Egentlig likner det et hvilket som helst nabolag på et lite sted i Norge, den åtte kilometer lange veien som kveiler seg langs vannet i Tyrifjorden, der husene ligger på rekke og rad med breie terrasser og skrånende hager, alle med den samme, slående utsikten mot blått vann, slake, grønne åser og en liten, frodig øy.

Men du finner ingen annen gateadresse i Norge der like mange av beboerne er premiert med Kongens medalje for edel dåd i gull og sølv. Da de første meldingene om skudd på Utøya tikket inn, slapp mange av naboene det de hadde i hendene og løp ut. Flere risikerte livet. Ingen glemmer det de så.

Begynner du å ringe rundt til dem med adresse i Utstranda i dag, blir det raskt klart at du har å gjøre med et nabolag der 22. juli fremdeles er et rått sår for mange.

Beboerne vi snakker med, gråter i telefonrøret, de gråter ved kjøkkenbenken. I dagene før vi kommer, får vi tilsendt bønnfallende dikt av mennesker vi ikke vet hvem er, vi får tilsendt dronefotografier og kart over hvor de bor, beboerne som har stilt seg positive til å plassere 22. juli-minnestedet på Utøyakaia.

En vi snakker med, forteller at han har fotografert de utenlandskregistrerte bilene som har stanset ved Utstranda over tid, og funnet at de skuelystne er fra 37 forskjellige land. Andre forteller at det har vært en bølge av samlivsbrudd i Utstranda.

Og samtidig vokser splittelsen naboene imellom.

Har gått fra dør til dør

– I begynnelsen var jeg litt stolt over å si at jeg var fra Utstranda. Jeg var stolt over innsatsen vi hadde gjort, at jeg hadde vært med på å redde mange ungdommer den dagen. Men den siste tida har jeg mest av alt syntes det har vært litt flaut, sier Even Frogh.

Frogh bor drøye to kilometer nord for Utøyakaia, og minnene fra 22. juli er fremdeles sterke og levende. Han og broren, Stian Frogh, ble oppringt av kapteinen på MS «Thorbjørn», som fortalte at det var skudd på Utøya. Han ba dem komme ned til fjorden og møte båten, som var på vei vekk fra øya mens gjerningsmannen fremdeles skjøt der ute. Hele resten av kvelden var de sterkt involvert i hjelpearbeidet, både med egne fritidsbåter, og etter hvert med MS «Thorbjørn».

Alt de opplevde den kvelden og natta og de påfølgende dagene til tross – det er ikke dem det er synd på, fastholder brødrene Frogh.

– De som har uttalt seg, er blitt hørt nå. Gjentatte ganger. I våre ører blir det feil når de uttaler seg som om de snakker på vegne av alle. Det er ikke oss det er synd på, sier Stian Frogh.

De to brødrene mener de også snakker på vegne av mange. Da Statsbygg sendte sitt planprogram ut på høring, var det 62 personer som skrev under på et brev om at Utøyakaia er en riktig og egnet plassering for et minnesmerke.

Til sammenlikning hadde 78 personer sendt inn likelydende innspill med krav om at et annet alternativ, Utsikten, som ligger oppe i skråninga mot E16, skulle utredes.

– Det der at de er så mange som kjemper mot minnestedet nå, det stemmer egentlig ikke lenger. De har gått fra dør til dør og fått mange med seg, men når det kommer til stykket, er det ikke mer enn to–tre stykker som kjemper nå. Mange av dem som har undertegnet på greiene, er egentlig ganske likegyldige, sier Even Frogh.

Tenker på Utøya hver dag

Fra rasteplassen ved E16 tar det av en smal vei. Går du ned et godt stykke, forsvinner gradvis støyen fra europaveien, og erstattes av et svakt sus. Der, i en lund av høye, tynne furutrær, åpner landskapet seg i et naturlig lite platå.

På en klar dag, uten tåke som nå, ser du Utøya der nede.

– Jeg får en sånn ro når jeg er her, sier Maria Holtane-Berge.

Ett eller annet sted i denne skråninga ønsker hun at minnestedet etter 22. juli skal plasseres.

