I dag debatterer Stortinget klimameldingen. Stortingets behandling viser at det går mot helt nye fronter i viktige klimaspørsmål.

Den tradisjonelle debatten om utslippskutt nasjonalt eller internasjonalt, «hjemme versus ute», har i mange år delt de norske partiene i to leire. Rødt, SV, MDG, Senterpartiet, Venstre og KrF har vært på «hjemme»-laget som har ønsket utslippskutt nasjonalt, og Arbeiderpartiet, Høyre og FrP på «ute»-laget som har ønsket utslippskutt internasjonalt. Dette har lenge vært et viktig skille mellom «miljøpartiene» og «de grå partiene».

Ap, Høyre og Frp har lagt vekt på fleksibilitet og kostnadseffektivitet i klimapolitikken. Dette har vært stikkordene for å gjøre utslippskuttene utenfor Norges grenser, der det er billigere og man får større kutt igjen for pengene. De andre partiene har argumentert for å gjøre utslippskuttene hjemme, dels av moralske grunner, men også for å forberede landet på å bli et lavutslippssamfunn.

I 2015 foreslo Høyre og Frp-regjeringen å kutte Norges klimagassutslipp frem til 2030 med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Målet skulle nås gjennom et bredere samarbeid med EU enn tidligere. Norge hadde vært en del av EUs kvotesystem siden 2008. Nå gikk Stortinget inn for et samarbeid med EU også utenfor kvotesystemet.

Det brede flertallet i Stortinget tydet på at dette var et svært vellykket politisk grep. Da klimameldingen i 2015 ble behandlet, var det bare SV igjen på «hjemme»-laget. De andre partiene samlet seg om en bilateral klimaavtale med EU, selv om MDG understreket at partiet også støttet et nasjonalt utslippsmål.

Det så ut til at debatten om hjemme eller ute var over. Og der miljøbevegelsen tidligere i samlet flokk hadde kritisert politikerne for å snike seg unna nasjonale forpliktelser, var den nå splittet. Bellona var full av lovord for regjeringens tilslutning til EUs klimapolitikk.

I klimameldingen Solberg-regjeringen la frem i juni 2017, viste det seg imidlertid at striden om utslippskutt hjemme eller ute ikke var løst. Den hadde bare tatt en ny form. Nå handlet diskusjonen om utslippskuttene utenfor kvotesystemet skulle gjøres i Norge eller ved hjelp av fleksibilitetsmekanismer i EU. Den daværende Høyre- og Frp-regjeringen la opp til å gjøre om lag to tredeler av kuttene i ikke-kvotepliktig sektor hjemme. Den siste delen skulle kuttes ved hjelp av fleksibilitetsmekanismene i EU – altså ved hjelp av det paradoksale konseptet «kvotekjøp i ikke-kvotepliktig sektor».

Regjeringen åpnet dessuten for at andelen som kuttes hjemme kunne blir lavere «dersom det blir nødvendig og viser seg å være kostnadseffektivt». Det ble imidlertid ikke klargjort hvilke betingelser som ville ligge til grunn for at det skulle bli «nødvendig» med ytterligere kutt ute fremfor hjemme.

«Venstre eller KrF må tilbake til hjemmelaget.»

Regjeringen fikk sterk kritikk fra SV for å i praksis avskaffe nasjonale klimamålsettinger. Venstres nestleder og daværende leder for Stortingets energi- og miljøkomité, i dag klima- og miljøminister, Ola Elvestuen, mente at utslippskuttene i sin helhet burde gjøres i Norge.

Når klimameldingen denne uken debatteres i Stortinget, ser vi altså nye fronter. Venstre og KrF støtter Høyre og Frp i at utslippskuttene skal kunne gjøres i andre EU-land. I klimameldingen ser vi imidlertid at Arbeiderpartiet går over til «hjemme»-laget.

Partiet støtter fremdeles kvotekjøp i petroleum og industri som dekkes av EUs kvotesystem, men går imot den paradoksale nyvinningen kvotekjøp i ikke-kvotepliktig sektor. Arbeiderpartiet ønsker å kutte utslipp i transport, avfall, jordbruk og bygg i Norge, fremfor å betale for utslippskutt i EU-land. Venstre og KrF på sin side byttet til «ute»-laget. De åpner dermed for å betale for utslippskutt i EU-land, og utenfor kvotesystemet.

Miljøbevegelsen har i mange år lagt press på Arbeiderpartiet for å få partiet til å gå for utslippskutt nasjonalt. SV, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne har siden valget i 2015 samarbeidet i Oslo – med ny klimapolitikk som en til tider kontroversiell sak. Klimameldingen viser konturene av en ny klimaallianse også nasjonalt, der SV, Ap og MDG står sammen om å kutte klimagassutslippene hjemme i Norge istedenfor gjennom ytterligere kvotekjøp i EU.

De nye konstellasjonene i norsk klimapolitikk reiser mange spørsmål. Få ville nok for eksempel trodd at Venstre og KrF skulle bytte fra «hjemme»- til «ute»-laget i det øyeblikket Arbeiderpartiet byttet side. Nå gjenstår det å se om miljøbevegelsen klarer å presse Venstre eller KrF tilbake til «hjemme»-laget før Solberg-regjeringen kommer frem til en avtale med EU.

For dagens regjering kan med Venstre og KrFs støtte faktisk binde Norge til en avtale med EU hvor kvotekjøp og fleksibilitet vil stå sentralt helt frem til 2030.

Spørsmålet er også om Arbeiderpartiets skifte kan bidra til en ny allianse med miljøbevegelsen, og om Aps nye klimapolitikk kan bidra til å øke partiets oppslutning blant miljøvelgerne.

Kostnadseffektivitet og kvotekjøp har i 25 år vært kjernen av både Aps og Norges klimapolitikk.

Arbeiderpartiets skifte kan bidra til at norsk klimapolitikken fremover vil dreie mer i retning av omstilling til et lavutslippssamfunn i Norge, fremfor kvotekjøp. Men da må Venstre eller KrF tilbake til hjemmelaget.