Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

Brevet til faren

Livsvilkår: Édouard Louis tiltalar franske politikarar på vegner av far sin.

Litteratur

Édouard Louis

Qui a tué mon père

Litteratur

Seuil 2018, 85 sider

I byrjinga av mai gav Édouard Louis ut si nye bok «Qui a tué mon père», som er ein kort tekst på 85 sider, bygd blant anna på ein scenetekst han framførte på Litteraturhuset i Oslo i fjor haust. Tittelen «Kven drap far min» er forma som eit spørsmål, men er ikkje følgd av noko spørjeteikn. Slik blir spørsmål til svar, og tittelen får ei konstaterande tilleggstyding: «Kven (som) drap far min».

Det er ein oppsiktsvekkjande tittel, sidan far til Louis ikkje er død. Han er i femtiåra og lever i ein landsby nord i Frankrike, med ein kropp som er utsliten og øydelagd etter ei arbeidsulukke på fabrikken.

Arbeidsulukka er skildra i debutromanen «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014), der faren er framstilt som ein alkoholisert, arbeidslaus arbeidar med aggressive, men også sårbare sider. Louis gir faren og familien eit eige språk i romanen, utan at medvitet om makta som ligg i det, har fått sive så djupt inn i den akutte og opprivande teksten. Det har den til gjengjeld gjort i «Voldens historie» (2016), som inneheld fleire og rikare refleksjonar om kva slags makt som ligg i det å gi språk til andre. Romanen er mindre akutt, meir ettertenksam og utforskar mellom anna korleis vald og makt kan bli tatt opp og vidareført i språket.

NÆRARE: Édouard Louis skriv om livet til faren, ein sentral person i forfattarens tidlegare bøker. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

I «Kven drap far min» synest Louis å vilje skrive seg fri frå det stivna språket og dei forslitne framstillingsformene som støtt blir brukt om livet i arbeidarklassen. Avstanden til faren har blitt stor, så stor at det paradoksalt nok har blitt mogleg for dei å nærme seg kvarandre igjen. Faren har omfamna han på avstand, og byrja å lese bøkene og interessere seg for politikken hans. Édouard ser på si side attende på si eiga fluktforteljing – og på forholdet til faren – med eit anna og utvida blikk:

Fleire år seinare, då eg hadde flykta frå landsbyen og busett meg i Paris, var eg på bar og møtte menn som spurte meg om forholdet mitt til familien min […]. Då svara eg alltid at eg hata far min. Det var ikkje sant. Eg visste at eg elska deg, men eg kjende behov for å fortelje andre at eg hata deg. Kvifor?

Er det vanleg å skamme seg over å elske nokon?

Avstanden mellom dei er på ingen måte underspela i boka, men Louis forsøkjer å forstå og forsone seg med faren. Konfrontasjonen rettar han no mot dei franske politikarane som har undergrave livsvilkåra til faren, og forteljinga til faren blir ikkje berre sett i samanheng med Louis si eiga forteljing, men også med dei stadig trongare rammene som politikken har lagt rundt faren sitt liv.

«Er klassereisa alltid målet?»

Boka munnar såleis ut i eit flammande skuldskrift – ein moderne variant av Émile Zolas «J’accuse» – retta mot Jacques Chirac, Nicolas Sarkozy, François Hollande og Emmanuel Macron. Med denne konfrontasjonen har litteraturen til Louis fått eit vidare politisk utsyn, og det eksistensielle trykket i den har fått eit større rom å verke i.

«Kven drap farmin» er likevel eit brev om faren like mykje som eit brev til faren. Louis skriv svært insisterande om livet hans, og verkar ikkje alltid så interessert i å utforske grensene for dei sosiologiske modellane han brukar for å forstå si eiga forteljing. Særleg har arbeidet med Pierre Bourdieus teoriar sett preg på klasse- og samfunnsanalysen hans, og dermed også på sjølvforståinga hans.

I nokre passasjer stakkarsleggjer og infantiliserer Louis faren, som når han hevdar at faren blei frårøva ungdomstida si då han byrja å jobbe på fabrikken som ung. For Louis vitnar til dømes farens interesse for teknologiske duppedittar om at han framleis er på sporet av si tapte ungdomstid, og når han bryt lova eller oppfører seg uansvarleg, er det uttrykk for at han prøver å ta att den tapte tida.

Sosial reproduksjon er den store fienden for Louis, og han synest ikkje å sjå noko anna løysing på problemet enn klassereisa. Han formulerer stadig tanken om at ein må utdanne seg ut av ulukka og flytte for å bli lukkeleg, ut ifrå erfaringa av at det har vore nødvendig i hans eige liv. Nyleg uttrykte Louis prinsipiell politisk støtte til dei som streika mot Emmanuel Macrons jernbanereform, men la også til at streiken var viktig fordi reforma råkar folk frå arbeidarklassen på ein særskilt måte: «Når de legger ned jernbanelinjer og små stasjoner fordi de ikke er lønnsomme, rammer du nettopp arbeiderklassen. Du hindrer folk i å reise vekk og skape seg nye liv, slik jeg fikk gjøre.» (NRK, 7. mai)

Klassereisa må vere mogleg, men er den alltid målet? Og treng livet i arbeidarklassen vere «ein negativ eksistens», slik han hevdar det har vore for faren – fordi han ikkje har hatt pengar, og fordi han ikkje har fått studere, reise, realisere draumane sine?

I debutromanen tok Louis farvel med – eller som den franske tittelen seier: gjorde slutt på; gjorde seg ferdig med – sitt gamle eg, Eddy Bellegueule. I den nye boka svarar han på spørsmålet om kven som har «drepe» faren, sjølv om faren framleis lever. Louis’ historie er ei historie om vald, som har gjort oppbrot og flukt – og kanskje også arbeidet med å lage ei forteljing av desse erfaringane – nødvendig. Men målet må vere at folk i arbeidarklassen ikkje skal måtte flykte frå eller gjere ende på den dei er, for å kunne vere seg sjølve. Når jernbanestasjonar og jernbanelinjer blir lagde ned, er sant nok små angrep på sivilisasjonen – ikkje berre fordi det hindrar folk i å reise vekk, men fordi det hindrar folk i å reise til og frå.