Klassekampen hadde lørdag en større sak om lederne i politiske ungdomsorganisasjoner som møtes betydelig oftere enn det mange av oss trodde. De treffes gjerne på påspanderte turer og sammenkomster i regi av blant annet pr-byråer, bransjeorganisasjoner og lobbygrupper. Vel kjent er tenketanken Civitas arbeid for å samkjøre ungdomspartiene i sentrum og på borgerlig side. Det nye i Klassekampens sak er at ungdomslederne fra hele det politiske spekteret har et slags kollegialt fellesskap. FpUs Bjørn-Kristian Svendsrud forteller at han til tider ser mer til de andre lederne enn til sitt eget sentralstyre. Lørdagens sak har fått en rekke negative og oppbrakte kommentarer på sosiale medier fra folk som selv har deltatt i dette. Det snakkes om at Klassekampen mistenkeliggjør vanlig høflighet og vennlighet blant norske ungdomspolitikere. Det var ikke akkurat det jeg fikk ut av lørdagens sak. For meg var den svært interessant fordi den ga meg et gløtt inn i en kultur blant topplederne i ungdomsorganisasjonene som var helt ukjent for meg. Selv synes jeg det er bra at politiske motstandere opptrer saklig imøtekommende overfor hverandre og respekterer faglig dyktighet også hos politikere man er uenig med. I krisetider for landet kan det også være en fordel at sentrale folk i ulike politiske partier og miljøer kjenner hverandre og kan ta kontakt. Norge er et lite land, og noen ganger er det behov for å trekke sammen på tross av stor politisk uenighet.