Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kløkt: Solveig Aareskjold skriver inn vikingtidas kvinner uten å måtte ty til sverd.

Å ta plass

Lukk øynene og se for deg en viking. Hva er det du ser? Med mindre du har klart å innføre radikal kjønnskvotering i underbevisstheten (jeg har fortsatt ikke fått det til), er sjansen stor for at du ser for deg en mann. En staut, sterk mann i sin beste alder, med flagrende langt hår, kanskje et skjold og et sverd i hendene. Dette er vikingen slik vi kjenner ham, og selv om den våkne bevisstheten umiddelbart setter i gang med å fylle ut bildet, tegne inn kvinner og barn og gamle som vi jo vet må ha vært der, så står han der og breier seg.

Det skulle bare mangle, vil noen si. Vikingene levde jo i et mannsdominert samfunn. Det var menn som herjet og handlet, som ble konger, dro i krig og samlet riker, disse tingene vi har blitt enige om at utgjør historien med stor H. Kvinnene holdt seg for det meste hjemme, og hadde nok fint lite de skulle ha sagt. Så var det altså mannfolka som fikk sagaer skrevet om seg, og hvis navn sang videre gjennom generasjonene. Historien er nå engang ikke politisk korrekt; rull inn puppen og vær glad du er født i likestillingens tidsalder.

Formidable damer

Fullt så enkelt er det ikke. Bildet vi har av vikingene i dag er vesentlig forskjellig fra det vi hadde tidligere, slår forfatter Solveig Aareskjold fast i innledningen til sin nye bok «Astridene. Kvinnene kring Olav Tryggvason» (mer om den undertittelen seinere). Det gjelder ikke minst det vi tror om forholdet mellom kjønnene. Mens moderne fortellinger om vikingtida har en tendens til å skildre kvinner som hjelpeløse ofre for brutale menn, forteller sagaene en annen historie. De viser kvinner og menn som lever i gjensidig respekt og har muligheter til å utøve makt.

I «Astridene» tegner Aareskjold fascinerende portretter av vikingkvinner slik sagaene presenterer dem. Ta Astrid Eiriksdotter, som går fra makt og rikdom til å bli solgt på et slavemarked i Estland – og så til makt og rikdom igjen; eller Ingebjørg Tryggvadotter, som viser seg som en mer slagkraftig militær strateg enn jarlen hun er gift med. Om disse historiene er helt sanne, er heller tvilsomt. Sagaene bygger på muntlige fortellinger og ble skrevet ned først i kristen middelalder. Men om enkelthistoriene kan minne om anekdotene man hører på puben – du vet den gangen Bjørn sloss med åtte svensker, eller var det ti? – så er det grunn til å tro at de store linjene stemmer. Som Aareskjold skriver: «det er svært usannsynleg at mannlege forfattarar som var utdanna i eit einkjønna kyrkjehierarki der kvinnene gjaldt for mindreverdige, på eiga hand kunne ha dikta opp ei fortid med likeverd mellom kjønna».

Sitatet rommer noen av kjernetemaene for essayisten Aareskjold: bruk og misbruk av historien, kjønn – og patriarkatet, som hun i «Valkyrjesong» (2012) omtaler som en «subkultur». Hun går i rette med historikere som har skapt fortida i sitt eget bilde: Den mannsdominerte historien er som snytt ut av nesa til mannsbastionene som skrev og formidlet den, helt fram til vår tid. Et hovedmål i Aareskjolds like originale som polemiske forfatterskap, har vært å røske i disse forestillingene, ikke minst gjennom å formidle litteratur som har blitt glemt eller tolket til det ugjenkjennelige. I «Lesebok for jenter» (2014), en samling tekster som viser at historien var full av tøffe unge kvinner, retter hun seg både mot jentene og mot «dei som har ansvar for å gje sannferdige opplysningar om kulturarven». Ordet «sannferdig» rører ved noe i meg. Jeg har ofte tenkt på tradisjonell historieskriving som ensidig, hullete, lite representativ. Men løgn? Ja, løgn.

