Hurra for børge! Utenriksminister Børge Brende har utvist en helt spesiell omsorg for stater med atomvåpen. Foto: KCNA VIA KNS, AFP/NTB scanpix
Denne dagen, 20. september 2017, vil skrive seg inn i historiebøkene. Kl. 14:00 norsk tid avholdes signeringsseremonien for traktaten som forbyr atomvåpen i FN i New York. Når 50 stater har ratifisert traktaten, vil den etter 90 dager tre i kraft og bli en del av gjeldende folkerett. I en tid hvor samtlige atomvåpenstater ruster opp, er atomvåpenforbudet et nødvendig motmiddel. Målet er å snu utviklingen og presse atomvåpenstatene til å jobbe for gjensidig nedrustning.
Norges atomvåpenpolitikk har de siste årene handlet om å lydig følge amerikanske instrukser. I fjor sendte USA et hemmelig brev til Nato-allierte med beskjed om å stemme nei til å starte forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i FN. Brevet ble omtalt på Dagsrevyen 21 (NRK) 21. oktober 2016. Børge Brende gjorde som han fikk beskjed om og stemte nei. Dersom ikke brevet hadde blitt lekket til media, ville presset fra vår allierte i vest vært unntatt offentligheten.
Brende svikter grunnleggende humanitære prinsipper om å beskytte sivile i krig, når han boikotter atomvåpenforbudet. Og det i en tid hvor Nord-Korea truer med å bruke atomvåpen og USAs FN-ambassadør har åpnet opp for å ødelegge hele Nord-Korea. Nå er det ingen som mener at forbudet vil være noen umiddelbar løsning på situasjonen i Nord-Korea. Imidlertid er det bred enighet om at forbudet vil styrke normen om at atomvåpen aldri må brukes, og på sikt føre til nedrustning.
Utenriksministerens hovedargument mot forbudet er at han mener det ikke har verdi når atomvåpenstatene står utenfor. Vi må vente til disse statene går foran i arbeidet for nedrustning, mener han. Problemet med Brendes argumentasjon, er at den kun bidrar til å vedlikeholde status quo. Så lenge atomvåpen anses som et legitimt og nyttig militært virkemiddel, vil vi ikke få til nedrustning. Det går ikke an å både jobbe for en atomvåpenfri verden, og samtidig beskytte atomvåpenstatenes interesse av å ha atomvåpen.
Toget har for lengst gått for å være blant de første til å signere, men nye muligheter står for tur. Nå er det viktig at nye og gamle stortingsrepresentanter som støtter forbudet, bruker alle muligheter til å presse regjeringen i riktig retning. Vi må sammen gjøre alt vi kan for at Nagasaki forblir verdens siste angrepsmål for atomvåpen.
Med dagens tempo kan det ta meir enn 100 år før det blir like mange kvinner som menn i Stortinget.
Magnhild Folkvord
Guteklubb: Året er 1967, og berre åtte prosent av stortingsrepresentantane er kvinner. I løpet av dei neste 30 åra vil kvinnerepresentasjonen auke markant, for deretter å stagnere. Foto: Aaserud, NTB Scanpix
Ei av gladmeldingane etter stortingsvalet er at det er sett ny kvinnerekord. Med 70 kvinner blant dei 169 representantane er kvinneprosenten oppe i 41,4 – meir enn nokon gong før. Og da bør vi vel jubla? Sjølvsagt skal vi gleda oss over all framgang. Kvinnedelen i Stortinget har auka med 1,8 prosentpoeng sia det førre stortingsvalet.
Eit aldri så lite historisk tilbakeblikk kan setja framgangen i perspektiv. Ved Stortingsvalet i 1993 vart det også sett kvinnerekord – 65 kvinner av 165 representantar gav 39,4 prosent kvinner. To prosentpoeng opp på 24 år er litt mindre imponerande enn 1,8 prosentpoeng på fire år. Vegen fram til full kjønnsbalanse i Stortinget kan bli lang. Med same tempo framover, kan det ta meir enn 100 år før det blir like mange kvinner som menn i Stortinget – om det i det heile er mogleg å komma så langt. Dei som har greie på sånt vil seia at ein slik lettsindig omgang med tal og statistikk kan sjølvsagt ikkje brukast på så alvorlege spørsmål.
