DebattVenstresida

Samarbeid til venstre!

Halfdan Wiik

Aksel Sandemose skriver om alle sektene i Jante, at de stort sett har sin forklaring i at «jo flere sekter der finnes, desto flere ledere er det bruk for». Det er selvfølgelig ingen problemer å finne «avgjørende» ulikheter mellom Rødt og SV, slik Rødt-veteran Brigt Kristensen gjør i mandagens avis. Det er heller ikke vanskelig å argumentere for at Miljøpartiet de Grønne (MDG) er en nyskapning som ikke hører til på venstresida, slik vi har hørt fra Rasmus Hansson og andre.

Det er partileder-perspektivet. Og for dem som trives best i sekta. Taperne er resultatorienterte velgere som stort sett har de samme grunnverdier og politiske mål. Alle som har prøvd noen av valgomatene har gjort samme erfaring: Ender du opp som SV-, Rødt- eller MDG-velger, så havner du samtidig i ei klynge med disse tre partia på topp. Aftenpostens undersøkelse av MDG-velgerne viste det samme: De vil helst samarbeide med SV og absolutt ikke med høgrepartia.

Hadde SV, Rødt og MDG gått til valg som et valgforbund eller liknende, ville vi i dag hatt en helt anna regjering. «Dette valget bør bli det siste der denne blokken straffes knallhardt for å være delt», skriver journalist Sigve Indregård i Morgenbladet. «Enten må sperregrensen vekk – noe som ikke kommer til å skje – eller så må disse partiene finne sammen. Om de faktisk mener noe med at verden er viktigere enn det politiske spillet.»

Halfdan Wiik, SV-velger

halfdan.wiik@hsh.no

DebattAtomvåpen

Brendes ettermæle

Anne Marte Skaland

Hurra for børge! Utenriksminister Børge Brende har utvist en helt spesiell omsorg for stater med atomvåpen. Foto: KCNA VIA KNS, AFP/NTB scanpix

Denne dagen, 20. september 2017, vil skrive seg inn i historiebøkene. Kl. 14:00 norsk tid avholdes signeringsseremonien for traktaten som forbyr atomvåpen i FN i New York. Når 50 stater har ratifisert traktaten, vil den etter 90 dager tre i kraft og bli en del av gjeldende folkerett. I en tid hvor samtlige atomvåpenstater ruster opp, er atomvåpenforbudet et nødvendig motmiddel. Målet er å snu utviklingen og presse atomvåpenstatene til å jobbe for gjensidig nedrustning.

Norges atomvåpenpolitikk har de siste årene handlet om å lydig følge amerikanske instrukser. I fjor sendte USA et hemmelig brev til Nato-allierte med beskjed om å stemme nei til å starte forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i FN. Brevet ble omtalt på Dagsrevyen 21 (NRK) 21. oktober 2016. Børge Brende gjorde som han fikk beskjed om og stemte nei. Dersom ikke brevet hadde blitt lekket til media, ville presset fra vår allierte i vest vært unntatt offentligheten.

Brende svikter grunnleggende humanitære prinsipper om å beskytte sivile i krig, når han boikotter atomvåpenforbudet. Og det i en tid hvor Nord-Korea truer med å bruke atomvåpen og USAs FN-ambassadør har åpnet opp for å ødelegge hele Nord-Korea. Nå er det ingen som mener at forbudet vil være noen umiddelbar løsning på situasjonen i Nord-Korea. Imidlertid er det bred enighet om at forbudet vil styrke normen om at atomvåpen aldri må brukes, og på sikt føre til nedrustning.

Utenriksministerens hovedargument mot forbudet er at han mener det ikke har verdi når atomvåpenstatene står utenfor. Vi må vente til disse statene går foran i arbeidet for nedrustning, mener han. Problemet med Brendes argumentasjon, er at den kun bidrar til å vedlikeholde status quo. Så lenge atomvåpen anses som et legitimt og nyttig militært virkemiddel, vil vi ikke få til nedrustning. Det går ikke an å både jobbe for en atomvåpenfri verden, og samtidig beskytte atomvåpenstatenes interesse av å ha atomvåpen.

Toget har for lengst gått for å være blant de første til å signere, men nye muligheter står for tur. Nå er det viktig at nye og gamle stortingsrepresentanter som støtter forbudet, bruker alle muligheter til å presse regjeringen i riktig retning. Vi må sammen gjøre alt vi kan for at Nagasaki forblir verdens siste angrepsmål for atomvåpen.

Anne Marte Skaland, leder i ICAN Norge

skaland@icanw.org

Kronikk

Parlamentarisk glastak?

Med dagens tempo kan det ta meir enn 100 år før det blir like mange kvinner som menn i Stortinget.

Magnhild Folkvord

Guteklubb: Året er 1967, og berre åtte prosent av stortingsrepresentantane er kvinner. I løpet av dei neste 30 åra vil kvinnerepresentasjonen auke markant, for deretter å stagnere. Foto: Aaserud, NTB Scanpix

Ei av gladmeldingane etter stortingsvalet er at det er sett ny kvinnerekord. Med 70 kvinner blant dei 169 representantane er kvinneprosenten oppe i 41,4 – meir enn nokon gong før. Og da bør vi vel jubla? Sjølvsagt skal vi gleda oss over all framgang. Kvinnedelen i Stortinget har auka med 1,8 prosentpoeng sia det førre stortingsvalet.

