Etter å ha vært på helgens ekstraordinære fylkesårsmøte i Troms KrF og fulgt prosessen fra bakerste benk som gjest, slår det meg at det er underlig at KrF, kun et år etter stortingsvalget, finner det betimelig å votere over et politisk retningsskifte med regjeringsdeltakelse som mål. Ville det ikke vært mer naturlig å ta denne prosessen i forkant av et stortingsvalg?

I 2017 gikk KrF til valg på fortsatt støtte til Solberg-regjeringen, samtidig som det ble gitt klart uttrykk for at KrF ikke var noen garantist for regjeringens fortsatte eksistens eller ville gå inn i en regjering sammen med Frp.

Det virker som at året som har gått siden valgresultatet forelå, er blitt benyttet til å legge strategier og føringer for at et politisk retningsskifte skulle gjøres mulig. Partiorganisasjonen har, med rette, jobbet med partiets innhold, justert formuleringer og endret fokus på saker som er viktige for KrF. Men har hele partiorganisasjonen fått med seg at dette arbeidet egentlig gikk ut på å velge ny retning for regjeringssamarbeid? I hvor stor grad er formålet med prosessen blitt uttalt og dokumentert?

Partileder Knut-Arild Hareide tok mange på senga da han annonserte sitt standpunkt om å gå inn for å felle sittende regjering. Det er kalt inn til et ekstraordinært landsmøte hvor delegater fra alle fylker skal votere for eller mot et skifte som ikke har vært oppe til grundig debatt. Saken har aldri vært framlagt for partiets høyeste og viktigste organ, landsmøtet, og således foreligger det heller ikke noe landsmøtevedtak på at endring av regjeringssamarbeidspartnere skal opp til votering.

Ingen kritiske spørsmål er blitt stilt. Ingen konsekvensanalyser er blitt foretatt. Partilederen har talt, og ingen stiller spørsmål ved prosessen som har ført til denne konklusjonen. KrF har som tradisjon for å stille seg solidarisk bak sin partileder. Denne noe misforståtte lojaliteten fører nok til at betente saker ofte feies under teppet for å unngå åpen konfrontasjon eller strid. Selv når partilederen «kupper» hele partiorganisasjonen, og gjør veivalg og retningsskifte til et være eller ikke være for KrF.

Det hevdes at KrF ikke lenger kan fortsette å være i konstruktiv opposisjon og at det er et regjeringssamarbeid mot sentrum-venstre som vil gi best uttelling for KrFs politikk. Realitetene er at vi vet svært lite om KrFs gjennomslagskraft i en slik konstellasjon. Bygger vi på venstresidens tidligere uttalelser og politikk, er det lite som tyder på at det vil være problemfritt å skulle inngå som en del av en sosialdemokratisk regjering.

Hvilke garantier finnes for at KrF faktisk kommer med i en ny regjering? Risikerer man å bli stående på gangen i ny opposisjonsposisjon, på motsatt side? Skal sittende regjering felles før eller etter reelle forhandlinger med sosialdemokratene? Er det politisk vilje til å gå i regjering med SV for å sikre flertallsregjering?

Mangelen på debatt gjør at man ikke har muligheten til å vurdere fordeler og ulemper ved alternativene. Det er ikke slik at man bare kan si seg fornøyd med et møte fordi alle sakene ble stående uimotsagt og ingen tør skape uro.

Mangel på informasjon, debatt og refleksjon vil kunne bidra til at dette valget i like stor grad blir et valg om man er for eller mot partileder Knut Arild Hareide.

«Ingen stiller spørsmål ved prosessen.»

KrF er et sentrumsparti som alltid har vært åpne for samarbeid med alle parter som bidrar til konstruktive løsninger hvor man oppnår resultater. Det er først nå det problematiseres å bli kategorisert som høyre- eller venstrevridd. Eller rød og blå som mediene forenkler det til. I overskuelig framtid vil dette ha stor innvirkning på fordeling av tillitsverv innad i partiet.

I Troms KrFs ekstraordinære årsmøte sist helg, ble det ikke stilt et eneste kritisk spørsmål til prosessen eller debatten i forkant av voteringen. Ingen tilkjennega noen motforestillinger eller spørsmål vedrørende partiets fremtidige politiske veivalg og hvilke konsekvenser de ville kunne få.

De tre valgalternativene ble presentert av tre godt forberedte representanter, som slik fikk gjøre rede for sine ulike syn, men det ble ikke satt av tid til spørsmål. Det ble tre delegater for sentrum-høyre, og tre for sentrum-venstre. De som stemte for fortsatt konstruktiv opposisjon har ingen representasjon på landsmøtet, hvor den endelige kampen skal utkjempes. Fylkesstyret i Troms KrF satte opp et forslag til delegater, som ble enstemmig valgt uten benkeforslag.

Sett fra sidelinjen: et konfliktfritt og korrekt gjennomført årsmøte. Men avspeiler delegatfordelingen den reelle holdningen til KrF-medlemmene i Troms? Neppe. Som relativ ny i Troms KrF aner jeg ikke hvor delegatene kommer fra eller hva de forskjellige står for i akkurat denne saken.

Knut Arild Hareide har brukt et år på å legge strategien. Gjennom en overrumplingstaktikk som mangler sidestykke i partiets historie, og som stryper all konstruktiv debatt, har partiet blitt tvunget inn i en posisjon hvor man må velge side. Det er klart uttalt fra partiledelsen at å fortsette utenfor regjering ikke er et farbart alternativ. KrF må inn i regjering nå.

Det finnes KrF-ere som føler seg overkjørt av det de oppfatter som en «skinnprosess», fordi det egentlig målet om skifte av politiske samarbeidsparter ikke har blitt klart nok uttalt på et tidspunkt hvor det lå til rette for å «ta debatten». Debatten og konsekvensanalysene er et tilbakelagt stadium. I alle fall for dem som har visst hva det hele dreide seg om.

Å plassere seg i et regjeringsprosjekt, på den ene eller andre siden, gir ingen garantier for økt oppslutning ved neste valg. Dersom KrF feller høyresidens regjeringsprosjekt på bekostning av et med Ap og Sp, vil KrF kunne glemme samarbeid og gjennomslag på høyresiden. Samtidig risikerer vi å tape oppslutning fra de velgerne som stemmer KrF på grunnlag av partiets borgerlige tilhørighet og politiske kampsaker. Det virker søkt å søke samarbeid med partier som aldri har vært særlig interessert i KrF, annet enn når partiet har sittet med nøklene til å komme i regjeringsposisjon.

Innen KrF finnes medlemmer som anser all regjeringsdeltakelse som å måtte gå på akkord med KrFs egen politikk. I alle regjeringssamarbeid kreves det evne og vilje til å inngå kompromisser. Til å gi og ta. Men det vil være grenser for hvor langt det er mulig å strekke seg.

Det er per dags dato ikke noe politisk grunnlag for å felle den sittende regjeringen. Premissene for å støtte Solbergregjeringen har ikke endret seg siden valget. Hvilke signaler sendes KrFs egne medlemmer og velgere når man først feller en rød-grønn regjeringskoalisjon for å erstatte den med en Høyre/Frp-ledet regjering, for så å felle denne? Er det generell regjeringskåtskap som får KrFs politiske rolle i det norske politiske landskapet til å spille en sekundær rolle?