Men historia kan inspirera til slike tankeeksperiment. For fire år sia feira vi 100-årsjubileum for kvinnestemmeretten. Ein viktig prinsippsiger, men det tok mange år før den gav kvinner det minste snev av politisk makt. Etter åtte år kom den første kvinna på fast plass i Stortinget, Karen Platou frå Høgre. Ho utgjorde 0,7 prosent av dei folkevalde. I 1933, altså tjue år etter at kvinnestemmeretten kom på plass, utgjorde tre kvinner to prosent. Etter femti år med stemmerett hadde Stortinget i 1965 åtte prosent kvinner. I 1977 var 23,9 prosent av stortingsrepresentantane kvinner. I løpet av dei neste 16 åra auka kvinnedelen med 15,5 prosentpoeng til den imponerande rekorden på 39,4 prosent i 1993.
Det høyrer med til barnelærdommen i mødrelandet at Noreg er så godt som verdsmeister i likestilling. Men jamført med dei andre nordiske landa ligg vi etter både her og der. Av dei nordiske landa var Finland først ute med stemmerett for kvinner – i 1906. Der vart det ikkje berre kvinnestemmerett, men også kvinnerepresentasjon – 19 kvinner inn i Riksdagen ved første høve. I Sverige fekk ikkje kvinnene stemmerett før i 1921. Men alt same året vart fem kvinner valde inn i Riksdagen – same året som den første kvinna fekk fast plass i Stortinget.
Fram til 1940 vart seks ulike kvinner valde inn på fast stortingsplass, i ein periode var dei tre på same tid – to frå Arbeidarpartiet, ei frå Høgre. Dei to første venstrekvinnene på Stortinget vart valde inn i 1965.
Medan det enno berre var ei kvinne i Stortinget var det mange kvinner som meinte at det var på høg tid å få minst ei kvinne i regjeringa, og det mangla ikkje kandidatar. Da venstremannen Mowinckel skulle danna regjering etter at Hornsrud-regjeringa måtte gå i februar 1928, fekk han direkte råd om å la Betzy Kjelsberg bli den første kvinna i ei norsk regjering.
Men Mowinckel høyrde ikkje på det øyret. Han oppnemnde ei regjering med ni staute menn. Kjelsberg vart utfordra til å kommentera den nye regjeringa i eit avisintervju. Ho minte om at både i Danmark, Finland og England hadde arbeidarregjeringane tatt kvinner med, og sa mellom anna at «Mowinckel må å være en motstander av kvinner i det offentlige liv». Men ho såg denne regjeringsoppnemninga som eit mellombels nederlag: «Vi lar oss ikke stanse. Kvinnenes fremmarsj er likeså sikker som arbeidernes fremmarsj.» Den første kvinna som statsråd vart Kirsten Hansteen i 1945.
Samanliknar vi Stortinget i dag med dei andre nordiske nasjonalforsamlingane, ligg vi – trass i den nyaste kvinnerekorden – ikkje spesielt godt an. Etter valet i 2016 er 30 av de 63 representantane i det islandske Alltinget kvinner – 47,6 prosent. I den svenske Riksdagen låg kvinnerepresentasjonen på topp i 2006, med 47,3 prosent. Ved dei siste vala har den gått noko tilbake, og er etter valet i 2014 berre 43,8 prosent. Ved valet i 2015 gjekk kvinneprosenten i den finske Riksdagen ned frå 42 til 41. I Danmark er kvinneprosenten i Folketinget omtrent den same som i Stortinget.
Med litt andre ord: Noreg ligg etter både Sverige og Island når det gjeld kvinnerepresentasjon i nasjonalforsamlinga. Ingen av nasjonalforsamlingane har nokon gong hatt kvinnefleirtal. Tendensen i både Finland og Sverige har vore litt tilbakegang på 2000-talet. Det som har blitt omtalt som «kvinnerekord» i Noreg er nesten å rekna som stillstand dei siste 20 åra.
Spelar det så stor rolle om det er kvinner eller menn som fyller Stortinget? Valkampen vi har bak oss har gitt ferske eksempel på at kvinnelege politikarar kan ha akkurat like reaksjonære haldningar som ein del menn til alle tider har hatt.
