Når fortellingene krasjer
Samspillet mellom historikere og journalister har vært en naturlig del av norsk krigshistorie:
73 år etter andre verdenskrig skaper fortellingene fra okkupasjonsårene 1940–1945 fortsatt temperatur. I debatten rundt Marte Michelets nye bok «Hva visste hjemmefronten?» har enkelte faghistorikere gått hardt ut mot forfatterens metodebruk, kildevern og spissede konklusjoner.
«Det er synd at et så viktig tema åpenbart blir spisset hardt for å få fram et så negativt bilde som mulig», sa historiker Mats Tangestuen til Klassekampen da boka kom ut.
«Jeg skulle ønske vi kunne hatt en roligere og mer saklig diskusjon. Temperaturen er nå skrudd helt opp i taket. Det raseriet jeg opplever fra historikerhold gjør at debatten blir uverdig», sa Michelet selv til Dagsavisen forrige uke.
Hvorfor er frontene så sterke?
– Et av feltene som har forandret seg minst i historieskrivingen, er historien om motstandskampen under andre verdenskrig. Et av dem som har forandret seg mest er historien om jødene i Norge. I debatten rundt Michelets bok ser vi disse to feltene krasje, sier historiker Synne Corell.
– Jeg tror det er derfor det blir så høy temperatur.
«Bare en detalj»
Corell er i dag forsker ved Holocaust-senteret, men har blant annet gitt ut boka «Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker». Her undersøker hun jødeutryddelsens plass i norske standardverk om andre verdenskrig.
«I dagens debatt opplever man nærmest at historikerne går i skyttergraven mot journalistene, men de klassiske verkene ble skrevet i fellesskap.»
— Synne Corell, Historiker
– Jødene har vært inkludert som en del av de falne under krigen. Samtidig har de hatt en utsatt plass i den store fortellingen om krigen i Norge på tross av at dødstallene viser at litt under halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer var jødiske.
Hun trekker frem et sitat fra standardverket «Norges krig».
I kapittelet «De som ble tatt», skrevet av Haakon Holmboe, blir det påpekt at som sterkeste kontrast til norske offiserer sto jødene, som fikk «en behandling som heldigvis ikke ble vanlig for andre nordmenn. Som før fortalt ble de likvidert på få unntak nær, sendt til gasskamrene i Auschwitz, etter kortere opphold i andre leirer. Selv en så rystende tragedie som denne, blir likevel bare en detalj i den avgrunn av brutalitet og råskap som tyskerne viste i sine fengsler.»
– «Bare en detalj i en avgrunn av råskap». Det oppsummerer på mange måter de norske jødenes posisjon i faghistorikernes tekster om andre verdenskrig fram til 1990-tallet. Selv om ting har blitt bedre de siste tiårene, er dette likevel et underutforsket felt i den norske okkupasjonshistorien.
Stå i empirien
Corell har et ønske for den videre debatten rundt dette. På spørsmål om hvorfor Michelet-boka blir så betent, mener hun debattantene går for fort vekk fra empirien.
– Å spørre hvorfor noe har skjedd, er historiefagets tradisjonelle kjerne. Noen ganger tror jeg vi historikere ikke holder lenge nok fast i spørsmålet om hva som faktisk skjedde, og hvem som gjorde hva. Vi hopper i stedet rett til motivforklaringene. Ingen har for eksempel sett systematisk på hvem som visste hva. Her er Marte Michelets bok et viktig bidrag, sier Corell.
Marte Michelets bakgrunn som journalist har blitt brukt mot henne i kritikken av prosjektet – både når det gjelder spissede konklusjoner og metodebruk.
– I dagens debatt opplever man nærmest at historikerne går i skyttergraven mot journalistene, men de klassiske verkene om krigen ble faktisk skrevet i fellesskap av faghistorikere, andre fagpersoner og journalister. Deriblant verkene «Norges krig» og «Norge i krig», sier Corell.
Historisk patos
Corell antok at hun i arbeidet ville finne forskjeller på de ulike disiplinene. Det gjorde hun, men ikke slik hun forestilte seg på forhånd. Hun trekker fram en av de mest framtredende okkupasjonshistorikerne Magne Skodvin.
– Det var ofte faghistorikerne som ble mest emosjonelle. Skodvin var hovedredaktør og skriver i et svært patosfylt og sterkt språk om okkupasjonshistorien.
Det er ofte journalister eller andre fagpersoner som har bidratt til å åpne feltet, forteller Corell.
Hun trekker fram at noen av de viktigste bidragene på dette feltet før Bjarte Brulands bok om Holocaust i fjor, har kommet utenfra faghistorien: Lektoren Oskar Mendelsohn, journalisten Ragnar Ulstein, politikeren Kristian Ottosen, kriminologen Per Ole Johansen og filosofen Espen Søbye.
– Det eneste kjente bilde av deportasjonen med Donau 26. november 1942, som alle nå bruker, ble gravd frem av Aftenpostens Liv Hegna. Bjørn Westlie klassiske artikkel fra 1995 om jødenes eiendom er et annet godt eksempel.
– La funnene tale for seg
Bjørn Westlie er i dag førstelektor i journalistikk ved Oslomet, men er også historiker og tidligere journalist. Han har fulgt debatten rundt boka tett.
– Det er unødvendig dype kløfter mellom de ulike posisjonene i debatten. Det skjer nok blant annet fordi Michelet trekker konklusjoner der hun kanskje burde latt funnene tale for seg. Hun blir fort litt normativ, sier han.
Westlie har som journalist skrevet om flere mørke sider ved okkupasjonshistorien. Blant annet hvordan ikke-nazistiske nordmenn bidro til plyndring av jødisk eiendom og utnytting av krigsfanger.
– Det har blitt liggende en patriotisk grunnfortelling om okkupasjonen som ikke passer overens med de mer problematiske fortellingene. Dette er et felleseuropeisk problem, kalt Vichy-syndromet i Frankrike.
Selv kjenner Westlie seg igjen i motstanden Michelet møter fra deler av historikermiljøet.
– Da jeg skrev om ranet av jødisk eiendom i 1995, fikk jeg også kritikk for å trekke for raske konklusjoner basert på for grunne spadestikk. Jeg har lært at jo mer komplisert historien er, jo viktigere er det å holde hodet kaldt i drøftingen og ikke trekke for raske konklusjoner.