Å skrive historien på nytt

Her blir jeg nødt til ta en omvei. I september tikket det inn en gladnyhet fra Sverige: Kvinnelige vikingkrigere fantes! DNA-undersøkelser bekrefter at et skjelett funnet i en vikinggrav i Birka var fra en kvinne. Siden personen var gravlagt med våpen, som tradisjonen var for krigere, slo en gruppe arkeologer fast at det var snakk om en lys levende (eller ok, steindød) «female Viking warrior». Pressemeldinga gikk verden rundt, illustrert med bilder av mytiske skjoldmøyer eller fra serien «Vikings». Reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg: stormende jubel i feministiske og progressive kanaler, vrede og vantro i miljøer der man kobler vikinger til militærstøvler og aggressiv maskulinitet. Imens murret det blant fagfolk om usikkerheter og ønsketenkning. Den faglige debatten lar jeg ligge her. Men hvorfor vekker dette så sterke følelser?

I første bind av den ferske boka «Norske kvinners liv og kamp 1850–2000» innleder historikeren Bodil Chr. Erichsen med å diskutere hvordan kvinner har blitt usynliggjort. Det handler om hvem vi kaller opp gater og torg etter, men også om systematisk underslag av kvinners bidrag til samfunnet og verdiskapingen, om udokumentert hverdagsliv og inngrodde misforståelser. Lenge var det bare husholdningens overhode som ble registrert i statistikken (den sagnomsuste norske «fiskerbonden» må i realiteten ha bestått av minst to personer, påpeker Erichsen).

Et av målene for kvinnehistorien, som utviklet seg som et eget felt på 1970-tallet, var nettopp å gjøre det usynlige synlig. Herstory, et begrep lansert av den amerikanske feministen Robin Morgan, kom til å betegne et radikalt prosjekt for å skrive mothistorie på kvinners premisser. Det kan gripes an på flere måter – å oppvurdere samfunnsområder som tradisjonelt ikke har vært i historikernes blikkfelt, eller trekke fram glemte foregangskvinner. Men også: å rette et kritisk blikk på fagtradisjoner og vise hvordan våre (eller rettere sagt 1800-tallets) ideer om kjønn har fått legge seg tungt over eldre kilder.

Kvinnehistorie, og andre prosjekter for å få fram glemt eller gjemt mangfold fra fortida, er frigjøringskamp. Det bør ikke undervurderes hvor knallhard denne kampen er (for å få et innblikk anbefaler jeg å søke opp den fabelaktige Twitter-kontoen medievalpoc, som leter opp ikke-hvite mennesker i den vestlige kulturhistorien, og se på reaksjonene hen får). Det er dette kravet om sannferdig representasjon, følelsen av endelig å ha fått noen smuler, som ligger bak de sterke reaksjonene på vikingfunnet i Birka. Er det dermed sant at knoklene tilhørte en brynjekledd krigerkvinne? Nei, dessverre. Men kanskje leter vi etter feil type forbilder.

Det åpne blikket

Når vi ikke vet hva som skjedde, har vi en tendens til å finne på ting. «Mangel på dokumentasjon har gitt næring til myter om kvinner», slår Bodil Erichsen fast. En slik myte er at kvinner ikke jobbet før i tida; en annen at de alltid har vært undertrykt av menn. Denne forestillingen har vært videreført både av feminister og patriarkatets forkjempere, om enn med ulike agendaer. Erichsen formulerer en annen teori, som kort sagt går ut på at umyndiggjøringen og undertrykkelsen av kvinner, som i Norge toppet seg på 1800-tallet, utviklet seg i takt med handelskapitalismen og den private eiendomsretten. Det betyr ikke at det ikke fantes kjønnsroller som begrenset kvinners – og menns – handlingsrom.

Hvordan dette kunne se ut, viser Aareskjold i «Astridene». Som hun har gjort tidligere, kjører hun to parallelle spor, og setter spørsmålstegn både ved oppfatningen av fortida og av oss selv. For er vi nå så frie og like som vi tror, med våre skinny jeans, skjønnhetspress og pappaperm? Der jeg følte at dette kom litt i veien for det historiske stoffet i «Valkyrjesong», er årets bok treffsikker og leken i tonen. Aareskjold konfronterer fordommene våre, og viser hvordan fortida åpner seg når vi legger dem fra oss. Som når hun skriver om Ingeborg som egget sin mann Ragnvald jarl til kamp foran de mannlige rådgiverne hans: «Hadde dette skjedd eit par hundre år seinare, i Snorre Sturlason si samtid på tolvhundretalet, ville ho nok tagd still til ho var aleine med Ragnvald. [...] Men siden det enno var i vikingtida, tok ho diskusjonen i det offentlege rom utan tanke på kor krenkjande det kunne vore for ein mann frå eit seinare hundreår».