Kjønnsfordelinga blant stortingsrepresentantane vil likevel vera eitt av fleire mål på korleis det står til med likestillinga i landet. Det eine poenget er å visa at kvinner kan, og så er det ein eigen kamp å nå fram med eit politisk innhald som tener kvinner flest.
Bispekollegiet har no like mange kvinner og menn, Forsvaret har komme til at verneplikt for kvinner trengst for å få med dei beste. Kva trengst i Stortinget?
Det henger mer sammen enn jeg har trodd, forfatterskapet mitt. Vigdis Hjorth og Kaja Schjerven Mollerin i samtale.
Kaja Schjerven Mollerin
I grenseland: I en ny samtalebok svarer Vigdis Hjorth for første gang på søsteren Helga Hjorths romanutgivelse «Fri vilje». Hjorth snakker med kritiker Kaja Schjerven Mollerin om virkelighetslitteratur, kjønnsroller, politikk, psykologi, biografi og litteratur. Foto: Anniken C. Mohr
Mot slutten av Vigdis Hjorths roman «Med hånden på hjertet» sitter hovedpersonen Frøydis og tenker over det hun så langt har skrevet, som er fortellingen vi har lest: «Jeg vet ikke om det er for mange eller for få, men jeg tror ordene virker sterkere enn meg – så jeg heller burde skrive enn å være til stede?». Men dypest sett erfarer hun ikke dette som en motsetning. Det hun erfarer, er snarere at det er skriften som gjør henne tilstedeværende i eget liv: «Det er min film, det er jeg som er i bildet. Det er jeg som går ut i byen nå, i det nye, hvite laget snø, det er mitt spor». Passasjen er verdt å sitere av mange grunner, for dens klarhet og emosjonelle kraft, men den er sikkert særlig iøynefallende for den som baler med en bestemt utfordring: Hvordan få en forfatter som for det meste kjenner ubehag i møte med egne tidligere bøker, til å krysse sitt spor?
I «Driften mot skriften», et av essayene i «Fryd og fare», forteller Hjorth at hun i arbeidet med «Tredje person entall» var inspirert av Aksel Sandemoses «En flyktning krysser sitt spor». Til grunn for handlingen i begge bøkene ligger en forbrytelse. I Sandemoses roman får vi vite at Espen Arnakke, i sin tidlige ungdom, drepte John Wakefield, en venn som innledet en affære med en kvinne Arnakke selv en gang hadde vært forelsket i. Historien utfolder seg som Espen Arnakkes forsøk på å forstå hvorfor han handlet som han gjorde. I Hjorths roman sitter Hulda i fengsel for å ha slått en flaske mot hodet til en ung mann hun hadde en flørt med, og så kjørt den knuste flasken i brystet hans. Det blir kalt et drapsforsøk, men om hun hadde til hensikt å drepe, vet ingen, aller minst Hulda selv. «[H]vor ville et annet spor ført?» spør hun til slutt seg selv, ensom og forvirret.
Alle Hjorths personer er kanskje ikke flyktninger, men mange av dem blir hjemsøkt av en forbrytelse. «Akk o ve, vi aner det verste», utbryter Bergljot og Margot i «Død sheriff»; de spiller koret i et stykke en vennegjeng har satt opp: «Dumme er menneskene når de skal skille mellom godt og vondt». Stykket ender med at faren i familien blir skutt og drept. I «Hysj», en annen av Hjorths 1990-tallsromaner, bryter den prostituerte Henny seg inn i kunden Rolf Meltvedts hus. Dag etter dag spionerer hun på ham. En kveld ser hun ekteparets barn stå i trappen og rope på moren, som har løpt ut etter en heftig krangel. Barnet gråter og gråter, faren Rolf slår til slutt barnet, som blir liggende på gulvet og blø fra hodet, slått i hjel. I «Fransk åpning» er Hanne, Laura Buviks nabo, vitne til at en katt blir voldtatt og nesten drept av en annen og større katt. I «Fordeler og ulemper med å være til» blir Nina voldtatt av en gjest på sitt eget pensjonat, og i den samme boka mister nok et barn livet da lille Ole løper ut i veien og blir påkjørt: «Han er død. Han dør den kvelden. Sånn er det». Død er også den fremmede mannen som hovedpersonen i «17.15 til Tønsberg» tilfeldigvis finner, på Tjøme, i fjæra i Moutmarka, ute ved tyskerbunkerne. To skudd ble avfyrt, forteller politiet henne siden, det er usikkert om de står overfor en mordsak.
