Det er ikke hver dag det ankommer tenkere i superstjerne-klassen til Norge. Achille Mbembe er en slik stjerne. Foredraget han skal holde ved Litteraturhuset i Oslo førstkommende tirsdag, om afrikanske gjenstander i Vestens museer, har vært utsolgt i flere uker.

I Bergen gjester Mbembe den årlige Holberg-debatten i dag. Vi møter den kamerunske, Johannesburg-baserte filosofen på Hotel Norge i forkant av arrangementet.

Mbembe bekrefter at han har fulgt den såkalte avkoloniseringsdebatten, som fikk en norsk avlegger tidligere i år. Her tok flere til orde for å få inn et større mangfold på pensum ved universitetene.

– Jeg synes synd på enhver ung person som går gjennom det norske utdanningssystemet uten å lese en eneste afrikansk bok eller afrikansk tenker, sier Mbembe.

– Det er en trist situasjon og kan ikke forsvares – verken med tanke på hvor vi er som mennesker, eller hvor vi skal gå videre herfra.

Selv er ikke Mbembe oversatt til norsk ennå. En av hans viktigste bøker, «Critique of Black Reason» fra 2013, ble oversatt til engelsk fra fransk i 2017.

Drømmen om apartheid

Mbembe tolker debatten om avkolonisering i Norge inn i et større bilde, hvor to klare fronter står mot hverandre.

«Å dele verden er en forutsetning for å ta vare på verden»

— ACHILLE MBEMBE, FILOSOF

– På den ene sida har du kreftene som vil trekke seg tilbake fra verden og bygge opp ideen om nasjon og samfunn basert på en kategorisering av hvem vi skal ekskludere og hvem vi skal inkludere. Hvordan skal de som inkluderes se ut, hvordan skal de oppføre seg. La oss kalle det drømmen om å vende tilbake til fortida – eller «drømmen om apartheid».

Disse kreftene konkurrerer om «planetarisk hegemoni» med helt andre krefter, påpeker han:

– De andre kreftene tar inn over seg en del elementære sannheter om vår tid. Først: Vi har bare én verden. Noen drømmer om å kolonisere Mars, men for øyeblikket er ikke dét aktuelt. Og for at denne verden skal vare så lenge som mulig, må vi dele den så likt som mulig. Å dele verden er forutsetningen for å ta vare på verden.

Arkivet må utvides

Filosofens andre poeng er at livene våre her og nå allerede er så sammenvevd at det vil kreve en enorm bruk av vold for å skille oss fra hverandre.

– Derfor må vi gjenoppfinne et levesett basert på hva vi har til felles – hinsides nasjonalstater, etnisitet, rase, religion, konkluderer han.

– Hva er sammenhengen mellom dette og mer mangfoldige pensum?

– Hvis vi skal bo i en verden som tilhører alle, hvor framtida er åpen for alle, må vi finne nye måter å oppnå en fri og åpen undersøkelse av den kunnskapen vi ikke kjenner fra alle områder på planeten.

– Noen frykter at dette vil gå på bekostning av de klassiske europeiske tenkerne?

– Nei, vi trenger å utvide arkivene våre, ikke erstatte dem. Det europeiske arkivet alene kan ikke lenger brukes til å forstå kompleksiteten i fortida, nåtida og framtida. Det finnes så mange andre arkiver som vi har arvet og som må komme til anvendelse, sier Mbembe.

– For meg er dette sunn fornuft. Ingenting skal fjernes, men forskjellige arkiver må leses kritisk opp mot hverandre. For å bli globale borgere må vi skaffe oss et globalt arkiv.

Da debatten om avkolonisering gikk i norske medier i sommer, var en av innvendingene at kravet om mer mangfold på pensum handlet om identitetspolitikk.

– Ikke identitetspolitikk

Enkelte kritikere mente at forkjemperne for mer mangfold var så opptatt av pensumforfatternes identitet og bakgrunn at dette i lengden kunne «bryte med prinsippet om faglighet» og være «i strid med hele tanken om akademia».

«La oss kalle det drømmen om å vende tilbake til fortida – eller ‘drømmen om apartheid’»

— ACHILLE MBEMBE

Mbembe sukker tungt da han får høre argumentasjonen.

– Det er en misrepresentasjon. Dette handler ikke om identitetspolitikk i det hele tatt. Det handler om hvordan vi oppfatter oss selv i verden av i dag. Det har ingenting med identitet å gjøre.

For Mbembe utøves identitetspolitikk helt andre steder.

– Identitetspolitikk brukes mest i dag til å undertrykke, stigmatisere og marginalisere folk basert på rase, religion eller annen identitet. De som blir undertrykt og pådyttet ulke identiteter, tvinges nærmest til å bruke de samme identitetene til å heve stemmen sin.

Mbembe mener derfor at hvis man bruker begrepet «identitetspolitikk», må man være tydelig på hvor denne opptattheten av identitet genealogisk kommer fra, og hvem som praktiserer identitetspolitikk i dag.

– De som praktiserer identitetspolitikk, er for eksempel passkontrollørene på flyplassen her i Bergen, som velger den eneste svarte i en gruppe av passasjerer og velger å bakgrunnssjekke ham.

– Skjedde det med deg?

– Dette er helt vanlige opplevelser. Jeg vil ikke si mer enn det. Men alt dette viser at i vår nyliberale tidsalder, hvor vi står overfor enorme utfordringer, rettes folks oppmerksomhet mot sånt som virkelig ikke betyr noe.