Det er lenge siden sist vi så Jodie Foster på kinolerretet («Elysium, 2013), men nå er hun omsider tilbake – og takk for det. Ikke bare er hun Oscar-vinnende god; hun er også uredd.

Så i stedet for atter et glamoursminket, botoxjustert ansikt, filmet med forskjønnende filter, er det en sliten, gråhåret og rynkete kvinne som dukker opp når den heseblesende prologen er unnagjort.

Foster spiller en alkoholisert sykepleier som sammen med sin trofaste assistent Everest (Dave Bautista) driver en lyssky klinikk kalt Hotel Artemis, hvor kriminelle får fjernet kuler og sydd igjen sår, uten spørsmål. Stedet er Los Angeles, året er 2028, og voldelige opptøyer (etter at byens vannforsyning er privatisert), er i ferd med å utarte.

«Foster er Oscar-vinnende god»

Midt i dette kaoset har to desperate bankranere, en mulig våpenforhandler og en mystisk kvinne, sjekket inn på «hotellet». At ikke alle kommer til å sjekke ut, er åpenbart. Men hvem er ute etter hvem, og hvem vil overleve?

Estetisk er det lite å utsette, idet lyd og bilder smelter sammen til en besnærende dyster virkelighet. I tillegg gir persongalleriet og dets mellommenneskelige gnisninger handling og stemning et ekstra sting. Fremdriften i filmens første del er av det ubønnhørlige og engasjerende slaget, og i takt med at info om de involverte gradvis avdekkes, strammes spenningsskruene stadig mer.

Når beskjeden om at den brutale eieren av etablissementet er på vei – livstruende skadet – blir det virkelig svett.

Men så var det dette med måtehold. Spillefilmdebuterende Drew Pearce står for både manus og regi, og selv om han med et forbilledlig fengende oppsett legger til rette for en veldig spennende avslutning, klarer han ikke å holde tungen rett i munnen.

Mot slutten går det for langt, for fort; overraskelser blir for store; plottråders sammenknytninger blir for mange; personlige valg blir for utrolige. Og hva var vitsen med fremtidssettingen? Uansett hadde Jodie Foster fortjent bedre. Vi også.