Sosialisme + kristendom = politikk
Striden som for tiden raser i Kristelig Folkeparti har trukket fram i lyset mange ulike forestillinger om kristendommens plass i politikken, og særlig i norsk partipolitikk. Mens noen hyller Jesus som den første sosialist og synes Fremskrittspartiets menneskesyn er dypt ukristelig, holder andre den politiske venstresiden for å være en høyborg for avkristning og religionsfiendtlighet, og en umulig samarbeidspartner for «sanne kristne».
Begge syn er gamle. Sosialismen kom til Norge i en sterkt religionskritisk form, noe som i utgangspunktet stilte den unge arbeiderbevegelsen i et spenningsforhold til Kristen-Norge. I det massivt lutherske Norge vokste likevel en kristen sosialisme fram. Tidlig på 1900-tallet var det atskillige tegn til forsoning og samarbeid mellom kirke og arbeiderbevegelse, ikke minst fordi kirken på ingen måte var så uinteressert i sosiale spørsmål som mange har trodd.
Tilnærmingen fikk imidlertid en bråstopp da en religionsfiendtlig fløy erobret makten i Arbeiderpartiet for hundre år siden, og kom til å prege arbeiderbevegelsen i lange tider. Når mange nordmenn i dag tenker på sosialisme og kristendom som svorne fiender, er det ikke minst en arv etter mellomkrigstidens uforsonlige kamper.
Antireligiøsiteten som Aps ledelse stod for, var imidlertid et problem både for mange på grasrota og for sosialt interesserte kristne utenfor partiet (og ved valgene særlig i 1918 og 1930 også for partiledelsen selv).
På 1920- og 1930-tallet var det mange som ønsket seg et parti som kristne arbeidere kunne stemme på med god samvittighet. «[H]adde man den fører, som kunde med kraft og klokskap heise en kristelig socialdemokratisk fane, vilde han neppe mangle tilslutning», skrev redaktøren i Kristelig Ukeblad håpefullt i 1928.
Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 for å få valgt emissær Nils Lavik inn på Stortinget, siden han var vraket av et stadig mer sekulært Venstre. (Uaktet KrF-eres selvforståelse i dag, som selvsagt ingen kan overprøve, var ikke «kristendemokratisk» ideologi, slik den ble utformet i enkelte andre land, noe innslag i partidannelsen.) Det nye partiet hadde front mot alle samtidens «borgerlige» partier, og det ønsket å være et alternativ for kristne småkårsfolk. Dets erklærte mål var «sosial rettferd utfrå eit kristeleg grunnsyn», uten at det av den grunn definerte seg som sosialistisk.
«Kirken var på ingen måte så uinteressert i sosiale spørsmål som mange har trodd.»
I de første årene, da det var et lite vestlandsparti, utgjorde det heller ingen fare for Arbeiderpartiet, som i sin regjeringsposisjon siden 1935 dessuten fant det nødvendig å tone ned antireligiøsiteten som fortsatt var framherskende i ledelsen. Men etter 1945, da KrF stilte lister over hele landet og tjente stort på sympatien Kirkekampen under okkupasjonen hadde vakt for statskirken, ble det annerledes.
Fra da av var Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti funksjonelle rivaler i kampen om kristne velgere, som det fantes mange av innen arbeiderbevegelsen.
Rivaliseringen førte nødvendigvis til at forskjellene ble aksentuert, mens likhetene ble underspilt (skjønt stadig nye arbeiderpartipolitikere lot seg forundre over at Kristelig Folkeparti i sosial og økonomisk politikk lå dem selv mye nærmere enn de hadde ventet).
Den ene symbolsaken etter den andre gav på 1940- og 1950-tallet KrF-erne anledning til å anklage Ap for gudløshet og ensretting, og regjeringspartiets folk til å stemple KrF-erne som intolerante, sneversynte mørkemenn. Mistenksomheten var dyp og gjensidig.
For en del er det disse bitre stridene, forsterket av betydelige kulturforskjeller, som i stivnet form stiger til overflaten i samtidens debatt. Det er sant at Arbeiderpartiet gang på gang, og ofte i provoserende former, trosset en praktisk talt samlet kristen opinion. Særlig skjedde det i skolesaker. Det er også sant at den kristne opinionen, med Kristelig Folkeparti i spissen, forsøkte å hindre så vel kondomer til Tysklandsbrigaden som jesuitters adgang til riket.
Det som derimot ikke er sant, er at kristen sosialisme, eller sosial kristendom, er en konstruksjon fra det sene 1960-tallet. Mange var opptatt av verdisammenfallet mellom kristentroen og sosialismen i det drøye hundreåret før, fra den senere biskopen som i 1902 etterlyste «en kristelig socialisme» til NKP-føreren som holdt Bibelen opp ved siden av Kapitalen.
Det er fortsatt ikke helt uvanlig, hverken innen arbeiderbevegelsen eller i «kristenfolket», å betrakte kristendom og sosialisme som ild og vann. Men bare i ytterst sjeldne tilfeller er dette resultatet av prinsipielle overveielser av hva som ligger i begrepene, eller av historiske erfaringer. Langt oftere er det resultat av valg gjort ut fra politiske eller kulturelle preferanser. Når det nå bringes så tydelig inn i den dagsaktuelle debatten om Kristelig Folkepartis veivalg, gjør man trolig klokt i å spørre seg hvilke politiske eller økonomiske interesser som tjener på det.
