Litteraturkritikk: En situasjonsrapport fra en verden i forfall.
En verden uten kritikk
Nordisk rådPeter Nielsen
I Danmark dreier kulturdebatten akkurat nå seg om kritikkens rolle. Nylig kritiserte forfatter og filmregissør Daniel Dencik i Politiken at anmelderne ikke skjønner hva kunst går ut på, og at de urettmessig har mer makt enn kunstnerne. Selv ikke den beste anmeldelsen når det mest umulige verket til anklene, og det vil alltid være mer givende å se en film, lese en bok, eller høre en konsert, enn å bruke tid på hundrevis av anmeldelser av det samme, skrev han.
Det samme gjelder for forfatteren Mikkel Thykier som i Politiken har kritisert litteraturkritikken ved flere anledninger, og anklaget den for på den ene siden å være for tematisk fokusert, altså opptatt av hva boka handler om, og på den andre siden for estetisk, altså opptatt av hvordan boka er skrevet. I stedet ønsker Thykier en helt annen lesning som det ennå ikke finnes noen regler for, men hvor det legges vekt på verkets «poetiske erfaring, selve skapelsesprosessen, det å være nedsunket i verker og i de betydningene som oppstår. Ikke bare på setningsnivå, men på alle nivåer. Vi snakker om de verkene som skaper usikkerhet rundt hvordan de skal avleses, og den usikkerheten er et fundamentalt prinsipp, og det må den også være i litteraturkritikken. Den lesningen man kan foreta av disse verkene må spore seg inn på den betydningen som blir skapt, og ikke på en sikker bedømmelse.»
Thykier ønsker seg anmeldelser uten noen tydelig konklusjon. Skarpe kunngjøringer og klare poenger er i hans øyne fullstendig motstridig med det han synes er vesentlig for litteratur, det som handler om å åpne betydningsdannelser.
Disse to forfatterkunngjøringene må nødvendigvis sees i sammenheng med en større utvikling i den danske kulturjournalistikken, hvor vilkårene for anmeldere generelt har blitt dårligere. Det gjelder ikke minst Berlingske Tidende, tradisjonelt sett en kultursterk borgerlig avis, hvor anmeldernes utfoldelsesrom gjennom en lengre periode har blitt kraftig redusert. Avisas nye kultur- og debattredaktør Anne Sophia Hermansen dessuten har gjort slutt på at anmeldelser helst skrives av personer med faglig bakgrunn, og har i stedet latt profesjonelle meningsytrere, ofte bloggere med radikal politisk overbevisning, overta en stor del av kritikken. Det har ført til et fokusskifte fra det verkene i seg selv har å si i verden, til det en rekke markante debattanter har å si om verden gjennom de verkene de anmelder. Hermansens forsvar har vært å redde anmeldelsen fra likegyldighetens død ved å gjøre kultur til debattstoff.
En annen stor borgerlig avis, Jyllands-Posten, har ikke underminert kritikerautoriteten i egne spalter, men heller skåret ned på anmeldelser og lagt ned litteraturredaktørstillingen. I siste utgave lagde min egen avis, Information, en stor opptelling av anmeldelser i fem større danske aviser. Den viser at mengden anmeldelser på papir har falt med 34 prosent de siste ti åra. I en kulturbærende avis som Politiken, er nedgangen på 42 prosent.
Med disse dystre tallene som bakgrunn er det god grunn til å spørre om kritikk er en langsomt utdøende sjanger. Det hører med at nye mediestøttede danske medier, som Zetland og Føljeton, som presenterer seg selv om innovative alternativer til de gamle papiravisene, ikke publiserer anmeldelser. Når de skal gjenoppfinne avisa på nett, så velger de altså å ikke ta med seg den klassiske anmeldelsessjangeren inn i framtida.
Med andre ord har det blitt markant færre anmeldelser i danske aviser, og den kritikken som står igjen oppleves av mange å være i forfall, og uten den relevansen den en gang hadde. Fredag forrige uke munnet det ut i at Information tok kritikken av anmeldelsene alvorlig, og kvittet seg med anmelderne. Dog kun for en enkelt dag. I kulturbilaget, hvor anmeldelser normalt opptar halvparten av plassen, ble det i stedet gjort plass til en tenkepause og et rom for å diskutere hva en verden helt uten anmeldelser vil føre til. I stedet for å anmelde aktuelle verker, ble plassen stilt til rådighet for forskjellige folk som etterlyser fornyelse, viten, engasjement og mer originalitet i kulturdekningen. I tillegg var det alternativer til anmeldelsen – utdrag fra bøker, trykk av en pressemelding fra Louisiana Press, og flere mer eksperimentelle grep.
