Astrid Søgnens avgang som direktør for Utdanningsetaten i Oslo kan innvarsle et skolepolitisk regimeskifte. Søgnen har gjennom et par tiår vært den fremste premissleverandør på det utdanningspolitiske feltet.

Statsråd Gudmund Hernes hentet henne som sin sosialdemokratiske statssekretær midt på 1990-tallet; deretter ledet hun «Kvalitetsutvalget» som med sine rapporter la grunnlaget for «Kunnskapsløftet» under Høyres Kristin Clemet. SVs skolestatsråder (Djupedal, Solhjell, Halvorsen) fortsatte Clemets kurs, bortsett fra noen obligatoriske knebøyninger om privatskoler, samt noe mindre aksentuering av kunnskapsdimensjonen. Til gjengjeld fikk SV et helt kunnskapsdepartement i rødgrønn morgengave.

Det gjenstår å se om det rødgrønne byrådet i Oslo nå vil evne å stake ut en ny, alternativ kurs – eller om det kun blir med et direktørskifte på toppen.

Den nye staten – konkurransestaten – som har tatt form siden 1990-tallet, ble etablert ved sosialdemokratisk mellomkomst. En ny styringselite, markedsteknokratene, gjerne av sosialdemokratisk herkomst, erobret posisjoner i det politisk-administrative apparat. De offentlige institusjoner skulle trimmes etter modeller hentet fra markedet og det private næringsliv: New Public Management.

Hermansen-utvalgets utredning «En bedre orientert stat» (1989) ble retningsgivende for 90-tallets forvaltningspolitiske reformer. Utredningen er av Torbjørn Røe Isaksen utropt til New Public Managements moderdokument. Det tradisjonelle byråkrati skulle erstattes av et målstyrende og kontrollerende revisjonsbyråkrati.

Revisjonseksplosjonen brakte et ekspanderende kontrollapparat med vekt på mål og måling. Maktutredningen fremholdt at det etter hvert sterke gjennomslag for New Public Management i det norske system – den snakker om «et virus som ha satt seg fast i forvaltningsapparatet» – berodde på en reformkoalisjon av tre grupper. For det første politikere fra skiftende regjeringer (Willoch, Brundtland, Bondevik og Stoltenberg), for det andre ideologiproduserende forskningsmiljøer, og for det tredje reformorienterte økonomer i gamle og nye gevanter.

På utdanningsfeltet fant overgangen til New Public Management sted noe gradvis. Når den skolepolitiske debatten endret karakter på 1990-tallet, skyldtes det fremfor alt én person: Gudmund Hernes. Med Hernes-utvalgets innstilling, «Med viten og vilje» (1988), ble plattformen lagt for et ambisiøst reformprogram for hele det norske utdanningssystem fra vugge til disputas.

Jeg fulgte Hernes ganske tett i hans statsrådstid med dens parole «Hernes må fjernes!». Jeg prøvde endog å bringe Hernes som ideolog, reformteknokrat og maktpolitiker på én formel: «en krysning av Brofoss, Lenin og Pontoppidan». En ganske tabloid karakteristikk av min yndlingsfiende! Vårt vennskap opphørte noen år, men da vi møttes på Vestlandske Lærarstemne i 1999 i Hernes’ poststatsrådstid (Gudmund var da blitt en fri mann og har siden forblitt det), nærmet vi oss hinannen i en gjensidig, selvkritisk refleksjon.

Alfred Oftedal Telhaug opererer i sin skolehistoriske gjennomgang i «Grunnskolen som nasjonsbygger» (2003) med et «nyliberalistisk kunnskapsregime» fra 1980-tallet. Den termen har nok atskillig for seg, men i Telhaugs fortelling ble Hernes nærmest en sosialdemokratisk parentes, så også i Francis Sejersteds «Sosialdemokratiets tidsalder» (2013).

«En tvetydig Hernes ble til den entydige Søgnen»

I min rekonstruksjon blir derimot Hernes en viktig, tvetydig overgangsfigur som sosialdemokratisk iscenesetter av et postsosialdemokratisk regime med stadig tydeligere nyliberale trekk. Jeg utdyper mitt portrett av Hernes-fasen via tre tema:

1. Nasjonsbygging. Det var klare sosialdemokratiske innslag hos Hernes, bevares, blant annet ved vekten på den offentlige enhetsskole – den nasjonsbyggende enhetsskolen med KRL-faget som viktig, nasjonalt integrasjonsfag. Reform 94, Hernes’ reform av den videregående skole, og Reform 97 med seksåringsreformen kan sees som en fortsettelse av velferdsstatens utdanningsprogram.

