.no