Fredag 27. oktober holdt Peter Singer den første Exphil-forelesningen ved Universitetet i Oslo. Temaet var dyrevern, og Singer fremsatte sin velkjente anklage om at det klassiske vestlige menneskesynet er speciesistisk.

Speciesisme er at medlemmer av en biologisk art, i praksis mennesker, setter seg selv over medlemmer av de andre artene i rang og verdi utelukkende på grunnlag av medlemskapet i biologisk art.

Singer sammenlikner speciesisme med å gi høyere rang til medlemmer av egen rase og eget kjønn: Den som fordømmer rasisme og sexisme, bør også fordømme speciesisme. Men vi forsøker å unngå det fordi vi ikke ønsker å gi slipp på våre privilegier vis-à-vis de ikke-menneskelige dyrene, som å spise dem til middag. Problemet, hevder Singer, er at vi da ikke lenger er i posisjon til å fordømme rasisme og sexisme.

Det springende punktet er om Vestens menneskesyn virkelig er speciesistisk. For å godtgjøre det, er det ikke nok å vise til det faktum at vestlig kultur setter mennesket over dyrene. Singer ville måtte vise at begrunnelsen for forskjellsbehandlingen kun er det biologiske faktum at vi tilhører arten Homo sapiens (sapiens).

Singer ga et hurtig riss av det klassiske vestlige menneskesynets idéhistorie: Mennesket er skapt i Guds bilde (1. Mosebok); planter er til for dyrene, som igjen er til for mennesket (Aristoteles); det går ikke an å synde mot et dyr (Thomas Aquinas); vi har ingen moralske plikter mot dyr, men gjennom grusom behandling av dyr avstumper vi oss – og handler dermed i strid en plikt mot oss selv (Kant).

Problemet er at risset viser at speciesisme-anklagen ikke treffer. Vi kan illustrere dette med Singers påstand om at det er selvbevisstheten som ifølge Kant setter mennesket over dyrene. I så fall er det nettopp ikke det biologiske artsmedlemskapet som gir oss vår moralske status og begrunner forskjellsbehandlingen av mennesker og dyr.

Det er imidlertid galt at Kant mente at det er selvbevisstheten som setter mennesket over dyrene. (Singer siterte fra Forelesninger om etikk, hvor Kant gjengir synet i Alexander Baumgartens lærebok.) Kant står i den lange tradisjonen som knytter menneskets privilegerte moralske status til rasjonell natur. På 500-tallet e.Kr. formulerte Boethius det som ble den toneangivende definisjonen av en person som den individuelle substansen av rasjonell natur.

Hos Kant ligger tanken om at «rasjonell natur eksisterer som et formål i seg selv» til grunn for humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ, som formulerer menneskeverdstanken i et nøtteskall: Du skal aldri bruke menneskeheten i din egen person eller i noen annens person bare som et middel, men alltid samtidig som et formål.

Med «menneskeheten» mener Kant den artsspesifikke måten som rasjonell natur foreligger på i menneskelige personer, men det er i prinsippet ingenting i veien for at fornuftsevnen kunne finnes i vesener som ikke tilhører arten Homo sapiens.

Vi vet ikke om det finnes slike ikke-menneskelige personer, men vi er fortrolig med science fiction-fremstillinger av dem. Dette knytter an til et av Singers argumenter mot speciesismen i forelesningen.

Sett at vi skulle møte E.T. – da ville det være galt å skjære ham (?) opp bare for å tilfredsstille vår vitenskapelige nysgjerrighet. Singer har rett i at tankeeksperimentet viser at medlemskap i arten Homo sapiens ikke er en nødvendig betingelse for vår privilegerte moralske status. Men siden det klassiske vestlige menneskesynet innebærer at det ville være galt å behandle E.T. bare som et middel, viser tankeeksperimentet samtidig at Singer tar feil i at det vestlige menneskesynet er speciesistisk.

En grunn til at Singer er så merkelig blind for dette, er at han tar praksiser som bryter med det utilitaristiske likhetsprinsippet «like interesser skal telle likt» som belegg for speciesismen. I det som skulle være en filosofisk forelesning, brukte han mye tid på rene faktaspørsmål om dyremishandling, særlig i kjøttindustrien. Dette er et tema som har veldig sterk appell til mennesker «med hjertet på rette plass», og det vet selvsagt Singer å spille på. Derfor er det viktig å betone at hans bruk av disse praksisene som belegg for speciesisme-anklagen er problematisk.

Selv om jeg her skriver om Exphil-forelesningen, må jeg gå litt ut over den for å forklare poenget. Singer skriver: «De fleste mennesker er speciesister. Jeg skal kort gjøre rede for noen av handlemåtene som viser dette», og går så inn på kjøttindustrien og bruken av dyr i smertefulle eksperimenter.

En speciesist må mene at smerten i en mus ikke teller like mye som den like sterke smerten i et menneske. Men det omvendte gjelder ikke: En som hevder at menneskets interesse i smertefrihet skal telle mer enn musas, er ikke nødvendigvis speciesist. Singer har rett i at tradisjonell vestlig moraloppfatning anser det som moralsk verre å skade menneskers interesser enn dyrs, men begrunnelsen er at vi er personer, ikke at vi er medlemmer av arten Homo sapiens. Singer gjør seg altså skyldig i en logisk feilslutning når han bruker praksiser som bryter med det utilitaristiske likhetsprinsippet, som belegg for at vi er speciesister.

Det er viktig å understreke at denne tilbakevisningen av Singers speciesisme-anklage ikke er et forsvar for dyremishandling. Vestens humanistiske tradisjon velsigner ikke hensynsløs behandling av dyr. For eksempel gir Thomas Aquinas og Kants tanke om plikten til ikke å avstumpe seg selv gjennom grusomhet mot dyr, et sterkere dyrevern enn Singer tror.

Selvsagt er det knyttet mange filosofiske problemer til det vestlige menneskesynet. Man må forklare hvorfor fornuftsevnen gir oss rang over dyrene og likeverd mellom personer, og man må besvare innvendingen at det innebærer at vi for å være konsistente måtte behandle mennesker uten fornuftsevne som dyr. Jeg mener Singer gjør problemene større enn de er, blant annet gjennom sin ekstreme tese at spedbarn mangler rett til liv (ut fra et selvbevissthetskrav til personstatus).

Endelig vil jeg ikke benekte at det finnes speciesister. Abortmotstandere hevder at abort er galt fra og med «unnfangelsen» fordi det befruktede egget er et genetisk komplett menneske. Dette er et speciesistisk argument som viser at anti-abortbevegelsen gjør seg skyldig i den samme misforståelsen av menneskeverdstanken som Singer.

Jens Saugstad, professor i filosofi,