I et av innslagene i et av radioprogrammene til Laura Buvik i «Fransk åpning» får vi noe som likner en kortversjon av «Arv og miljø». Vi får høre om en som prøver å få kontakt med søsteren sin, men søsteren ser en annen vei, «ut av vinduet, se de klipper plenen hos Hedlund, ja sannelig, de så dit, men se på meg, de er alltid så tidlig ute, så borgerlige, ja, se på meg, sa jeg». Se hit, fortsetter jeg-personen, «ser dere at jeg har et sår», men faren snakker om middagsmaten, moren snakker om middagsmaten; «men se», sier jeg-personen, «det har ikke grodd», men faren snakker om maten, moren snakker om maten, «en gang forspiste jeg meg, sa far», «nei, det må vi ikke, sa mor»; «det har ikke grodd, det er helt åpent», sier jeg-personen, «se på meg», gråter hun, men moren snakker om hekken til Hedlund; mamma, sier jeg-personen, mamma, roper jeg-personen, mamma, gråter jeg-personen, men moren snakker om maten og hekken til Hedlund. «DET ER JO BLOD PÅ STOLEN», roper til slutt jeg-personen. «Midt i middagstiden», sier en av de andre ved bordet, «mens vi spiser, så vi ikke får nytt maten, som vi har gledet oss til».
«Skyld er et merke man aldri kommer av med», lar Hjorth fortelleren i en av historiene i «Takk, ganske bra» hevde: «Det kan være usynlig for andre, men man bærer det». De fleste av Hjorths fortellere har innsikt i hva det innebærer å føle skyld. Det er likevel først og fremst i de to søsterromanene «Arv og miljø» og «Tredje person entall» at Hjorths refleksjoner rundt skyld og ansvar, offer og overgriper, blir både mer systematiske og hevet til et mer filosofisk nivå. I forordet til «Tredje person entall» forteller fengselslegen at kvinnen som etterlot seg manuset om Hulda Kråkefjær, på et tidspunkt, lenge før hun døde, spurte henne: «[S]å du betrakter deg som skyldfri fordi du ikke er dømt?». Bare en nådeløs og oppmerksom selvgranskning, mente hun, ville kunne gi en større oversikt over egne drivkrefter: «Ikke for å komme dit hvor du fraskriver deg ansvar, men like gjerne for å kunne påta deg ansvar, det rette ansvar, i den grad det er mulig».
– Kan vi snakke om den voldtektsscenen mot slutten av «Fransk åpning»?
– Nå er jeg ikke med?
– Katten som blir voldtatt og drept? Hanne som ikke klarer å redde den, og som til slutt roper til den at det ikke er dens skyld, at det bare er fordi den andre katten er sterkere i kroppen?
– Jeg husker ikke dette.
– Ikke?
– Nei, jeg husker det ikke.
– Flere av bøkene dine slutter med en scene som har en viss gjenklang i denne. I «Fordeler og ulemper med å være til» blir Nina voldtatt. I «Hjulskift» tenker Louise, full av selvforakt, at i sitt neste liv «vil hun være mann og voldta Louise Berg».
– Har jeg skrevet en bok uten voldtekt, begynner jeg å lure på nå.
– Du har også interessert deg for grenselandsfenomener, for eksempel prostitusjon. Jeg tenker på en roman som «Hysj»?
– «Hysj» husker jeg godt, for jeg måtte forklare den da den kom. Romanen handler om en helt vanlig familiefar som en gang i måneden går til den samme horen. Ingen ville tro at han går til en prostituert, og han er nødt til å opprettholde et strengt skille mellom disse sfærene. Han har etablert en nødvendig vegg mellom familielivet og horebesøkene, og jeg ville undersøke hva som skjer når denne nødvendige veggen krakelerer, og det gjør den gradvis når hun begynner å spionere på ham.
