Kongene på haugen
Tre på topp: Quavo, Offset og Takeoff erobret Øya med samkjørt flow.

Migos
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Femti år med Newman: Den amerikanske sangbokas store satiriker og komiker, sånn egentlig med et hjerte av gull.

En jødisk ateist hekta på gospelmusikk. En veldig hvit filmmusikk-fyr med Hollywood-penger og en dyp forståelse for både rytmer og blues. En tidvis lynskarp, tidvis lettbeint kynisk humorist som plutselig kan fylle hjertet med smerte og bore seg fintfølende ned i tilværelsens uutholdelig gravalvor, når det gagner sangen og når han kan finne den rette balansen mellom ordene som ruller ut av den sleivet-presise kjeften og de svarte og hvite tangentene som gir dem sitt livsgrunnlag. Skal vi kalle Randy Newman den fremste fortsatt aktive sanger-låtskriveren i USA? Vel, i Bob Dylans tidsalder kan slik hyperbol vanskelig vurderes som annet enn en skrøpelig overdrivelse, men nye «Dark Matter» gjør det vrient å la være.
Allerede abonnent? Logg inn