Det samme kan også sies om samlingen av alle de regionale høyskoler (98) til ett system av statlige høyskoler (26). Læreplanens generelle del, nedtegnet ord for ord av statsråden selv med Nordahl Rolfsen i bakhodet, var et sjeldent høystemt eksempel på departemental prosa: poeten Hernes ble oversatt til en rekke språk. På det symbolpolitiske plan var Hernes’ tale identitetsskapende («det meningssøkende menneske», «det integrerte menneske», og så videre).

2. Kunnskap/kompetanse. Hernes’ program var et forsvar for kunnskapsskolen: som et sted å lære. Med utvilsom akademisk tyngde argumenterte Hernes for «back to basics», med vekt på etablert fagkunnskap. Pedagogenes famøse O-fag i grunnskolen med dets postmoderne avvisning av vel etablerte kunnskapsdisipliner ble sendt på skraphaugen.

Med Hernes kom det inn en ny dimensjon i forhold til tidligere sosialdemokratisk utdanningspolitikk: Universitetene ble rykket løs fra velferdsstatsprosjektet og den sosialdemokratiske kamp mot «elfenbenstårnet». Hernes tok parti for universitetene som akademiske kunnskapsinstitusjoner. Det var en indre, ikke-reflektert motsetning i Hernes’ prosjekt mellom et instrumentelt motiv (få «mer kompetanse ut av befolkningen») og et identitetsskapende motiv (tilegnelse av «felles arv»). Hernes handlet og reformerte som om det ikke skulle være noe spenningsforhold mellom de to motiver.

3. Målstyring. Hernes ble fanget av tidens målstyringsideologi med dominerende vekt på byråkratisk evaluering og kontroll. Den kom ikke med ham, men han var dens medium, et av dem, og den var ikke fremmed for hans insentivorienterte sosiologi. Hernes søkte å tukte en lærerstand som ifølge statsråden tenkte mer på eget ve og vel enn samfunnets beste. Den måtte holdes i tømme av departementale styringsbyråkrater. Den identitetsskapende lærerpersonlighet skulle etter hvert bli gjenstand for en styring og kontroll i et omfang som hittil hadde vært ukjent i norsk skole, og som var alt annet enn identitetsdannende. Hernes innvarslet slik også «kontrollørenes tid» i norsk skole.

Den norske 90-tallsreformismen hadde en internasjonal kontekst som skulle bli tydeligere ved årtusenskiftet. Hernes’ valg av Astrid Søgnen som statssekretær skulle vise seg meget betydningsfullt: en tvetydig Hernes ble til den entydige Søgnen, som fikk Reform 94 og Reform 97 som ansvarsområde. Siden år 2000 har hun vært utdanningsdirektør i Oslo. Hun ledet Kvalitetsutvalget, også kalt Søgnen-utvalget, som med sine utredninger «Førsteklasses fra første klasse» (2002) og «I første rekke» (2003) la grunnlaget for Kunnskapsløftet (LK06) i regi av Kristin Clemet.

Hvis en stiller Astrid Søgnen sammen med Petter Skarheim, sekretariatsleder for Søgnen-utvalget, har en de to mest sentrale, politikkutformende doldisbyråkrater på utdanningsfeltet de siste par tiår. Skarheim var ekspedisjonssjef i Utdannings- og forskningsdepartementet 1998-2004, leder for utvalget som hadde ansvar for etableringen av Utdanningsdirektoratet (2003-2004), deretter Utdanningsdirektoratets direktør (2004–2016) med innlagt studieopphold som ambassaderåd i OECD (2011-2013). Siden 2016 er Skarheim departementsråd i Kunnskapsdepartementet.

Skolen ble i Søgnens utredninger en «lærebedrift» med «samfunnsmessig regnskapsplikt». «Kompetanse» var «en viktig framtidsressurs», og «kunnskap» i akselererende grad erstattet av «kompetanse» også i Søgnen-utvalget: – i 2002 kunnskap 27 forekomster, kompetanse 55, i 2003: kunnskap 311, kompetanse 1243.

