Etter at den dansk-norske lovgivningen mot trolldom ble lansert i oktober 1617, økte antallet hekseprosesser voldsomt i begge rikene. Såkalte trollkvinner, og også noen trollmenn, ble dømt til ild og bål for grov trolldomskriminalitet. Ifølge lovteksten, som kom ut i forbindelse med 100-årsfeiringen for Martin Luthers teser, var utryddelse av trollfolk et samfunnsansvar.

Gjennom lovens ordre fikk alle rikets tjenestemenn pålegg om å lete opp trollfolk og bringe dem inn for det dansk-norske rettsapparatet. Dersom det kunne bevises at disse hadde inngått kontrakt med Satan og gjort bruk av djevelske kunststykker, skulle de straffes på det hardeste, noe som betydde dødsstraff ved ild og bål. Slik ble hekseforfølgelse gjort til et offentlig anliggende i Danmark og Norge.

Trolldom ble ut fra dansk-norsk lovgivning definert som en alvorlig synd mot Gud, naturen, staten og menneskeheten. Lovparagrafene var rettferdiggjort direkte ut fra Det gamle testamente, fra Mosebøkene. Derfor sier vi gjerne at dom og straff i dansk-norske trolldomssaker bygger på mosaisk rett, det vil si på dekalogen, bedre kjent som de ti bud. Trollfolk syndet grovt mot den viktigste delen av budene, nemlig den første bolken, som handler om forholdet til Gud.

Trolldomsvirksomhet kunne oppfattes som majestetsfornærmelse – som en fornærmelse av selve guddommen og dennes jordiske representanter. Hekseri betydde gudsopprør og framsto som den verste form for avgudsdyrkelse. Med viten og vilje sluttet trollfolkene seg til djevelens opprør mot Gud, og dersom ikke øvrigheten gjorde noe med tidens store invasjon av hekser, ville Gud kollektivt straffe land og folk. For å mildne Guds brennende vrede, krevdes det et krafttak mot alle som tjente Satan. Ved å slå til mot heksenes ondskap kunne myndighetene blidgjøre den allmektige. Det er ut fra denne religiøse oppfatningen, med Bibelens sterke innflytelse på strafferetten, at vi må forstå hekseforfølgelsen.

Det grunnleggende religiøse skisma i Europa på midten av 1500-tallet, med påfølgende oppsplitting i militante religiøse retninger, hadde betydning både for lovgivningen og prosessintensiteten. Tilknytningen til ulike trosretninger skapte militante fronter som var på vakt mot alle typer syndefull atferd og avvik. At omfanget av hekseprosessene økte, kan altså forklares med ortodoksi, konfesjonalisering (dyp splittelse mellom religiøse trosretninger) og fundamentalistisk statsreligion.

Den «sanne» oppfatningen, ikke minst innenfor luthersk ortodoksi, var at alle typer magi i siste instans hadde sitt opphav hos Satan. Hvis ikke presteskapets formaninger om evig fortapelse, svovel og helvetesild skremte menneskene fra å anvende spådomskunst og helbredende magi, tok man i bruk hardere midler. Et viktig aspekt ved den nye trolldomsforordningen fra 1617 var at både hvit og svart magi ble kriminalisert. Den lutherske ortodoksien som hadde sin glanstid i Norden utover 1600-tallet var særlig opptatt av at embetsmenn måtte slå til mot de såkalte «kloke mennesker» som behersket det loven beskrev som «hemmelige kunster» og som var trollfolks «første alfabet».

Selv om trolldomsforfølgelsen allerede hadde pågått en stund i både Danmark og Norge, førte 1617-forordningen til et klart oppsving i antall prosesser i begge land. Nærmere halvparten av kjente hekseprosesser i Danmark fant sted i perioden 1617–1625, og økning i antall heksebål fulgte i kjølvannet av trolldomsloven også i Norge. Ekstra ille var det langs kysten av Øst-Finnmark, der minst ti kvinner ble brent på bål etterjulsvinteren 1621 – med henvisning til 1617-lovgivningen.

Bakgrunnen for trolldomsforordningen er altså knyttet til konsolideringen av den lutherske ortodoksien i Danmark-Norge. I forbindelse med at det i 1617 var gått 100 år siden Martin Luther offentliggjorde sine 95 teser mot avlatshandelen og annet misbruk innen den katolske kirke, ville sentrale kirkeledere markere begivenheten i Danmark-Norge med en jubelfest i slutten av oktober. Dette skulle være en gledesfest for den ene, sanne og rene lære og dens triumf ikke bare over «papistiske» strømninger, men også over kalvinistiske elementer og de ofte omtalte kryptokalvinistene. Som en del av feiringa ble det utsendt flere morallover, for å bekjempe befolkningens syndefulle liv og dermed motvirke Guds «fortørnelse».

Den moralske lovgivningspakken inkluderte ikke bare trolldomsforordningen, men også lover mot unødige kostnader ved bryllupsfeiringer, mot løsaktighet og en lov som omhandlet klesdrakter, rettet mot tidens overdrevne pynte- og motesyke. Denne moralske innstrammingen ble kort tid etter fulgt opp med en forordning mot utagerende atferd med fyll og spetakkel ved landenes kroer.

