Nye arbeidsplasser skaper jubel i Europa. Men mange er midlertidig ansatte med dårlig lønn:

EUROPAS AMAZON-MODELL

STRENGT BEVOKTET: Ansatte ankommer Amazons lager i Piacenza i Nord-Italia i morgentimene. For å komme inn bak gittergjerdene må de gjennom en jernsluse, og pressen er ikke velkommen.

Sjokkendring: Europa feirer bedre økonomiske tider. Oppturen er bygget på et angrep på europeiske arbeideres rettigheter.

Hvordan går det egentlig i Europa ti år etter at den internasjonale finanskrisa utløste en global kjedereaksjon av økonomisk elendighet? Spørsmålet har tatt oss til parkeringsplassen foran en grå og firkanta lagerbygning i Castel San Giovani, litt utafor byen Piacenza i Nord-Italia.

Februarnatta er bekmørk. Bak oss, på en av Italias viktigste transportruter, suser fulle lastebiler forbi oss. Nordover til Milano og Torino. Sørover til Roma og Napoli. Fra personbiler på parkeringsplassen strømmer andre verdifulle varer, arbeidere, inn sikkerhetsportene til lagerbygningen. Amazons største senter i Italia minner mest om et fengsel, med gittergjerder og jernsluser.

Gjennomsnittsalderen er rundt 30 år. Ved lange samlebånd skal de ungepakke ned AC Milan-drakter, pasta fusilli og bokbestselgere som «Ti ting du må vite om den italienske økonomien». Pakkene skal sendes herfra til kunder i byer som Palermo, Parma og Perugia.

Den nye økonomien

Ut av portene kommer en grå masse av kvinner og menn som har tilbrakt natta i tjeneste hos verdens aller rikeste mann, Amazon-grunnlegger Jeff Bezos. En mann i 20-årene sier «alle er helt kokt». Så mye mer vil ikke han eller noen andre si her i påsyn av selskapets sikkerhetsvakter. Vi har spurt om å få komme innenfor gjerdene, men Amazon svarer ikke engang på henvendelsene.

Likevel vet vi etter hvert mye om hvordan folka Bezos tjener seg rik på der inne egentlig har det: De er overarbeidete og får dårlig betalt. Press og usikkerhet fører til depresjoner. Mange pådrar seg kroniske, fysiske lidelser. Det forteller arbeidere, helsepersonell og forskere under besøket i Nord-Italia, sentrum for landets skadeskutte industri.

– Å diskutere med ledelsen er som å møte en mur, og ansatte på korttidskontrakter er redde for å miste jobben om de klager eller snakker med media, sier Marco Caldera (49).

ÉN AV FÅ: Marco Caldara jobber med avfallshåndtering hos Amazon Italia. Han er en av de heldige som har fast ansettelse.

Han er en av de eldre ansatte på Amazon-lageret, og han tilhører den halvdelen som har fast ansettelse.

– Sånn har det blitt, og det er vanskelig både for unge og for eldre som meg å se for seg noen framtid.

Vi møter ham på et hotell inne i Piacenza litt seinere på dagen. Caldera har jobbet hos Amazon siden den amerikanske giganten åpnet sitt første senter i Italia i 2011, samme år som eurokrisa brøt løs for fullt. Krisa kom som følge av den internasjonale finanskrisa og avdekket at den skyhøye statsgjelda til en rekke EU-land truet hele eurosonen. Nå har Amazon fått en sentral rolle i morgendagens italienske parlamentsvalg, etter nyheter om at selskapet har patentert et digitalt armbånd som skal overvåke arbeideres bevegelser og gi dem elektroniske «buzz» om de beveger seg i feil retning.

Ja, sånn har det blitt.

Et europeisk fenomen

Ti år etter finanskrisa feirer ledere som Angela Merkel, Emmanuel Macron og Jean Claude-Juncker at panikken i det økonomiske markedet har lagt seg. Økonomiske vekstpiler peker oppover. I 2013 lå arbeidsledigheten i eurosonen på over 12 prosent. I dag har den sunket til 8,8 prosent.

INDUSTRI: Torino er kjent som en av Italias viktigste industribyer. Fiat som en gang holdt til her, men nå er produksjonen flyttet ut av landet og arbeidsplassene tapt.

Men veksten har sin pris. Ifølge dem som følger med på sånt, har arbeidsgivere og selskaper over hele det europeiske kontinentet, med god hjelp fra nasjonale politikere og EU, utnyttet krisetidene til å tilrive seg stadig større makt på bekostning av arbeidere og fagforeninger.

