Du kan bla til neste sideBla med piltastene

En konflikteske

110 % seg sjøl: Men dessverre mer Slim Shady enn Marshall Mathers.

SLÅR REKORDER: Overraskelsesslippet av «Kamikaze» gir Eminem åtte album på rad på førsteplass i både Storbritannia og USA – som han nå er alene om, etter å ha passert Led Zeppelin og ABBA. Her med fingeren i været under Roskilde.FOTO: AFP PHOTO/RITZAU SCANPIX/JENS N. LARSEN JENS NOERGAARD LARSEN

Eminem

Kamikaze

Shady/Aftermath/Interscope/Universal

Om man måtte oppsummere høstens overraskelsesalbum fra veteran Eminem med ett ord, ville jeg gått for «konflikt». Det er en nyfunnet energi i disse krasse og alltid maksimalt smakløse utfallene, rettet mot alskens popkulturelle skikkelser (Donald Trump fortsatt inkludert), ikke minst konkurrerende rapkolleger. Eminem har alltid hatt en tendens til å velge enkle skyteskiver. «Sjokkrapperen» som alltid har vært pinlig var for å tråkke (feil) folk på tærne. Vel, i 2018 tar den gamle superstjernen større sjanser, med en ganske gammelmodig forutsigbar irritasjon overfor en yngre garde rappere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Forandring fryder igjen

Tom Skjeklesæther

BRÆNNE: Gjør det selv. FOTO: NIKOLAI GRASAASEN Terje Burumburum.no

Bendik Brænne

Benedictionary

Bendix Records/Musikkoperatørene

Bendik Brænne har de siste fem årene blåst seg opp og fram som en svært interessant artist i den stadig ekspanderende norske americana-floraen. Han har gitt ut tre soloalbum, alle med titler som understreker at saksofonisten(!)/sangeren/låtskriveren er en mann som liker å leke med ord: «How to Fake it in America» (2013), «Do You Know Who I Think I Am?» (2014) og den Country-Spellemannprisvinnende «The Last Great Country Swindle» (2017). Der svindelen i tittelen må skyldes at plata i liten grad er et countryalbum. Men et flott rock/americana-album.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Album

Så veldig Macca

Eirik Blegeberg

Paul McCartney

Egypt Station

Capitol Records/Universal

Ideen om Paul som den streite og søte Beatle synes like gammel som skogen – født som en gammel sjel med kjærlighet til Music Hall og Tin Pan Alley, opptatt av yesterdays helt fra starten av. Men han var jo – og er jo – også mer. Ikke bare en fjollete kjærlighetssanger, men vel så mye en ganske snål og smått eksentrisk rocker – som da han viklet seg inn en slags funky Chipmunks-reggae på «Check My Machine», eller den gang han ble til en kråkete glamrocker på «Monkberry Moon Delight», eller for den del da han i 2007 viste seg som en orkestrert Beatlesque garasjestøy-gubbe på 1:58-lange «Nod Your Head» – for å nevne tre smått tilfeldige eksempler.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn