Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

Bak pannebrasken

Miljøtotalitært: Bjørn Vatne skriver seg overbevisende inn i arven fra George Orwell og Karin Boye med sin litterære utforskning av et Framtids-Norge.

Anne Kirstine Munk Christiansen
Litteratur

Bjørn Vatne

Nullingen av Paul Abel

Litteratur

Gyldendal 2018, 320 sider

Denne rekordvarme maimåneden har vært en ganske passende kulisse for lesingen av Bjørn Vatnes andre roman, den foruroligende klimadystopien «Nullingen av Paul Abel». Romanen foregår i Ålesund på midten av 2100-tallet, i et Norge hvor somrene er varme nok til å dyrke vin, og hvor vintrene er så fulle av stormer at «de hadde gått tom for både kvinne- og mannsnavn å gi dem og for øyeblikket hadde tatt i bruk rollebesetningen til ‘Krig og fred’».

Her bor den desillusjonerte biologiforskeren og Darwin-beundreren Paul Abel med sin kone Astrid, som ved romanens start skal begynne i en ny jobb som dommer i Ålesund tingrett. Astrid har så vidt fått startet i jobben før det radikale miljøpartiet Pan-etisk forbund gjennomfører et statskupp og innretter den norske staten som et miljøvennlig ideal etter partislagordet «Alle er alles alt».

ILLUSTRASJONER: BIODIVERSITY HERITAGE LIBRARY Spratt, G.,

Helt avgjørende for statskuppets suksess er – foruten en sterk demagog i spissen for Pan-etisk forbund – at Norge har «teknologisk særstilling som eneste nasjon på jorden med et nettverk av kollektiv bevissthet». Dette nettverket får norske borgere adgang til via en sjalk, en slags marerittaktig videreutvikling av våre dagers smarttelefoner, som er koplet på den enkelte borgers bevissthet og brukes til alle tenkelige funksjoner i et gjennomteknologisert samfunn: tankeoverføringsvarianten av telefonsamtaler, bussbillett, «erotiske strømninger», lønnsutbetalinger og nattlig markedsføring.

«Vatne har et språklig overskudd og en fremragende sans for realisme.»

Det som må være ethvert reklamebyrås drøm – direkte adgang til underbevisstheten hos tillitsfulle nordmenn, som «var lykkelige som valper over å få kastet til seg nye leker» – blir også Pan-etisk forbunds vei til å overbevise befolkningen om den ekstremistiske miljøpolitikken. Gjennom en slags tvungen empatiøvelse, som sendes ut gjennom sjalken, føler hver enkelt borger sin enhet med naturen. «Jeg kan kjenne dem», messer Astrid, mens hun blir hjernevasket til å akseptere Pan-etisk forbunds svar på miljøproblemene som den rette løsningen.

I motsetning til Astrids innopererte grafénlag bak pannebrasken, har den teknologiforskrekkede Paul en håndholdt versjon av sjalken, som han kan slå av manuelt ved å ta ut batteriet. Det blir hans adgang til frihet, om enn en veldig begrenset en: Uten deltakelse i det poengsystemet som erstatter pengeøkonomien, blir han hurtig en «nulling», som verken har adgang til jobb, matrasjoner eller de teknologiske funksjonene i den miljøvennlig fortettede mikroleiligheten han og Astrid blir tildelt.

Catesby, Mark,

Hva Paul Abel gjør i denne situasjonen har jeg ikke lyst til å avsløre her. Men Vatne har lyktes med å konstruere både plottet og den framtidige skrekkversjonen av Norge slik at den skriver seg inn i rekken av litterære dystopiklassikere som Karin Boyes «Kallocain» (1940) og George Orwells «1984» (1948). Vatne er overbevisende og troverdig i sin trinnvise beskrivelse av de politiske og teknologiske hendelsene som danner grunnen for det ekstreme miljøpartiets overtakelse av makten. Og som det også var tilfellet for karakterene i Vatnes debutroman, «Slik skal vi velge våre ofre» (2015), finns det veldig få enkle moralposisjoner å innta hos Vatne.

Samtidig er Vatnes genialt uttenkte slagord for Pan-etisk forbund en elegant og klok videreføring av sjangerens bruk av nytaleaktige mottoer som emblemer på en politisk selvforståelse, som er hinsides alt fornuft. «Alle er alles alt» er både et forståelig budskap og en slags vrøvleremse, en LP som er gått i hakk. I det hele tatt mestrer Vatne sjangeren i overlegen grad gjennom sine metonymiske (og ofte virkelig morsomme) beskrivelser av dingser og tenkemåter som kjennetegner det samfunnet han maner fram.

Vatne har et språklig overskudd og en fremragende sans for realisme, troverdige personbeskrivelser og god dialog, som gjør at romanen ikke bare fungerer som tankeeksperiment, men også litterært. Den relativt realistiske og veldig gjenkjennelige åpningen av romanen – par sitter på terrassen og drikker vin kvelden før et karrierespring og leker med tanken om hva de ellers kunne ha gjort i livet – og den gradvise glidningen over i et totalitært mareritt skaper en god fremmedgjørelseseffekt som får romaneksperimentet til å føles nært. Vatne evner å forføre sin leser til å tro på skrekksamfunnet.

I tilleggbeskriver han en problemstilling som dessverre bare blir mer aktuell jo lengre tid som går uten handling. Når klimaendringene først er ugjenkallelige, hva skal vi gjøre med den tida vi har igjen? Bør vi leve i total askese for å gjøre en i det minste åndelig botsgang, eller skal vi feste på klodens grav? Det er ikke akkurat noen morsomme alternativer, men hvis ikke vi handler snart, er det kanskje de eneste.