– Noe av det første hun tenker da hun ser hvordan familien Meltvedt har det hjemme hos seg, er at det ser helt vanlig ut. Som om ingenting, ville du kanskje sagt?
– Ja.
– Og etter at barnet blir drept, er det fortsatt som om ingenting? «Avisene skriver ingenting», erfarer Henny, i dagene etter hendelsen.
– Ja.
– Går det an å tenke at det er noen berøringspunkter mellom «Hysj» og «Arv og miljø», eller blir det for fjernt, synes du?
– Selve utgangspunktet i «Hysj» kan nok på noen måter sammenliknes med situasjonen i «Arv og miljø», hvor en far har begått overgrep mot et barn og hele tiden har vært avhengig av et absolutt skille mellom det alminnelige familielivet og det som skjer i det skjulte.
– I «Død sheriff», som du også skrev på denne tiden, får hovedpersonen et ufrivillig opphold i terapien. Hun har glemt at psykologen skulle reise bort. Hva ville du utforske i den romanen?
– Jeg ville vel prøve å snu om på det litt typiske plottet, at man begynner i terapi og skal nøste opp i ting som allerede har skjedd, fokusere på fortiden. Hovedpersonen i boka har en omvendt ambisjon. Hun vil være fullt og helt til stede der hun er nå, legge fortiden bak seg, ikke dvele ved den. Hun reiser til et teaterkurs på Røros med denne ambisjonen.
– De setter opp en slags forestilling som ender med at faren i stykket blir drept?
– Faren, ja. Eller sheriffen. Lovgiveren.
– Det er et fadermord?
– Det kan du si.
– I åpningen av boka sier hovedpersonen at hun synes livet har fart ille med henne, men at hun nylig har lest, hos Pirandello, i «Seks personer søker en forfatter», at kunsten er menneskets revansj over livet?
– Ja.
– Det er noen menn som blir drept i forfatterskapet ditt.
– Og noen fraværende og maktesløse mødre. Og noen barn som går til grunne. Og mye dårlig seksualitet. Uff, nei, jeg får prøve å skrive en solskinnshistorie nå. Kanskje om en som heter Kaja som får trillinger, litt uventet. Og barna heter Sol og Måne og Glede. Og så lever de alle lykkelige. Det er tid for snuoperasjon.
– Har dette også slått deg tidligere?
– Da jeg hadde små barn, kunne de spørre: «Mor, hva er en hore?». De hadde sikkert fått med seg at horer ble drept på detektimen eller noe sånt. «Jo», sa jeg da, «det er sånn at en mann betaler for å stikke tissen sin inn i en dametiss». Når du forteller det på den måten, hører du hvor brutalt det er. Og du kan ikke si: Men det var i gamle dager. Eller: Det er i andre land. For det er nok menn som greier å forholde seg til kvinner på den måten, til at det finnes prostitusjon i alle byer i hele verden. Dette uomtvistelige faktum forteller alle kvinner noe om den mannlige seksualiteten. Bare vissheten om at det finnes mange menn som kan forholde seg til kvinner på denne måten, gjør noe med det politiske klimaet mellom kjønnene. Jeg kan ikke skjønne at dette ikke bekymrer menn mer. Hvis heterofile menn mener alvor med å ha et godt forhold til kvinner, må de først slutte med det der. Den mannlige seksualiteten kan brukes som våpen i krig. Det kan ikke den kvinnelige seksualiteten, med mindre en kvinne skal forføre en mann eller noe sånt, men det er noe litt annet. Jeg tror mange kvinner har en erfaring av at det menn egentlig vil, er …
Hun brøler.
– Det er noe voldsomt der som handler om å knuse og underlegge. Så kan man samtidig ha en følelse av at menn siviliserer seg for vår skyld, fordi de vil komme tilbake, være sammen med oss, men bare det at man fornemmer den kraften, den ødeleggelsestrangen, det er urovekkende. Dette gikk jeg og tenkte på mens jeg skrev «Fransk åpning».
– Men denne aggresjonen er ikke så åpenbar eller eksplisitt i romanen, hvis man da ikke kan lese den inn i scenen med kattene?