Her er det parkeringsplass, muligheter for toalettfasiliteter, en infrastruktur som ligger til rette for trafikk – og best av alt – ingen i Utstranda kan se at de tilreisende er der.

– Men det er langt fra vannet?

– De som ønsker å komme seg helt ned til vannkanten for å se Utøyakaia, er fremdeles velkomne til å gjøre det. Vi merker likevel at det er ganske stor forskjell på dem som er berørt, og dem som bare vil se Utøya. For turistene som har lyst til å se Utøya fordi det er et kjent sted, som bare vil knipse et bilde, får man et fint overblikk herfra.

Holtane-Berg er leder i Utstranda vel, og blant dem som ikke har gitt opp kampen.

Hjemme har hun og mannen plassert barnas lekestue på det punktet i hagen der den skjermer aller mest mot utsikten mot Utøya. Nå ser man bare så vidt nordsiden av øya når man står ute på terrassen. Det er bevisst.

– Jeg greier fremdeles ikke å se i den retningen uten å få flashbacks. Jeg så ni stykker bli skutt på den odden. Det går ikke over.

«22. juli er fremdeles det eneste vi snakker om, mannen min og jeg»

— MARIA HOLTANE-BERGE, UTSTRANDA VEL

– Det er sju år siden?

– Men det føles fremdeles som i går. Vi har ikke hatt muligheten til å bearbeide noe som helst. Det er fremdeles det eneste vi snakker om, mannen min og jeg. Vi prøver å ikke snakke om det foran barna, men resten av tida opptar det oss hele tida.

– Det er jo ikke sunt. Men det er sånn det er.

Det spontane minnestedet

På en stein ved en av nedkjøringene ned mot vannet oppsto et spontant minnested etter 22. juli. Det ble lagt ned roser, bamser, brev, lys.

Men Terje Lien, som eide tomta og som bodde i enden av nedkjøringen, mislikte å ha folk tråkkende tett rundt seg. Det kom busser, biler, mennesker i hopetall, til slutt måtte han ha hjelp av politi og vegvesen for å kjøre ut av sin egen eiendom.

– Vi prøvde å sette opp et politisperrebånd. Det hjalp litt. Men vi følte oss beleira i to år. Og nå skal vi få et minnesmerke som varer for ever, sier Lien.

– Har ikke antallet besøkende roet seg nå som det er gått flere år?

– Besøket på Utøya er jo på mellom 6000 og 7000 hvert år. Når minnesmerket kommer på plass, vil dette besøket antakelig tredobles. Og med all publisiteten som har vært med filmen om Utøya i det siste, vil det ikke bli noe mindre. Filmen er solgt til 20 land. Det er bra reklame. Dette blir en turistattraksjon – det er dét myndighetene vil ha.

– Handler det ikke om at de etterlatte må få et sted å oppsøke?

– Det er så sin sak. Vi bor her, tross alt, og skal se rett på et minnesmerke. Jeg kan ikke si jeg føler så veldig for det. Jeg gjorde min jobb 22. juli, og har fått medalje fra kongen for det. Men det er ikke noe koselig å få et minnesmerke plassert like ved siden av seg. Det vil hele tida minne oss på hva som skjedde den dagen. Det blir nesten som å bo i en kirkegård, sier Lien.

Våren 2014 flyttet Utstranda vel steinen som hadde fått tjene som minnested i to år. I stedet ble de tilreisende møtt av en plakat.

«Dette er ikke lenger et ‘minnested’. ‘Minnestedet’ er flyttet til rasteplassen v/ E16 sørgående løp»

Den ansvarlige for Utstranda vel den gangen var en annen enn Maria Holtane-Berge. Selv sier hun at hun ikke ville gjort det slik om hun var leder.

Tar til motmæle

En av beboerne som tidlig tok til motmæle mot protesterende naboer, er Liv Fagerhøi, som støtter plasseringen av minnested på Utøyakaia.

«I begynnelsen var jeg litt stolt over å si at jeg var fra Utstranda. Men den siste tida har jeg syntes det har vært litt flaut»

— EVEN FROGH, BEBOER

Hun har tro på at nabolaget kan komme til ro igjen når kampen omsider har blåst over.