Jeg skal av gode grunner ikke begynne å anmelde forsøket på å lage en avis helt uten anmeldelser. Det var både en provokasjon, og et forsøk på å tenke åpent om relevante alternativer til den tradisjonelle anmeldelsen. Målet var, som kulturredaktør Katrine Yde Hornstrup skrev, å «omformulere anmelderiets betydning og rolle», og «kulturanmeldelsens krise er ikke kritikkens undergang, men forhåpentlig en overgang til en mer vesentlig, sterk og underholdende kulturkritikk.»
For er det noe vi ikke kan unnvære i vår kultur, så er det den kulturkritiske analysen og kritikken som en spesiell erkjennelsesform, som formidlende og gjenfortolkende brer kunstens unike innsikter ut for en større leserskare. Derfor er det ikke noe alternativ til ikke å hele tida finne nye måter å gjøre anmeldelsen relevant på.
Lukk øynene og se for deg en viking. Hva er det du ser? Med mindre du har klart å innføre radikal kjønnskvotering i underbevisstheten (jeg har fortsatt ikke fått det til), er sjansen stor for at du ser for deg en mann. En staut, sterk mann i sin beste alder, med flagrende langt hår, kanskje et skjold og et sverd i hendene. Dette er vikingen slik vi kjenner ham, og selv om den våkne bevisstheten umiddelbart setter i gang med å fylle ut bildet, tegne inn kvinner og barn og gamle som vi jo vet må ha vært der, så står han der og breier seg.
Det skulle bare mangle, vil noen si. Vikingene levde jo i et mannsdominert samfunn. Det var menn som herjet og handlet, som ble konger, dro i krig og samlet riker, disse tingene vi har blitt enige om at utgjør historien med stor H. Kvinnene holdt seg for det meste hjemme, og hadde nok fint lite de skulle ha sagt. Så var det altså mannfolka som fikk sagaer skrevet om seg, og hvis navn sang videre gjennom generasjonene. Historien er nå engang ikke politisk korrekt; rull inn puppen og vær glad du er født i likestillingens tidsalder.
Formidable damer
Fullt så enkelt er det ikke. Bildet vi har av vikingene i dag er vesentlig forskjellig fra det vi hadde tidligere, slår forfatter Solveig Aareskjold fast i innledningen til sin nye bok «Astridene. Kvinnene kring Olav Tryggvason» (mer om den undertittelen seinere). Det gjelder ikke minst det vi tror om forholdet mellom kjønnene. Mens moderne fortellinger om vikingtida har en tendens til å skildre kvinner som hjelpeløse ofre for brutale menn, forteller sagaene en annen historie. De viser kvinner og menn som lever i gjensidig respekt og har muligheter til å utøve makt.
I «Astridene» tegner Aareskjold fascinerende portretter av vikingkvinner slik sagaene presenterer dem. Ta Astrid Eiriksdotter, som går fra makt og rikdom til å bli solgt på et slavemarked i Estland – og så til makt og rikdom igjen; eller Ingebjørg Tryggvadotter, som viser seg som en mer slagkraftig militær strateg enn jarlen hun er gift med. Om disse historiene er helt sanne, er heller tvilsomt. Sagaene bygger på muntlige fortellinger og ble skrevet ned først i kristen middelalder. Men om enkelthistoriene kan minne om anekdotene man hører på puben – du vet den gangen Bjørn sloss med åtte svensker, eller var det ti? – så er det grunn til å tro at de store linjene stemmer. Som Aareskjold skriver: «det er svært usannsynleg at mannlege forfattarar som var utdanna i eit einkjønna kyrkjehierarki der kvinnene gjaldt for mindreverdige, på eiga hand kunne ha dikta opp ei fortid med likeverd mellom kjønna».
Sitatet rommer noen av kjernetemaene for essayisten Aareskjold: bruk og misbruk av historien, kjønn – og patriarkatet, som hun i «Valkyrjesong» (2012) omtaler som en «subkultur». Hun går i rette med historikere som har skapt fortida i sitt eget bilde: Den mannsdominerte historien er som snytt ut av nesa til mannsbastionene som skrev og formidlet den, helt fram til vår tid. Et hovedmål i Aareskjolds like originale som polemiske forfatterskap, har vært å røske i disse forestillingene, ikke minst gjennom å formidle litteratur som har blitt glemt eller tolket til det ugjenkjennelige. I «Lesebok for jenter» (2014), en samling tekster som viser at historien var full av tøffe unge kvinner, retter hun seg både mot jentene og mot «dei som har ansvar for å gje sannferdige opplysningar om kulturarven». Ordet «sannferdig» rører ved noe i meg. Jeg har ofte tenkt på tradisjonell historieskriving som ensidig, hullete, lite representativ. Men løgn? Ja, løgn.
Å skrive historien på nytt
Her blir jeg nødt til ta en omvei. I september tikket det inn en gladnyhet fra Sverige: Kvinnelige vikingkrigere fantes! DNA-undersøkelser bekrefter at et skjelett funnet i en vikinggrav i Birka var fra en kvinne. Siden personen var gravlagt med våpen, som tradisjonen var for krigere, slo en gruppe arkeologer fast at det var snakk om en lys levende (eller ok, steindød) «female Viking warrior». Pressemeldinga gikk verden rundt, illustrert med bilder av mytiske skjoldmøyer eller fra serien «Vikings». Reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg: stormende jubel i feministiske og progressive kanaler, vrede og vantro i miljøer der man kobler vikinger til militærstøvler og aggressiv maskulinitet. Imens murret det blant fagfolk om usikkerheter og ønsketenkning. Den faglige debatten lar jeg ligge her. Men hvorfor vekker dette så sterke følelser?
I første bind av den ferske boka «Norske kvinners liv og kamp 1850–2000» innleder historikeren Bodil Chr. Erichsen med å diskutere hvordan kvinner har blitt usynliggjort. Det handler om hvem vi kaller opp gater og torg etter, men også om systematisk underslag av kvinners bidrag til samfunnet og verdiskapingen, om udokumentert hverdagsliv og inngrodde misforståelser. Lenge var det bare husholdningens overhode som ble registrert i statistikken (den sagnomsuste norske «fiskerbonden» må i realiteten ha bestått av minst to personer, påpeker Erichsen).
Et av målene for kvinnehistorien, som utviklet seg som et eget felt på 1970-tallet, var nettopp å gjøre det usynlige synlig. Herstory, et begrep lansert av den amerikanske feministen Robin Morgan, kom til å betegne et radikalt prosjekt for å skrive mothistorie på kvinners premisser. Det kan gripes an på flere måter – å oppvurdere samfunnsområder som tradisjonelt ikke har vært i historikernes blikkfelt, eller trekke fram glemte foregangskvinner. Men også: å rette et kritisk blikk på fagtradisjoner og vise hvordan våre (eller rettere sagt 1800-tallets) ideer om kjønn har fått legge seg tungt over eldre kilder.
Kvinnehistorie, og andre prosjekter for å få fram glemt eller gjemt mangfold fra fortida, er frigjøringskamp. Det bør ikke undervurderes hvor knallhard denne kampen er (for å få et innblikk anbefaler jeg å søke opp den fabelaktige Twitter-kontoen medievalpoc, som leter opp ikke-hvite mennesker i den vestlige kulturhistorien, og se på reaksjonene hen får). Det er dette kravet om sannferdig representasjon, følelsen av endelig å ha fått noen smuler, som ligger bak de sterke reaksjonene på vikingfunnet i Birka. Er det dermed sant at knoklene tilhørte en brynjekledd krigerkvinne? Nei, dessverre. Men kanskje leter vi etter feil type forbilder.
Det åpne blikket
Når vi ikke vet hva som skjedde, har vi en tendens til å finne på ting. «Mangel på dokumentasjon har gitt næring til myter om kvinner», slår Bodil Erichsen fast. En slik myte er at kvinner ikke jobbet før i tida; en annen at de alltid har vært undertrykt av menn. Denne forestillingen har vært videreført både av feminister og patriarkatets forkjempere, om enn med ulike agendaer. Erichsen formulerer en annen teori, som kort sagt går ut på at umyndiggjøringen og undertrykkelsen av kvinner, som i Norge toppet seg på 1800-tallet, utviklet seg i takt med handelskapitalismen og den private eiendomsretten. Det betyr ikke at det ikke fantes kjønnsroller som begrenset kvinners – og menns – handlingsrom.
Hvordan dette kunne se ut, viser Aareskjold i «Astridene». Som hun har gjort tidligere, kjører hun to parallelle spor, og setter spørsmålstegn både ved oppfatningen av fortida og av oss selv. For er vi nå så frie og like som vi tror, med våre skinny jeans, skjønnhetspress og pappaperm? Der jeg følte at dette kom litt i veien for det historiske stoffet i «Valkyrjesong», er årets bok treffsikker og leken i tonen. Aareskjold konfronterer fordommene våre, og viser hvordan fortida åpner seg når vi legger dem fra oss. Som når hun skriver om Ingeborg som egget sin mann Ragnvald jarl til kamp foran de mannlige rådgiverne hans: «Hadde dette skjedd eit par hundre år seinare, i Snorre Sturlason si samtid på tolvhundretalet, ville ho nok tagd still til ho var aleine med Ragnvald. [...] Men siden det enno var i vikingtida, tok ho diskusjonen i det offentlege rom utan tanke på kor krenkjande det kunne vore for ein mann frå eit seinare hundreår».
Eller ta historiene om dronning Gunnhild, som i sine yngre år bodde sammen med to samiske trollmenn som hun utnyttet på det groveste: «For det første strir det mot våre idear om gamle dagar at ei ung jente kunne bu saman med to mannfolk, og endå vera eit attraktivt gifte for ein kongeson. For det andre vil mange meina at dei to trollmennene måtte ha valdteke henne for lenge sidan».
Men denne lille, nesten unnselige boka rommer mye mer enn gøyale anekdoter om vikingtidas overklassekvinner og -menn. Aareskjolds metode er enkel, men radikal: Hun har ikke funnet nye kilder, men leser de gamle med nye briller. I sagaenes knappe setninger, og i alt det som ikke blir sagt, åpenbarer det seg så et rikt og sammensatt bilde for den som vil se. Ta en passasje som denne: «Saman med ein flokk trugne medarbeidarar flykta Astrid opp i fjellet. Døtrene må i god tid i førevegen ha vore sette til oppfostring hos slekt og vener, slik det var vanleg i den tida, for dei dukkar ikkje opp i sogene igjen før dei er vaksne». I samme avsnitt heter det at «Tenestefolka gjekk truleg til fots». Jeg har lest om Astrid Eiriksdatter før. Har jeg noen gang lurt på hvor det ble av døtrene, eller tjenestefolka hennes? Ikke egentlig, med skam å melde. Hvordan har vi slått oss til ro med en historie som utelot alt dette?
Kvinnehistorie for alle
Det er en ting som alltid har plaget meg med kvinnehistorie. Selv om feltet står for mange uvurderlige bidrag – Erichsens bok er et godt eksempel – er det som om den står litt på sida (tenk «band» vs. «jenteband», «litteratur» vs. «kvinnelitteratur»). Jeg opplever til stadighet å snakke med venninner eller kvinnelige kollegaer om verk som har gjort inntrykk: «The Handmaid’s Tale», Elena Ferrantes Napoli-kvartett, tv-serien «Big Little Lies». Sterke fortellinger om religiøs ekstremisme, politikk, vold, samliv. Likevel vet vi at det vil kreve litt ekstra overtalelse å få menn til å se dem, så fort «kvinnestempelet» er satt på. «Det signaliseres at problemer som går utover kvinner, og fortelles av disse, ikke bør angå andre enn nettopp kvinner, og dermed er mindre viktige», skriver filmanmelder Ida Hestman i Dagsavisen.
Det er her jeg kommer til å tenke på undertittelen til Aareskjolds bok igjen. Det slår meg at hvis en bok hadde hett «Mennene rundt Olav Tryggvason», så ville jeg bare oppfattet den som nok et bidrag til vikingtidshistorien, om politiske støttespillere eller motstandere. «Kvinnene rundt Olav Tryggvason» har en annen klang. Det er noe aktivistisk, noe politisk, over det, som om det å se nærmere på kvinner i seg selv er et subversivt prosjekt.
Og kanskje er det det? Mens norsk vikingtidshistorie i seinere tid har lagt vekt på de fredelige sidene ved samfunnet, er oppfatningen utenfor fagmiljøene fortsatt preget av plyndring, herjing og sinte mannemenn. Det er mange som liker det best slik, ikke minst i de voksende internasjonale, høyreekstreme miljøene som bruker forvridde ideer om norrøn fortid til å bygge identiteten sin på. Kampen om historien spisser seg til. I et slikt klima trenger vi sannferdige opplysninger om kulturarven mer enn noensinne.
«Astridene» viser at det går an å skrive kvinnehistorie som ikke er øremerket «spesielt interesserte». Boka vil kunne glede både ihuga feminister og de fleste andre med interesse for norrøn historie. For dette er medrivende fortellerkunst om mektige aktører og oversette grupper i norsk vikingtid, som beriker og utvider bildet vi har av perioden. Uten verken stakkarsliggjøring eller moderne ønsketenkning om at kvinner gjorde akkurat det samme som menn. I stedet viser Aareskjold kvinners egen styrke. I det ligger bokas enorme kritiske og radikale potensial.
Hver måned kårer diktkammeret.no månedens poet som blir intervjuet og trykket i Bokmagasinet.
– Gratulerer med å være Diktkammerets månedens poet. Du omtales som en veteran på Diktkammeret. Hvordan startet du å skrive der?
– Jeg tror jeg begynte der i 2001, da det startet opp, så har jeg vært med så å si hele tida fram til nå. Skrivinga har jeg holdt på med i omtrent tjue år, men Diktkammeret var det første stedet jeg viste det jeg skrev for andre. Det gikk mest i kladdebøker før det.
– Hvordan opplevde du det at andre leste det du skrev for første gang?
– Det var kjempestas at andre leste diktene, og ikke minst det å lese andres dikt. Alle kan kommentere de diktene og poetene de selv vil. Det blir til at man følger hverandre, og kjenner til hverandre.
– Hvordan har du utviklet deg siden du først begynte på Diktkammeret?
– Jeg har blitt flinkere, sånn jeg ser det. De første diktene jeg skrev, har jeg kasta nå, hehe. Jeg ser en forskjell selv, diktene er tydeligere nå, de er klarere. Det å få andres blikk på dem har hjulpet mye. Ikke minst kommentarene til Helge Torvund, han har jeg sett veldig opp til.
– Du skriver diktserier. Hva innebærer det?
– Jeg forsøker å få til en sammenheng, først fordi jeg tenkte at det var det forlagene ville ha. Nå er det blitt lettere å skrive sånn. Når jeg skriver et dikt, så dukker det opp nye. For et par år siden trykka jeg opp noen dikt selv, hvor jeg henta temaet fra filmen «Dagen er din», sammen med ting fra mitt eget liv. Også tok jeg utgangspunkt i årstidene. Det er en oppdeling der, men diktene følger de samme menneskene gjennom hele.
– Er vinnerdiktet en del av en større tematisk serie?
– Ja, det er en idé som foreløpig er litt på nybegynnerstadiet. Serien heter «Huset på toppen av bakken», og diktene dreier seg rundt det som skjer inni huset, og i nærheten av det.
– Hva inspirerer deg til å skrive?
– Andre mennesker inspirerer meg, folk jeg møter. Jeg får energi av andre mennesker. Musikk er også veldig inspirerende. Hvis jeg først er ute og møter folk, og så går hjem og setter på musikk. Da...
– Hva hører du på?
– Det går i de gamle. Bob Dylan, Neil Young, Van Morrison. Til tider The Cure. Dylan er jo en evig inspirator, både når det gjelder stemmen og tekstene i låtene. Det er en trøkk og et driv i musikken hans.
– Hva leser du helst?
– Jeg har perioder der jeg ikke leser i det hele tatt, og andre hvor jeg leser mye. Jeg leser selvfølgelig Helge Torvund. Så har jeg lest en del Stein Mehren i det siste. Tidligere har jeg hatt perioder med Gunvor Hofmo, og jo, Edith Södergran. Hun har gitt meg mye. Hun har en måte å snakke på. Hun har en sterk stemme. Jeg liker også Sylvia Plath.
