I sommer var noe av min mer vågale aktivitet noe så tilsynelatende fredelig som å undervise på en sommerleir med folkemusikk for barn. Mens bussen snirkla seg fram mot fjellheimen der leiren skulle finne sted, tenkte jeg på forrige gang jeg underviste på denne leiren, for rundt 15–16 år siden. Fremdeles kunne jeg kjenne følelsen jeg hadde i kroppen etter første undervisningsdag. Det var en erkjennelse av hva ordet «sliten» faktisk kan bety. Nummen i hele kroppen satt jeg på lærermøtet om kvelden med vissheten om at det var ei uke minus en dag igjen. Trøsten var at alle lærerne viste seg å være like kjørt.