Lisas lange linjer

Lisa Aisato skulle ønske hun hadde en bok som «Snøsøsteren» da hun var 13 år.

Åse Brandvold (tekst) og Adrian Øhrn Johansen (foto)

GULL: Helt siden Lisa var barn har hun villet være bokillustratør. Etter hennes første utgivelse i 2008 fikk karrieren fart på seg, og det virker i dag som om alt hun tar i blir til gull. Adrian Øhrn Johansen

Hun var et halvt år eldre enn Lisa. De feiret bursdager sammen, besøkte hverandre i høstferiene og feiret 17. mai sammen. Mødrene deres var venninner fra de var 16 år gamle. Det føltes som familie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Bøker

Danker ut forfattermenn

De siste seks årene har det vært flere kvinnelige enn mannlige skjønnlitterære debutanter i Norge:

Julia Martincic, Dag Eivind Undheim Larsen (tekst) og Christopher Olssøn (foto)

I FLERTALL: 74 prosent av årets forfatterdebutanter var kvinner. Tharaniga Rajah, som ga ut romanen «Det er lenge til skumring» tidligere i år, er en av dem. – Jeg opplever ikke at Norge lider av en kvinnedominans, sier hun. Christopher Olssøn

– En feminismebølge har påvirket den yngre generasjonen. Kvinner har i dag en helt annen selvstendighet og økonomi enn for 50 år siden, noe som gir dem større mulighet til blant annet å skrive, sier forfatter Tharaniga Rajah.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Året som gikk

Noe er plutselig annerledes

2018 var et år da krenkelser, «outing» og no-platforming skapte bølger i offentligheten. Har et nytt generasjonsopprør gått oss hus forbi?

Bendik Wold

MARTYR: Sylvi Listhaug (Frp) krenket – og ble selv krenket. Deretter måtte hun gå av som justisminister. Men ikke før noen Facebook-aktivister hadde sendt henne et lite blomsterhav hun kunne posere foran. FOTO: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX Junge, Heiko

Alle disse dagene som kom og gikk – ikke visste vi at det var kulturåret 2018. Så mange bøker man skulle ha lest! Så mange kronikker, tidsskriftartikler, Facebook-tråder! Og likedan med film, tv-serier, teater, musikk og så bortetter. Ved årsslutt kan en stakkars kulturkonsument se seg i speilet og spørre: Hvor mye vet jeg egentlig om tida jeg lever i? Når jeg får med meg så lite, er det egentlig «min tid» i det hele tatt, eller lever jeg med femten–tjue års forsinkelse?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn