Da Ane Farsethås leste Demian Vitanzas snart to år gamle roman «Dette livet eller det neste» for første gang, ble hun regelrett begeistret, skriver hun i «Grenseverdier», essay- og intervjuboka hun er aktuell med denne høsten.

Vitanzas roman, som ble til etter at forfatteren hadde holdt et skrivekurs i Halden fengsel, der han kom i kontakt med en Syria-farer som ønsket å fortelle sin historie, er forfattet som en slags brutt monolog. Tilhørerens spørsmål er klippet bort, tilbake står fremmedkrigeren Ishaqs fortelling (i romanen heter han Tariq).

Etter noen trøblete ungdomsår stuper hovedpersonen inn i en gryende radikaliseringsprosess, og drar siden til Syria, tett på kamphandlinger og terrorgrupper.

Elementene fra hovedpersonens virkelige liv er delvis fiksjonalisert: Navn og stedsangivelser er endret, episoder er omskrevet og bearbeidet, og fortelleren har upålitelige trekk.

Uforpliktende merkelapp

«Fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant,» sier fortelleren midtveis i romanen.

– Det er en utrolig godt konstruert tekst. Som leser godtok jeg premissene med én gang, jeg følte at teksten var dramaturgisk godt oppbygd og at fortellerstemmen fungerte veldig bra. Men da jeg leste romanen for andre gang, var jeg mer observant på grepene, sier Farsethås.

– Leseropplevelsen var ikke like preget av at jeg ble revet med som første gang, og nå hadde jeg også lest meg opp på fremmedkrigerens dom og historie. Da ble boka langt mer problematisk.

Farsethås’ kritikk av Vitanzas roman utgjør en sentral del av boka «Grenseverdier», som handler om litteraturen som befinner seg i grenselandet mellom fakta og fortelling, mellom fiksjon og sannhet. Poenget i essayet er at romansjangeren lett brukes som en uforpliktende merkelapp for forfattere med vrient stoff.

– Vi har en tradisjon i Norge for å gripe til romanen når det er tvil om fakta eller etikk, sier Farsethås.

– Mitt poeng er at litteraturen ville vært mye rikere om ambisiøse forfattere i større grad våget seg på den litterære sakprosaen. Den forplikter seg til en etterrettelighet mot noe utenfor teksten, og gjør dermed leserkontrakten tydeligere.

«Førstepersonsfortellere har jo alltid upålitelige trekk»

— DEMIAN VITANZA

I Klassekampen i dag svarer Vitanza på Farsethås’ kritikk av «Dette livet eller det neste». I et langt essay fastholder Vitanza at romanen ikke ville vært mulig å skrive som sakprosa – alternativet ville vært at vi ikke fikk tilgang til førstepersonsfortellingen fra Syria.

– Mener du da at Vitanzas bok ikke burde kommet ut, Farsethås?

– Jeg er usikker på hva jeg skal svare på det. Som journalist er jeg vant til at man ikke kan gå med på hvilke som helst premisser bare for å få tilgang til en historie. Vi vet at det å la én kilde få tilgang til å definere hele sannheten og premissene for hvordan historien skal bli fortalt, kan bli problematisk. Jeg tenker at det må være mulig å la Ishaq fortelle sin versjon uten at det skal begrense hvilke andre kilder man bruker. Problemet jeg har med denne romanen, er at leserkontrakten er for utydelig, sier Farsethås.

Fullt av selvmotsigelser

Hun påpeker at under lanseringen av Vitanzas roman ble nettopp forbindelsen den har til virkeligheten, de hundre timene Vitanza hadde tilbrakt i Halden fengsel sammen med fremmedkrigeren, brukt som et sentralt premiss for boka.

Men jo mer man som leser orienterer seg i dokumentene om Ishaqs sak, desto mer preges lesingen av en mangel, skriver Farsethås i «Grenseverdier» – det viser seg at kartet ikke stemmer like godt med terrenget som man kan få inntrykk av.

Denne mangelen kunne vært løst dersom forfatteren hadde trukket inn fakta fra andre kilder enn hovedpersonen, fortsetter hun.

– Slik jeg opplever boka, er kontrakten den har med virkeligheten, helt sentral. Romanen handler om en spesifikk person – og likevel ikke. I dette nye essayet sitt skriver han at det likevel ikke er Ishaqs spesifikke historie, og at han har prøvd å fjerne seg fra den. Leserkontrakten er full av selvmotsigelser.

Farsethås er kritisk til at fremmedkrigeren som kommer til orde, åpenbart har hatt det Vitanza beskriver i essayet som en «vetorett han kan misbruke til hva som helst».

– Jeg vil likevel si at det er en veldig interessant forsvarstale av romanen Vitanza har skrevet. Egentlig opplever jeg at vi leser boka nokså likt, men at vi er uenige om i hvor stor grad han lykkes med å la tvilen komme fram i romanen.

«Problemet jeg har med denne romanen, er at leserkontrakten er for utydelig»

— ANE FARSETHÅS

– Historien er ikke Ishaqs

Bildet Vitanza legger fram om at romanen kan ses som et treningsrom for tvil, er særlig flott, sier Farsethås.

– Spørsmålet er bare om han har avanserte nok apparater stående i dette treningsrommet. Det er en ekstremt kompleks historie som skal være både spesifikk og ikke-spesifikk, fiksjonalisert og allmenngjort. Mitt ønske er at vi klarer å se at sakprosaen kan være et like effektivt treningsrom for tvil som romanen.

Til Klassekampen sier Demian Vitanza at han er glad for at Farsethås reiser debatten om de metodiske utfordringene i «Dette livet eller det neste».

– Jeg synes likevel det er synd at hun ikke inviterer til en dialog, særlig med tanke på at boka hennes også er basert på litterære samtaler. Jeg skulle ønske hun ikke bare stilte spørsmål til seg selv, sier Vitanza.

– Kunne det vært et alternativ for deg å klippe inn elementer fra den virkelige dommen og fra andre kilder, for å gi et helere bilde av historien?

– Ved å gjøre det ville jeg påstått at det er Ishaqs historie jeg forteller, men det er nettopp det det ikke er. Boka er en roman. Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner forbindelsene til virkeligheten og samtalene med Ishaq, er at jeg mener det er det redeligste jeg kunne gjøre.

En rekke av grepene i romanen er gjort med sikte på å drive fram tvilen i leseren, sier han. Både den muntlige fortellerstemmen fortalt i førsteperson og sprekkene i fortellingen bidrar til å vise at det er en upålitelig stemme som fører ordet.

– Det tror jeg også romanlesere er vant til. Førstepersonsfortellere har jo alltid upålitelige trekk. Jeg er litt overrasket over hvor lite tiltro Farsethås har til romanens kontrakt, sier Vitanza.