– De siste månedene har vi nesten ikke snakket om dette, før det blusset opp igjen i februar, sier hun.

Hun reagerer likevel på naboenes framstilling om stor trafikk knyttet til minnestedet.

– Trykket av biler og tilreisende er så godt som borte. På Utøya er det opprettet et læringssenter, og dit kommer det folk. Men jeg ferdes langs Utstranda daglig, jeg har blant annet en hund som jeg går mye tur med. Og om jeg sier at jeg er blitt stoppet av en bil én gang de siste tre årene, så snakker jeg sant, sier Fagerhøi.

– I starten var det mange her. Det er heller ikke så rart. Men det er gått sju år. De som snakker om at man knapt kan gå langs veien uten å bli stoppet av nærgående turister, de snakker rett og slett ikke sant.

Dirrer av følelser

Denne uka var mange av beboerne i Utstranda, på begge sider av saken, samlet til møte i kommunestyret. Der hadde Utstranda vel fått en halvtimes taletid for å rette oppmerksomheten mot de psykososiale konsekvensene ved å leve tett på et minnested.

Naboer på begge sider av konflikten var til stede på møtet – men slik det er nå, snakker de ikke sammen, får vi vite.

De sterke følelsene i lokalbefolkningen går også inn på Statsbyggs kommunikasjonsdirektør Hege Njaa Aschim.

– Når man kommer inn i et møterom, dirrer det av følelser. Det er klart det preger intensiteten i diskusjonene.

– Hvorfor blir ikke «Utsikten», naboenes alternative forslag til minnested, utredet?

– Det har aldri vært blant våre oppgaver å gjøre det. Plasseringen ved Utøyakaia er en politisk beslutning. Vår oppgave var å utrede om Utøyakaia kunne egne seg som nasjonalt minnested, og vi kunne konkludere med at det kunne den.

I den pågående kampen har naboene brukt sterke ord.

– Det sier noe om hvor vanskelig denne saken er blitt i kommunen. Det er en belastning for både kommunen og befolkningen, og i dette er vår oppgave ganske minimal, når det store bildet er hvordan komme videre etter en slik hendelse. Men man kommer ikke unna at man er i kommunen der det faktisk skjedde, sier Aschim.

Per Ragnvald Berger, som er ordfører i Hole kommune for Høyre, ser at mange av beboerne i kommunen kan ha behov for mer hjelp enn de har fått.

– Til dem vil jeg si at vi er her for dem. For oss som kommune er det viktigste å ivareta hensynet til lokalbefolkningen. Og jeg regner med at den prosessen som nå pågår, snart vil ende med en løsning.

Gruppedebrief etter terror

Maria Holtane-Berge og mannen hadde ikke bodd i Utstranda lenger enn i åtte måneder da kruttlukta brått lå over hele området en fredag i juli. De løp ned til brygga på campingen like nedenfor huset for å hjelpe til.

– Hva slags hjelp har dere fått i etterkant?

– Vi ble invitert til en sånn gruppedebrief etterpå. De samtalene fungerte veldig dårlig for mange. Og etter det har det ikke vært noe. Men det er ingen tvil om at det er mange som sliter.

Symptomer på posttraumatisk stresslidelse kan være flashbacks og sterke minner om den traumatiske hendelsen. Konsentrasjonsvansker er vanlig, det samme er søvnproblemer. Blant beboerne langs Utstranda finner du mange med disse symptomene, mener Holtane-Berge.

– Kan det være at dere har kanalisert behovet for psykisk hjelp inn i denne kampen mot minnestedet?

– Jeg skjønner hvor du vil, men jeg tror ikke det er dét dette handler om. Jeg mener vi må få muligheten til å velge om vi vil eksponeres for dette minnestedet eller ikke. Utstranda er den eneste veien som går langs området, du kan ikke velge å gå en annen vei, å se bort. Den muligheten til å slippe å se det, får vi ikke. Og når vi da i tillegg blir totalt overkjørt av staten, er det ikke rart at folk her ute blir sinte.