Det er eit gapande mistilhøve mellom kor mange private plenar det finst her i landet, og kor mange som elskar å klippa dei. Før robotplenklipparane kom, gjekk det bistre menn att og fram i hagane i alle byggjefelt, heilt til dei var så rasande at dei gjorde heile tomta om til parkeringsplass. Svært få satsa på hellegangar med eviggrøne buskar og tre, sjølv om det ofte passa betre til det personlege behovet for ein avskjerma uteplass. For ingen andre hadde det, i alle fall ingen dei kjente, ingen dei var vande med å samanlikna seg med.