Eit aldri så lite historisk tilbakeblikk kan setja framgangen i perspektiv. Ved Stortingsvalet i 1993 vart det også sett kvinnerekord – 65 kvinner av 165 representantar gav 39,4 prosent kvinner. To prosentpoeng opp på 24 år er litt mindre imponerande enn 1,8 prosentpoeng på fire år. Vegen fram til full kjønnsbalanse i Stortinget kan bli lang. Med same tempo framover, kan det ta meir enn 100 år før det blir like mange kvinner som menn i Stortinget – om det i det heile er mogleg å komma så langt. Dei som har greie på sånt vil seia at ein slik lettsindig omgang med tal og statistikk kan sjølvsagt ikkje brukast på så alvorlege spørsmål.

Men historia kan inspirera til slike tankeeksperiment. For fire år sia feira vi 100-årsjubileum for kvinnestemmeretten. Ein viktig prinsippsiger, men det tok mange år før den gav kvinner det minste snev av politisk makt. Etter åtte år kom den første kvinna på fast plass i Stortinget, Karen Platou frå Høgre. Ho utgjorde 0,7 prosent av dei folkevalde. I 1933, altså tjue år etter at kvinnestemmeretten kom på plass, utgjorde tre kvinner to prosent. Etter femti år med stemmerett hadde Stortinget i 1965 åtte prosent kvinner. I 1977 var 23,9 prosent av stortingsrepresentantane kvinner. I løpet av dei neste 16 åra auka kvinnedelen med 15,5 prosentpoeng til den imponerande rekorden på 39,4 prosent i 1993.

Det høyrer med til barnelærdommen i mødrelandet at Noreg er så godt som verdsmeister i likestilling. Men jamført med dei andre nordiske landa ligg vi etter både her og der. Av dei nordiske landa var Finland først ute med stemmerett for kvinner – i 1906. Der vart det ikkje berre kvinnestemmerett, men også kvinnerepresentasjon – 19 kvinner inn i Riksdagen ved første høve. I Sverige fekk ikkje kvinnene stemmerett før i 1921. Men alt same året vart fem kvinner valde inn i Riksdagen – same året som den første kvinna fekk fast plass i Stortinget.

Fram til 1940 vart seks ulike kvinner valde inn på fast stortingsplass, i ein periode var dei tre på same tid – to frå Arbeidarpartiet, ei frå Høgre. Dei to første venstrekvinnene på Stortinget vart valde inn i 1965.

Medan det enno berre var ei kvinne i Stortinget var det mange kvinner som meinte at det var på høg tid å få minst ei kvinne i regjeringa, og det mangla ikkje kandidatar. Da venstremannen Mowinckel skulle danna regjering etter at Hornsrud-regjeringa måtte gå i februar 1928, fekk han direkte råd om å la Betzy Kjelsberg bli den første kvinna i ei norsk regjering.

Men Mowinckel høyrde ikkje på det øyret. Han oppnemnde ei regjering med ni staute menn. Kjelsberg vart utfordra til å kommentera den nye regjeringa i eit avisintervju. Ho minte om at både i Danmark, Finland og England hadde arbeidarregjeringane tatt kvinner med, og sa mellom anna at «Mowinckel må å være en motstander av kvinner i det offentlige liv». Men ho såg denne regjeringsoppnemninga som eit mellombels nederlag: «Vi lar oss ikke stanse. Kvinnenes fremmarsj er likeså sikker som arbeidernes fremmarsj.» Den første kvinna som statsråd vart Kirsten Hansteen i 1945.

Samanliknar vi Stortinget i dag med dei andre nordiske nasjonalforsamlingane, ligg vi – trass i den nyaste kvinnerekorden – ikkje spesielt godt an. Etter valet i 2016 er 30 av de 63 representantane i det islandske Alltinget kvinner – 47,6 prosent. I den svenske Riksdagen låg kvinnerepresentasjonen på topp i 2006, med 47,3 prosent. Ved dei siste vala har den gått noko tilbake, og er etter valet i 2014 berre 43,8 prosent. Ved valet i 2015 gjekk kvinneprosenten i den finske Riksdagen ned frå 42 til 41. I Danmark er kvinneprosenten i Folketinget omtrent den same som i Stortinget.

Med litt andre ord: Noreg ligg etter både Sverige og Island når det gjeld kvinnerepresentasjon i nasjonalforsamlinga. Ingen av nasjonalforsamlingane har nokon gong hatt kvinnefleirtal. Tendensen i både Finland og Sverige har vore litt tilbakegang på 2000-talet. Det som har blitt omtalt som «kvinnerekord» i Noreg er nesten å rekna som stillstand dei siste 20 åra.

Spelar det så stor rolle om det er kvinner eller menn som fyller Stortinget? Valkampen vi har bak oss har gitt ferske eksempel på at kvinnelege politikarar kan ha akkurat like reaksjonære haldningar som ein del menn til alle tider har hatt.

Kjønnsfordelinga blant stortingsrepresentantane vil likevel vera eitt av fleire mål på korleis det står til med likestillinga i landet. Det eine poenget er å visa at kvinner kan, og så er det ein eigen kamp å nå fram med eit politisk innhald som tener kvinner flest.

Bispekollegiet har no like mange kvinner og menn, Forsvaret har komme til at verneplikt for kvinner trengst for å få med dei beste. Kva trengst i Stortinget?

Magnhild Folkvord, forfattar

mafolkvo@online.no