– I det første utkastet jeg skrev, ender boka med at mannen dreper kvinnen.
– Å?
– Forlaget mente det var å gå for langt, men det var det jeg tenkte: Det starter med at han sender henne en fransk truse, og deretter binder han bind for øynene hennes, og så gjør han henne mer og mer til et objekt, og til slutt dreper han henne. Jeg har jo registrert at flere av de tidlige bøkene mine handler om det mannlige begjæret. Jeg har vært nysgjerrig på det, og det er vel ikke så rart. Jeg har vel tenkt at hvis jeg skal leve med en mann, må jeg prøve å forstå dem.
– Men?
– Men da jeg snakket om den boka, da den kom, var jeg opptatt av å ikke være fordømmende. Ikke fy, fy, liksom. Jeg sa i stedet at det kanskje også er vanskelig å være født med en seksualitet som kan brukes som våpen i krig. Takk til de fleste menn som ikke gjør det. For vi kvinner kan jo ikke vite hvordan det er å ha en sånn type drift. Kanskje er det ekstremt komplisert. Jeg vet ikke. Vår helt Harry er jo helt avhengig av disse horene. Jeg er glad jeg ikke har det på den måten.
– Allerede i «Gjennom skogen» er du opptatt av kroppslig oppvåkning, men da for en ung jente?
– Da jeg begynte på den, hadde jeg skrevet tre barnebøker, og det var mitt første forsøk på å utforske en mer moden tematikk. Det er noe med en jente som drømmer om at hun skal ligge med en gutt, men som ikke gjør det, og så er det noe med at moren og faren oppfører seg som om hun har gjort det. Dette skrev jeg også om i en senere bok, den som heter «Den første gangen», som handler om en jente som skriver i dagboka si at hun har ligget med en gutt, uten at hun har det, og så leser foreldrene dagboka, og så blir det en stor scene. Akkurat det er noe jeg selv hadde opplevd, og det føltes så nedverdigende, at noen hadde lest det som var så privat. Og jeg hadde jo heller ikke ligget med ham, men det kunne jeg ikke si, når det først var skrevet.
– Fordi?
– Nei, det var bare utenkelig. Bordet fanget liksom. Det som sto, ble sant, på et vis. Men sånn jeg husker det, hadde jeg i «Gjennom skogen» en teori om at den unge piken har et skrik som ikke er kommet fram, men som vil komme fram når, eller hvis, hun ligger med noen. Altså at det ville være noe frigjørende ved det for henne. At det ville gi henne en styrke i kroppen. Jeg var ennå ikke vant til å gi ut bøker, den gang, så jeg fikk helt angst, husker jeg, da den skulle ut. Det var grunnen til at vi flyttet til Frankrike. Trygve, mannen min, hadde arvet litt penger, han skulle ta mer utdannelse og lære fransk. En del av dette foregikk i Sveits, så han var mye der, men jeg ble boende i Frankrike fram til jeg skulle føde. Marie, min yngste datter, er født i Sveits, og vi bodde vel der et halvt års tid etter fødselen. Uansett ga den tiden i Frankrike meg en viss avstand til alt som hadde med bokutgivelsen å gjøre.
– I de aller fleste bøkene dine skjer det en forbrytelse. Hvorfor har du interessert deg for dette motivet?
– Det henger mer sammen enn jeg har trodd.
– Hva da?
– Forfatterskapet mitt. Jeg har flere ganger sagt at «Arv og miljø» språklig og tematisk føyer seg inn i forfatterskapet mitt, og det er sant, men bøkene mine henger likevel mer sammen enn jeg har tenkt. Men det du spør om … For en forfatter er forbrytelsen takknemlig å bygge en situasjon eller handling rundt. Forbrytelsen representerer en overskridelse. Overskridelser er alltid interessante. Og det er psykologisk interessant hvordan ulike mennesker reagerer på overskridelsen. I «Arv og miljø» er dette ganske sammensatt, også for den som blir utsatt for forbrytelsen. Bergljot synes på én måte at det er lettere å forholde seg til farens forbrytelse enn morens svik, som jo er en annen form for forbrytelse.