Rossana Cillo er arbeidslivsforsker ved universitetet i Venezia og redaktør for ei bok om Italias økonomisk utsatte arbeidere. Hun mener oppturen er «bygget på et frontalangrep på arbeideres rettigheter».

– For vanlige folk er ikke krisa over. Om ting går bedre for næringslivet, så er det fordi kapitalinteresser har lyktes i å senke arbeidskostnadene og forverre arbeidsforholdene. Dette er et europeisk fenomen, sier hun.

Næringslivets «største bragd» har ifølge Kenneth Haar ved Corporate Europe Observatory i Brussel vært å utnytte krisa i Europa til å gjennomføre «en offensiv mot langtidskontrakter». Cillo mener Amazon er prototypen på arbeidsmodellen som nå presses gjennom i hele Europa.

Og denne arbeidsmodellen har konsekvenser: Psykologen Stefani Sartori tilbyr samtaler til folk som lider under krisa i Piacenza. Hun sier de gjennomgående temaene er «depresjon og angst knyttet til svak økonomi og hardt arbeidspress», blant annet hos ansatte ved Amazon.

«Day One», ingen dårlig dag

UTRYGG FRAMTID: Pieto Sinisgalli lager vaskemaskindeler til Whirlpool. Nå kan han og 500 kollegaer miste jobben, for selskapet vil legge ned fabrikken.

Amazon har de siste årene blitt beryktet i Europa for skatteunndragelse og prismanipulering. I 2016 ble selskapet bøtelagt av EU. Samtidig, i jakten på globalt herredømme for sin digitale «butikk for alt», blir Jeff Bezos en stadig viktigere arbeidsgiver, både i Italia og i andre EU-land. Amazon oppgir selv at de har 31 sentre i Tyskland, Frankrike, Spania, Storbritannia, Polen og Tsjekkia – og til sammen over 40.000 ansatte i Europa.

Men hvordan har de det? Marco Caldera sier han aldri går på jobb med et smil om munnen. Han «vil kanskje ikke kalle det panikkanfall», men mange Amazon-ansatte «går på jobb med et stort ubehag». Da han startet i 2011, hadde han vært uten jobb i ni måneder etter at kontrakten på et tobakkslager gikk ut.

Hos Amazon var han først en såkalt «picker», som løper rundt med skanner og finner varene som skal sendes til kundene. De siste årene har han vært en del av gruppa som plukker opp og sorterer avfall. Han kommer på jobb halv ti på kvelden og er ferdig klokka sju om morgenen. Bare ved å jobbe om natta og sove på dagen kan Caldara både betale regningene og samtidig få tid til familie og venner. Skiftordningen tillater ikke annet.

Han sier han «heldigvis ikke» har barn. Det er umulig å kombinere jobben med unger, og folk som har pådratt seg avkom, er avhengige av hjelp fra andre. Det er ikke uvanlig at folk som prøver å kombinere et liv med barn med jobben hos Amazon, gir seg raskt.

Hos Amazon er det ikke noe som heter en dårlig dag. Isteden kaller Bezos hver dag «Day One», der det skal kjøres så hardt som mulig for å vokse videre. Arbeidet overvåkes nøye av ledelsen, som gir arbeidere advarsler når «targets» ikke er nådd. Det er ikke rom for vennlig prat mellom kollegaer.

Ofte holder verken gamle eller unge kropper ut så lenge. Caldera forteller at mange unge forsvinner tidlig.

«Jeg prøver å tenke på andre ting, for å ikke bli depressiv»

PIETO SINISGALLI, METALLARBEIDER

– Mange som startet friske, sliter i dag med kroniske sykdommer.

Han forteller at en av hans nærmeste kollegaer sliter med alvorlige senebetennelser etter sju år med det samme, repetitive arbeidet. Ledelsen viser ingen vilje til å tilpasse arbeidet. Skal hun ha endring, må hun slutte. Men 43-åringen har ikke råd til å kaste seg ut på det italienske arbeidsmarkedet og biter tennene sammen.

Arven etter Renzi

Arbeidslivsobservatør Kenneth Haar mener industriinteresser, ikke minst gjennom utstrakt lobbyvirksomhet i Brussel, i løpet av krisa har lyktes med å gjøre svekking av arbeideres rettigheter til en stadig mer sentral del av EUs økonomiske styresett.