Eller ta historiene om dronning Gunnhild, som i sine yngre år bodde sammen med to samiske trollmenn som hun utnyttet på det groveste: «For det første strir det mot våre idear om gamle dagar at ei ung jente kunne bu saman med to mannfolk, og endå vera eit attraktivt gifte for ein kongeson. For det andre vil mange meina at dei to trollmennene måtte ha valdteke henne for lenge sidan».

Men denne lille, nesten unnselige boka rommer mye mer enn gøyale anekdoter om vikingtidas overklassekvinner og -menn. Aareskjolds metode er enkel, men radikal: Hun har ikke funnet nye kilder, men leser de gamle med nye briller. I sagaenes knappe setninger, og i alt det som ikke blir sagt, åpenbarer det seg så et rikt og sammensatt bilde for den som vil se. Ta en passasje som denne: «Saman med ein flokk trugne medarbeidarar flykta Astrid opp i fjellet. Døtrene må i god tid i førevegen ha vore sette til oppfostring hos slekt og vener, slik det var vanleg i den tida, for dei dukkar ikkje opp i sogene igjen før dei er vaksne». I samme avsnitt heter det at «Tenestefolka gjekk truleg til fots». Jeg har lest om Astrid Eiriksdatter før. Har jeg noen gang lurt på hvor det ble av døtrene, eller tjenestefolka hennes? Ikke egentlig, med skam å melde. Hvordan har vi slått oss til ro med en historie som utelot alt dette?

Kvinnehistorie for alle

Det er en ting som alltid har plaget meg med kvinnehistorie. Selv om feltet står for mange uvurderlige bidrag – Erichsens bok er et godt eksempel – er det som om den står litt på sida (tenk «band» vs. «jenteband», «litteratur» vs. «kvinnelitteratur»). Jeg opplever til stadighet å snakke med venninner eller kvinnelige kollegaer om verk som har gjort inntrykk: «The Handmaid’s Tale», Elena Ferrantes Napoli-kvartett, tv-serien «Big Little Lies». Sterke fortellinger om religiøs ekstremisme, politikk, vold, samliv. Likevel vet vi at det vil kreve litt ekstra overtalelse å få menn til å se dem, så fort «kvinnestempelet» er satt på. «Det signaliseres at problemer som går utover kvinner, og fortelles av disse, ikke bør angå andre enn nettopp kvinner, og dermed er mindre viktige», skriver filmanmelder Ida Hestman i Dagsavisen.

Det er her jeg kommer til å tenke på undertittelen til Aareskjolds bok igjen. Det slår meg at hvis en bok hadde hett «Mennene rundt Olav Tryggvason», så ville jeg bare oppfattet den som nok et bidrag til vikingtidshistorien, om politiske støttespillere eller motstandere. «Kvinnene rundt Olav Tryggvason» har en annen klang. Det er noe aktivistisk, noe politisk, over det, som om det å se nærmere på kvinner i seg selv er et subversivt prosjekt.

Og kanskje er det det? Mens norsk vikingtidshistorie i seinere tid har lagt vekt på de fredelige sidene ved samfunnet, er oppfatningen utenfor fagmiljøene fortsatt preget av plyndring, herjing og sinte mannemenn. Det er mange som liker det best slik, ikke minst i de voksende internasjonale, høyreekstreme miljøene som bruker forvridde ideer om norrøn fortid til å bygge identiteten sin på. Kampen om historien spisser seg til. I et slikt klima trenger vi sannferdige opplysninger om kulturarven mer enn noensinne.

«Astridene» viser at det går an å skrive kvinnehistorie som ikke er øremerket «spesielt interesserte». Boka vil kunne glede både ihuga feminister og de fleste andre med interesse for norrøn historie. For dette er medrivende fortellerkunst om mektige aktører og oversette grupper i norsk vikingtid, som beriker og utvider bildet vi har av perioden. Uten verken stakkarsliggjøring eller moderne ønsketenkning om at kvinner gjorde akkurat det samme som menn. I stedet viser Aareskjold kvinners egen styrke. I det ligger bokas enorme kritiske og radikale potensial.

Carline Tromp