- Tidligere Frp-nestleder og fiskeriminister Per Sandberg hentet tirsdag fram alle tilgjengelige retoriske virkemidler – inkludert hans sedvanlige, sleivete overdrivelser – i sitt angrep på norsk presses dekning av hans Iran-tur og forholdet til Bahareh Letnes. En nær sagt samlet norsk presse har avvist Sandbergs kritikk. Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, mener mediene har gjort jobben sin, stilt relevante spørsmål og gitt Sandberg rik anledning til å svare på spørsmålene. Han mener Sandberg bør bringe eventuelle overtramp inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det kan nok være at Sandberg vil finne noe som ville blitt dømt i PFU, men det er tvilsomt. Hovedproblemet i dekningen av Sandberg-saken, som i tilsvarende «skandaler», ligger ikke primært i hva hvert enkelt medium publiserer, men i at alle jakter i flokk med den samme rammefortellingen. De færreste forsøker seg på avvikende historier og spørsmål. I denne saken ble forsøk på en mer allsidig framstilling møtt med påstander om skjønnmaling av prestestyret.
Der Jeltsin fikk en varm klem, får Putin bare en kald avvisning.
Selektiv hukommelse
En marsmorgen i 1996 sto jeg sammen med en gjeng niåringer klar på Slottsplassen med norske flagg og skyhøye forventninger. Vår klasse hadde blitt invitert til å ta imot den russiske presidenten Boris Jeltsin da han kom på sitt første statsbesøk i Norge. Ingen av oss var helt sikre på hvem han egentlig var, men vi visste at vi ville få se kjendiser som kongen og Gro og kanskje komme på tv. Så da den hvithårede, blide og, la oss være ærlige, antakeligvis lett berusede Boris Jeltsin ankom Slottsplassen, ga vi alt vi hadde på flaggveiving og hurraroping. Innsatsen bar frukter. På Dagsrevyen den kvelden kunne man se et kort glimt av vår ivrige velkomst etterfulgt av klipp med en glisende Jeltsin som holdt et fast tak rundt dronning Sonja på den ene sida og Gro Harlem Brundtland på den andre, begge med beklemte smil.