Det skjer gjerne mot slutten av året, at det spisser seg litt til. At henvendelsene, avtalene og alt det man må huske oppnår et volum som gjør det dønn umulig å ikke daglig glemme et par ting, eller oppdage at man skal være to steder til samme tid. Over tid gjør det noe med en. Man begynner å gi faen, slutter å barbere seg, drar med vilje på åpning i flekkete joggebukser og gjemmer vodkaflasker i støvler og bak bokhyller hjemme. Etterhvert er man blitt en helt annen fyr. Og det går ikke mer enn en dag eller to fra man er på et seminar i Tromsø for å sammenfatte de første ti år med et kunstakademi i byen, til man sitter ved samme bord som Marina Abramovic på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum under en pressekonferanse.