I 2003-utredningen ble Chicago-økonomien Gary Beckers begrep om «humankapital» – «vår viktigste ressurs» – introdusert. Karakterdannelse var på vei ut, nå var det viktig å kultivere humankapitalen – et verdimål på nasjonens konkurranseevne: «Lærerne og instruktørene har en nøkkelrolle i dagens kompetansesamfunn fordi skoler og lærebedrifter har et sentralt ansvar for å tilføre samfunnet ny og oppdatert kompetanse. Svært mange bedrifter er kunnskapsbedrifter, og skolene burde derfor være i første rekke blant disse.»

«Kompetansesamfunnet» ble det nye mantra i endringsprosessen «fra ‘kunnskapssamfunnet’ gjennom ‘informasjonssamfunnet’ over til ‘kompetansesamfunnet’». Den nyliberale utdanningsideologi ble også Stortingets, slik stortingsmeldingen «Kultur for læring» (2003–2004) dokumenterer.

I den departementale presentasjonen av «Kunnskapsløftet – reformen i grunnskole og videregående opplæring» (2006), nå med SVs Øystein Djupedal som rødgrønn skolestatsråd, var det nyliberale kompetanseperspektivet sementert. Her fantes kunnskap kun som «kunnskapsløft» eller negativt som i omtalen av den nye læreplanen («formålet med faget er å gi elevene praktiske ferdigheter i språk, ikke teoretiske kunnskaper om språk»). For øvrig var det kun «kompetanse». Fundamentet var lagt for en OECD-styrt omlegging av utdanningspolitikken basert på kvantifiserbar kvalitet: kvalitet som kan måles og telles.

At den politiske venstreopposisjonen hadde sovet i timen, ga «Gjennomslag» (2015), Kristin Halvorsens rapport fra Kongens bord, et utilslørt innblikk i. Blant de statsrådspostene SV hadde sett seg ut ved Soria Moria-forhandlingene i 2005, var ikke posten som fornyingsminister, altså den minister som hadde ansvar for New Public Management-reformen. For det departementet hadde SV-ledelsen «glemt å føre opp på lista»: «Dette er ikke en statsrådspost partiene har kranglet mye om på Soria Moria. I vektingen mellom tunge og lette regnes dette som et av de lette.» Det var med andre ord en statsrådspost SV fikk uten å riktig skjønne hva den skulle brukes til.

Men SV hadde ifølge Halvorsen «en god kandidat til jobben»: førskolelærer Heidi Grande Røys, en allroundpolitiker, som gjennom fire år i finanskomiteen hadde vist seg som «den løsningsorienterte bufferen» mellom Lysbakken og Djupedal.

Passasjen gir et interessant – og avslørende – innblikk i SV-ledelsens politiske forestillingsverden. Dette departementet hadde i Victor Normans statsrådstid fra 2001 vært det sentrale ideologiske instrument i den liberalistiske omformingen av det offentlig ut fra New Public Management-ideologien, med fagkunnskapens reduserte rolle i samfunnsstyringen som et nøkkelelement.

Maktutredningens beskrivelse av denne moderniseringsideologiens sterke gjennomslag i det norske system fra slutten av 1990-tallet, var åpenbart ukjent for Kristin Halvorsen. SVs kurs virket overhodet påfallende samstemt med denne nyliberale styringsideologien, slik Bård Vegar Solhjell, en av de rødgrønne kunnskapsministrene, nylig bekreftet i en artikkel i Aftenposten: «Eg har hatt gleda av å vere statsråd både for klima og utdanning. På begge felta går debatten om måling og resultatkontroll både høgt og lågt. På klimaområdet har eg ofte drøymt om systemtenkning og styringskultur som liknar den Oslo vidgjetne skuledirektør Astrid Søgnen er kjent for.»

At Solhjell, nestleder i Fritt Ords styre, i farten hadde glemt at Fritt Ord et par uker tidligere hadde tildelt Fritt Ords honnør til Simon Malkenes, får så være. Uansett forstår vi nå klarere hvorfor denne venstreopposisjonen fra rødgrønn regjeringsposisjon bidro til ukritisk å befeste Søgnen-Clemets OECD-reformisme.