– Kjærlighet ved andre blikk kan man vel si det var, sier kritiker Henning Hagerup.

Han sitter ved siden av samboer og forfatter Elin Brodin på Café Sara i Oslo, stedet der de møttes for første gang. Og andre gang. Utallige netter har blitt tilbrakt på stamkaféen de tjue åra de har vært sammen.

– Vi møttes i 1998. Jeg hadde skrevet noe i Kritikkjournalen et par år før som var litt ugjennomtenkt. En kritikk av Elin. Det har jeg angret mye på i ettertid, sier Hagerup.

– Jeg hadde nok litt fordommer mot denne akademikeren som bare satt og slurvet med artiklene sine og plutselig ville komme bort og snakke med meg, sier Brodin og smiler mens hun stryker på hunden deres Cicero som ligger tett inntil låret hennes.

De utvekslet ikke mer enn et par ord. Andre gangen de møttes snakket de derimot sammen hele natta. Siden har det vært dem.

– Vi har et helt grunnleggende likt blikk på verden og på livet. Vi kan snakke i det uendelige. Og vi har denne felles interessen for litteratur. Det er noe av det viktigste i forholdet vårt, sier Brodin.

Ulike livserfaringer

Henning Hagerup er en av landets mest anerkjente essayister og litteraturkritikere. I fjor var han også intervjuobjektet i Alf van der Hagen sin bok «Leseren». Hagerup deler etternavn med en familie full av kunstnere, blant annet faren Helge Hagerup og bestemoren Inger Hagerup. Det var kanskje ikke en veldig stor overraskelse at han endte opp i litteraturfeltet. For Elin Brodin var det ikke et fullt så åpenbart livsvalg.

– Henning har en dannet bakgrunn. Jeg kommer fra, vel, nesten under arbeiderklassen. Jeg er nærmest en mutant i familien min. Det er ingen andre som har generell studiekompetanse. Det er ikke så mange i det litterære miljøet som har den bakgrunnen jeg har, sier hun.

Brodin har markert seg i litteraturen som skjønnlitterær forfatter, med utgivelser som «Askefolket» (1988) og «Mørkets Fyrstinne» (2016).

– Da vi ble sammen utvekslet vi en del erfaringer om det å vokse opp i forskjellige samfunnsklasser, sier Hagerup.

– Men det var også interessant å se hvor likt syn vi hadde på ting på tross av det, svarer Brodin.

Samarbeid om spøkelser

Paret har jobbet sammen ved flere anledninger, ofte med barn og unge som publikum. De har samarbeidet om å oversette utallige Donald Duck-blader. De har også skrevet noen ganske kuriøse spøkelsesromaner, som «De dødes språk» (2001), «Husets nummer» (2002) og «Banemann» (2008).

– Vi er litt interessert i det okkulte begge to. Da Henning fikk ideen til den første boka, bestemte vi oss for å skrive den sammen. Det gikk jo overraskende bra, sier Brodin.

– Hvordan er prosessen når man skal skrive noe sammen?

–Vi skrev litt hver for oss, og så samkjørte vi det. Å skrive disse bøkene var ikke kjempeseriøst heller, det opplevdes mer som en lek. Vi var ikke to stereotypiske forfattertyper med store egoer når det gjaldt dette, sier Hagerup.

Dras mot kontroversen

Brodin er også kjent for sitt uredde og ofte kontroversielle samfunnsengasjement. Hun har blant annet uttalt at fri abort er synonymt med blind vold og har vært svært kritisk til barnevernet.

– Jeg er jo en litt kontroversiell figur, så jeg får mye kritikk fra alle kanter. Mens Henning har en type status som gjør at det er veldig sjelden det blir sagt noe veldig negativt om ham, sier Brodin.

– Elin skriver jo om svært brennbare temaer, og står ofte med begge hender i hvert sitt vepsebol. Til sammenligning er det sjeldent noen hisser seg opp over et litterært essay, sier Hagerup og ler lavt.

Å være sammen med en som ikke er redd for å ha sterke meninger, har ført til at Hagerup selv kjent på lysten til å være litt kontroversiell.

– Å være med Elin har nok fått meg til å ønske å provosere litt mer, sier han.

Gjennom tykt og tynt

Hagerup snakker mykt, beklager at han har litt problemer med artikuleringa.

Det er strålebehandlinga som gjør det litt vanskelig, forklarer han. Hagerup fikk livstruende kreft i 2012, og gikk igjennom en kraftig strålebehandling. I dag er han sykemeldt for utbrenthet.

– Det er fulltidsjobb det å ta seg av en som er kreftsyk, sier han og legger en hånd over skulderen til Brodin.

– Nå er jeg heldigvis ikke syk lenger, men skadene er jo der.

Brodin sliter selv med helseproblemer, og med nedsatt arbeidsevne hos to som jobber frilans har det ikke vært lett å få ting til å gå rundt.

At de ikke er så flinke med penger, er begge også åpne om. Det hele endte med at de pådro seg en skattegjeld, og har den siste tida verken hatt råd til husleie eller strøm.

– Vi kan ikke bare ta en ni til fire-jobb i stedet. Det makter vi rett og slett ikke, sier Brodin.

– Fordelen med å jobbe frilans er jo at du selv velger når du skal jobbe, du er din egen sjef. Men det er slitsomt når man havner i en situasjon som dette. Man regnes som selvstendig næringsdrivende og blir mye strengere behandlet enn andre lønnsarbeidere. Samtidig har vi nok mindre peiling på penger enn de fleste.

En pengeinnsamling på Facebook i starten av juli, etter initiativ av deres venn og kollega Audun Lindhol m, redaktør i tidsskriftet Vagant, ble redningen.

– Innsamlingsaksjonen førte til at strømmen ikke ble slått av og vi ikke blir kastet ut. Det var helt fantastisk gjort. Vi er så takknemlige, sier Hagerup.

Marxistisk prinsipp

De er et par som heller vil gi enn å ta imot hjelp, sier de. Men støtten de fikk har vært uvurderlig.

– Yte etter evne og få etter behov. Et godt marxistisk prinsipp, det, sier Hagerup.

Ting har roet seg litt nå. Neste steg er å få arbeidsavklaringspenger til Hagerup. Men møtet med Nav har ikke vært enkelt for paret.

– Dokumentasjonen man må skaffe er endeløs. Det er virkelig en papirmølle man må gjennom. Det er skummelt å tenke på folk som ikke har de mulighetene og folka rundt seg som vi har hatt, hvor vanskelig det må være for dem å få hjelpen de trenger, sier Brodin.

De prøver likevel å gi litt tid til hverandre midt oppe i det hele.

– Nå har jo vi vært sammen lenge, vi er like mye venner som vi er kjærester og kommer gjennom det uansett. Vi klarer å støtte hverandre, selv om vi innimellom er utslitte begge to, sier Brodin.