Innbyggerne i Norge lever lenger og får flere friske leveår. For eksempel kan dagens 65-åringer gjennomsnittlig forvente vel 20 framtidige leveår. For en 65-åring i 2060 forventes dette å øke til vel 25 år. Dette er en suksess for det norske velferdssamfunnet.

Denne suksessen bekymrer mange. Påstanden er at det blir for få yrkesaktive til å finansiere framtidige helsetjenester, eldreomsorg og pensjoner, og at det velferdssystem vi har utviklet må bygges ned. Civita skriver i en rapport fra 2017: «Mens fem personer i arbeidsdyktig alder skulle spleise på utgiftene til en pensjonist 1970, vil det i 2060 bare være 2,5 til å dele den samme regningen».

Inspirasjonen til utsagnet finner vi i de senere års Perspektivmeldinger fra regjeringene Stoltenberg og Solberg. Disse framstillingene av eldre som en økonomisk byrde er misvisende og en grov overdrivelse. De har dessverre fått fotfeste hos mange av våre politikere og andre beslutningstagere. For eksempel utbasunerer Nav-direktøren i sommerintervjuer at vårt velferdssystem ikke har bæreevne til å finansiere ytelsene til en befolkning med økende alder.

Norge har i dag en relativt stor andel unge og lav andel eldre sammenlignet med andre land i Vest-Europa. Når framtidig forsørgerbyrde skal beregnes, må det tas hensyn til at en vesentlig del av økningen i «eldre» skyldes at de eldre får flere friske leveår og at pensjonsalderen derfor levealdersjusteres. Dessuten må vi ta hensyn til at andelen barn og unge under utdanning synker. Tar vi hensyn til dette, blir det ingen økning i forsørgebyrden for de yrkesaktive fram mot 2060.

Er det for øvrig sant at de eldre forsørges av de yrkesaktive? Jeg vil tro at mange eldre har vanskelig for å forstå det. De har jo inntekter og formue selv. De betaler skatter og avgifter, er de viktigste bidragsytere i frivillig sektor og yter betydelig støtte til familie og venner. Tre firedeler av de eldre mottar overhodet ingen omsorgstjenester fra kommunene. Beregninger viser at familieomsorg og frivillig innsats står for flere årsverk i pleie og omsorg enn offentlige omsorg.

De eldre har betalt for sin pensjon i et langt yrkesliv gjennom avgifter til folketrygden og pensjonsordninger. Det er heller ikke riktig at alle disse er såkalte ‘pay as you go’-ordninger. Utbetalingene til kommunale og private tjenestepensjoner kommer fra pensjonskasser og forsikringsselskaper som pensjonistene har betalt inn til, gjerne i 30 til 40 år.

Den største reformen basert på bløffen om eldrebølgens negative virkninger, er pensjonsreformen. Den har endret vårt pensjonssystem radikalt og har skapt usikkerhet om hva slags pensjoner våre unge vil få og hvordan dagens pensjonister får regulert sine pensjoner.

«Tre firedeler mottar ingen omsorgstjenester fra kommunen.»

Det er nødvendig med en form for levealderjustering siden vi lever lenger og får flere friske leveår. Da må vi lage ordninger som skjermer dem som ikke er så heldige at de kan arbeide. Men var det fornuftig å redusere pensjonsalderen fra 67 år til 62 år i 2011, når målet er at de eldre skal jobbe mer og lenger? Det har økt antall alderspensjonister og folketrygdens utgifter kraftig. Pådriverne for reformen blåser i det, for pensjonistene som får gå av tidligere må betale med lavere pensjon når de blir eldre. Regning for merutgiftene er sendt til alle dagens pensjonister gjennom underregulering av deres pensjoner. Er det rettferdig og rimelig?

Er det et godt prinsipp å stimulere til å ta ut pensjon når en har full arbeidsinntekt, som en senere må betale ved å bli en fattigere pensjonist? Stimulerer det til å arbeide lenger? Det blir i hvert fall lettere å skyve eldre arbeidstagere ut av yrkeslivet når de blir 62 år, for de får jo pensjon. Har noen glemt at hovedpoenget med pensjonssystemet er at vi skal ha inntekter når vi ikke lenger har arbeidsinntekt? En virkelig rariteter at personer i offentlig sektor som arbeider etter 67 år hvert år får redusert den tjenestepensjonen de har betalt for, gjerne gjennom 30–40 år. Det til tross for at de fortsetter å betale for tjenestepensjonen og sparer pensjonskassene og staten for utgifter. Arbeider de til de er 72–73 år, er tjenestepensjonen borte. Det sørget Stortinget for da de vedtok endringer i samordningsloven i 2009.

Ble Stortinget informert om denne konsekvensen, og er det lovlig å konfiskere opptjente pensjonsrettigheter på denne måten?

Hvorfor legges det fram misvisende informasjon? Pensjonsreformen er ikke første reform gjennomført basert på feil fakta. Et velkjent funn innenfor samfunnsvitenskapene er at opplevelse av krise øker mulighetene til å gjennomføre endringer og få gjennomslag for reformer som flertallet av innbyggerne ikke er tjent med.

Dette vet også erfarne politiske aktører. Et eksempel er sykehusreformen fra 2001. Den gikk ut på å fjerne representanter valgt av befolkningen i styringen av sykehusene og organisere dem etter mønster for store kommersielle konserner. Bløffen som ble lansert var at Norge hadde verdens høyeste helseutgifter.

I ettertid er det godt dokumentert at Norges helseutgifter er omtrent på samme nivå som våre naboland, omtrent på gjennomsnittet for europeiske land.

Reformer og tilpasning til nye utfordringer og muligheter er helt nødvendig for å opprettholde og utvikle et godt og effektivt samfunn. Men feil fakta og misvisende kunnskap fører ikke til gode reformer. Den gale forståelsen om at velferdsstaten på grunn av «eldrebølgen» ikke er bærekraftig, brukes stadig som argument for å svekke velferdsordningene som har bidratt til at vi har en jevn inntektsfordeling og høy sysselsetting og at Norge stadig rangeres som det beste land å leve i av organer som FN og OECD.