– Det har blitt rutine at EUs institusjoner svekker beskyttelse i konkurranseevnenes navn, og ofte følges råd opp med trusler om sanksjoner, sier Haar.

På oppfordring fra Brussel kjørte Italias daværende sosialdemokratiske statsminister Matteo Renzi – lenge hyllet som en Macron-aktig reformator – gjennom en større arbeidslivsreform i 2013. «Fleksibiliseringen» har fått enorme konsekvenser for italiensk arbeidsliv:

  • Av én million arbeidskontrakter inngått i Italia i 2017, sikret bare 27.000 fast ansettelse.
  • Såkalte nulltimerskontrakter, der arbeidsgiver står fritt til å kvitte seg med deg på dagen, økte med 125 prosent i 2017.

Midlertidig opptur

Som i en rekke andre land ble omstillingene rettferdiggjort med at de ville skape arbeidsplasser. Men ifølge det undersøkende journalistkollektivet Investigate Europe viser en rekke studier at slike omstillinger har hatt minimal effekt på sysselsettingen. Isteden har reformene bidratt til at stadig flere jobber på korte kontrakter uten rettigheter. Dessuten faller lønningene.

På to år har det blitt skapt 5,5 millioner arbeidsplasser i euroområdet. Fra 2013 til i 2017 falt arbeidsledigheten fra tolv prosent til 9,5 prosent. Men ifølge Eurostat er fire av fem nye jobber «usikre, midlertidige og i stor grad underbetalte». Ifølge EUs egne arbeidslivsundersøkelser ønsker et flertall av disse arbeiderne seg faste ansettelser.

I Italia mangler fortsatt én av tre unge jobb. Den totale arbeidsløsheten er elleve prosent. Samtidig er landets banker fortsatt utsatte og vaklevorne, på grunn av såkalt råtten gjeld, og mange frykter at en ny internasjonal finanskrise skal starte her i støvellandet.

Historisk Black Friday

Ifølge Caldera ligger gjennomsnittslønna hos Amazon på rundt 1100–1200 euro i måneden. Calderas nattskift løfter ham litt høyere, med et tillegg på 15 prosent – det absolutte minimum av hva italiensk lov tillater

Det er ingen lønnsforhandlinger hos Amazon. Ledelsen bestemmer hva du er verdt, og er du ikke enig, finner bedriften noen andre som er det. Amazons forsøk på å blidgjøre de ansatte handler isteden om ting som rabattkuponger på bildekk og besøk i et lokalt badebasseng.

– Tror de jeg orker å dra og svømme etter å ha jobbet hele natta, spør Caldera.

«Vi arbeidere står på og sliter. Vi løper hele tida for å nå ledelsens mål»

Marco caldera, amazon-ansatt

Amerikanernes «Black Friday» har for lengst invadert Europa. Men i fjor ble ikke kjøpefesten slik Bezos italienske lakeier hadde sett for seg. Dagen ble isteden en historisk milepæl for Italias arbeiderbevegelse.

– Vi arbeidere står på og sliter. Vi løper hele tida for å nå ledelsens mål. Amazon går med milliard-overskudd, men er ikke i nærheten av å anerkjenne at det er vårt arbeid de tjener seg rike på. Det må ta slutt, sier Caldera.

Så 24. november i fjor deltok han og flere hundre andre ansatte i den første Amazon-streiken i Italia noensinne.

Splittet arbeiderklasse

Historisk har Italia hatt en sterk fagbevegelse. Men det snudde da sentrum-venstre sammen med sosialdemokratene vant regjeringsmakt i 2006. Fagforeningene har tette bånd til den politiske venstresida, og det hevdes at de bremset sin organisering for å ikke skape trøbbel for regjeringen og dermed åpne dørene for Silvio Berlusconi. Resultater ble imidlertid at også sosialdemokratene har bidratt til å innføre et mer «fleksibelt» arbeidsliv.

Først i 2016 begynte fagforeninger som CGIL å organisere Amazon-arbeidere. Dette skjedde etter at mindre, uavhengige fagforeninger som SiCobas hadde satset stadig tyngre på organisering i logistikksektoren.

Arbeidslivsforskeren Rossana Cillo mener organisering i logistikksektoren er «den viktigste politiske bevegelsen» som har skjedd i finanskrisas kjølvann. Utfordringen er å motvirke splittelsen det nye arbeidslivet skaper mellom arbeiderne, ikke minst mellom dem med fast og midlertidig ansettelse. Få med midlertidige kontrakter deltok i Amazon-streiken.

