I sine bestrebelser på å gjenreise et fallert sosialdemokrati har Mímir Kristjánsson tatt i bruk Einar Gerhardsens tvers gjennom sjølforskjønnende erindringsbøker som kilde til å tegne et glansbilde av statsministeren og Arbeiderpartiets «storhetstid» etter annen verdenskrig. I en kronikk i Klassekampen 22. mai har sivilarkitektene Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe latt seg inspirere til å skjønnmale Gerhardsens boligpolitikk. Det er nok godt ment, men ikke mindre feilaktig og historieløst skadelig romantiserende av den grunn.