I tillegg til å benytte begivenheten til å disiplinere og sivilisere befolkningen, skulle feiringen av Wittenberg-tesene skje gjennom jubelgudstjenester i alle landenes kirker og ved Universitetet i København. Feiringen av den siste dagen i oktober som reformasjonsdagen har vært holdt i hevd helt fram til vår tid, og gjennomføres fortsatt i protestantiske land i Europa. Enkelte bekymrede personer har i det siste forsøkt å gjenopplive Reformasjonsdagen som et alternativ til den smule hedenske Halloween-feiringen. I 2017 ble tirsdag 31. oktober gjort til nasjonal helligdag over hele Tyskland for å markere 500-årsjubileet for tesene.

Jubelfesten i 1617 tok til i København 31. oktober og gikk over flere dager. Minnefesten var ikke et rent dansk påfunn, ideen kom fra Universitetet i Wittenberg i april samme år. Budskapet var at 31. oktober 1617 skulle gjøres til en seiersfest for Luther og hans trofaste disipler over hele Europa.

Først og fremst var dette en fest ved universitetet og kirkene i København, selv om dagen ble feiret andre steder i Danmark, og blant annet ved Nidarosdomen i Trondheim. Kong Christian IV, hans danske Riksråd og Danmarks fremste teologer deltok i festlighetene. Den høytidelige takksigelsesfesten innleder et kirkehistorisk tidsskille – langt på vei var formålet å kanonisere ortodoksiens Luther-oppfatning, og den markerer således en religiøs innstramming i rikene, noe blant annet trolldomsforordningen er uttrykk for. «Reformasjonsjubileet i 1617 satte fart i ensrettingen av tankelivet i Danmark-Norge», oppsummerer historikeren Øystein Rian i sin del av historieverket «Danmark-Norge 1380–1814».

Dansk og norsk trolldomsforskning har lagt vekt på at den nye trolldomsforordningen var tuftet på moderne demonologisk tenkning gjennom at den sondret mellom ulike former for trolldomskriminalitet, samtidig som den altså gjorde det klart at Satan sto bak både den hvite og svarte magien. Magi og trolldom var oppfattet som en viktig del av et omseggripende satanistisk komplott.

Kong Christian IV fryktet trollfolk og gjorde felles sak med de fremste kirkelederne i Danmark i en samordnet bekjempelse av djevelens håndlangere. Den som sto i spissen for utformingen av trolldomsforordningen var Hans Poulsen Resen, professor i teologi ved Universitetet i København og biskop over Sjælland fra 1615. Gjennom et brev til alle biskoper i Norge, Danmark og Island i september 1617 sto han fram som initiativtaker til gledes- og minnefesten høsten 1617.

I kraft av sin sentrale stilling satt Resen som hele den dansknorske kirkens primas i perioden fra bispeinnsettelsen i 1615 til sin død i 1638, og ett av hans hovedanliggende var kampen mot den hvite magien og de såkalte kloke folkene. Ikke bare de som drev med helbredende ritualer og magi skulle straffeforfølges, men også deres kunder, definert som «trollfolkets medvitere» i loven.

Dessuten var det maktpåliggende både for den protestantiske monarken og biskopen å gjøre utryddelse av trollfolk til et offentlig anliggende, med offentlig påtale i saker som gjaldt denne typen kriminalitet. Den lokale øvrigheten skulle angi, tiltale og straffe forbryterne. Og som det framgår av lovteksten, risikerte rettsmyndighetene streng straff dersom de tok for lett på oppgaven.

Av de arkivdokumentene vi har til rådighet kan vi se at forordningen ble lest ved lagtingssamlinger i Finnmark våren 1620, men vi vet ikke nøyaktig når den ble mottatt ved lokaladministrasjonen i Vardø. Arkivet etter lensadministrasjonen viser bare til dokument nr. 62 og har ingen datering. Interessant nok er dokumentet innført i arkivregistret med tittelen «Om signekoner och troldfolk och deris medvidere», til tross for at selv ordlyden i teksten faktisk er kjønnsnøytral. Arkivinnførselen ser ut til å være gjort av sorenskriver Niels Jensen Saell.

Forkynnelsen av lovparagrafene mot trolldom ved tingstedet Omgang på Nordkinnhalvøya lørdag 13. mai 1620 ble umiddelbart etterfulgt av en alvorlig trolldomssak. Kongens fogd stevnet og tiltalte samejenta Karen Eddisdatter for en rekke forhold som angikk både løsaktighet, svart magi og, mest skremmende av alt, djevlepakt. Etter vitneavhør, vannprøve og tilståelse lød aktors påstand på dødsstraff. Sammen med tinget og med lagmannens samtykke, dømte sorenskriveren henne til ild og bål som straff for hennes slemme lærdom og grove misgjerninger. Dommen ble rettferdiggjort ved henvisning til Hans Kongelige Majestets forordning om trolldomskunst.

Ved de mange trolldomsprosessene som fulgte utover 1600-tallet i Finnmark ble det ofte henvist til 1617-forordningen, gjerne supplert med henvisning til Guds lov som hjemmel for tiltale og straff.

Trolldomsforordningen sto ikke for starten på hekseforfølgelse i verken i Finnmark eller i Norge, men bidro til å intensivere jakten betraktelig. Over 300 mennesker i Norge, de aller fleste kvinner, mistet livet som følge av regimets klappjakt på trollfolk, som delvis var initiert av jubelfeiringen høsten 1617.

Rune Blix Hagen