Samtidig har en stadig større andel arbeidere i logistikksektoren innvandrerbakgrunn, og mange blir utnyttet i et sosial dumping-kappløp mot bunnen. Det bidrar til at den desidert viktigste saken i Italias valg er nettopp innvandring og tilstrømning av flyktninger.

GIGANTENES INNTOG: Nord-Italia ble rikt på industri og håndverk, også Torino. Nå er det multinasjonale giganter som Amazon som tar over som arbeidsgiver.

«Bare gud vet»

I USA har Amazon 95 sentre i 25 delstater, og selskapet hyller seg selv som en viktig arbeidsplasskaper. En fersk rapport fra tenketanken Economic Policy Institute viser at Amazons sørger for 30 prosent flere varehus- og lagerjobber i kommunene de holder til i. Men veksten nulles ut av at gigantens ankomst bidrar til jobbdød i andre industrier.

Også i Italia forsvinner trygge jobber i industrien i raskt tempo. Det vet metallarbeider Pieto Sinisgalli (45) alt om. Mange netter spinner tankene hans så hardt og så lenge at når han til slutt ser på klokka, så har den blitt fem på morgenen. Da skal han uansett snart på jobben han har hatt siden 1995, og han kan like godt stå opp.

De siste seks månedene har det vært sånn for den enslige metallarbeideren fra Chieri, en liten by utafor Italias industrielle hovedstad Torino. I oktober fikk han og 500 kollegaer beskjed om at selskapet Embraco vil legge ned fabrikken som produserer vaskemaskindeler for amerikanske Whirlpool.

Mens han venter på en avklaring har han utsatt nødvendige reparasjoner på bilen. Han spiser ikke ute. Han holder seg stort sett hjemme.

Klarer han å beholde toromsleiligheten? Skal han reise tilbake til Tyskland, der han jobbet noen år før foreldrene døde på begynnelsen av 1990-tallet? All usikkerheten sliter på psyken, sier han. På jobb sitter andre og gråter i lunsjen.

PROTEST: Foran Embracos fabrikk samles arbeiderne for å protestere mot nedleggelsen. Noen av dem har bestemt seg for å stemme på det innvandringsfiendtlige Lega Nord, som har besøkt fabrikken og lovet å kjempe for arbeidsplassene.

– Jeg prøver å tenke på andre ting, for å ikke bli helt depressiv. Jeg kan jo ikke gjøre … heller, sier han og setter en fingerpistol mot tinningen.

Tidligere på dagen har vi møtt noen av kollegaene hans utenfor fabrikkporten. Danielle Barbuto forteller at han har tre barn. Tvillingene er fire år, og den eldste er sju. Han og kona prøver å skåne dem fra dramatikken. Hun mistet jobben i tekstilbransjen for tre år siden. Han sier han ikke tør tenke på hvordan framtida blir om også hans jobb ryker.

– Bare Gud vet, sier han.

Macrons råd

Dagen før kom kollegaen hans, Mario Minore, så nærme Gud du kommer i Italia. Kampen for fabrikkens framtid har blitt en stor sak i valgkampen, og Minore var en av arbeiderne som fikk møte pave Franz i en av Vatikanets store saler. Så stor har saken blitt. Paven ba arbeiderne kjempe videre.

I morgen er det valg. Minore forteller at han skal stemme på høyrepopulist Matteo Salvini. Lederen for det innvandringsfiendtlige Lega Nord har besøkt Embraco-fabrikken i sitt frieri til italienske arbeidere. Andre Embraco-ansatte sier de vil stemme på Femstjernersbevegelsen. Ingen vil stemme på sosialdemokratene.

Sinisgalli tror verken Salvini, pave Franz, Femstjernersbevegeslen, Silvio Berlusconi eller Gud vil hjelpe dem.

– Jeg er redd det er «game over», sier han.

Situasjonen minner om fjorårets valgkamp i Frankrike. Klassekampen var med da traff Emmanuel Macron traff Whirlpool-arbeidere som lå an til å miste jobbene sine i hans egen hjemby Amiens. Macron fikk ros for å ta seg tid til de sinte arbeiderne. Men hvilket råd var det han til slutt ga dem?

– Det finnes alltids arbeid. For eksempel i Amazon.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene