I bisettelsen for sosiologen og filosofen Dag Østerberg (1938–2017), som gikk bort i februar i år, sa Håvard Friis Nilsen at Østerberg trodde mennesket ble stilt overfor to store oppgaver i livet: å finne seg selv og å miste seg selv. «Først må man finne seg selv, finne ut hvem man er, bli sikker på hva man vil. Så må man miste seg selv, være ved de andre, gå ut i verden og handle, ikke lenger tenke på seg selv bevisst, men yte av seg selv til fellesskapet. Den andre oppgaven kan bare løses når den første er løst». Minnetalen sto på trykk i Klassekampen 4. mars i år, og ordene er også gjengitt i en artikkel av Håvard Friis Nilsen om Dag Østerberg i siste nummer av Prosa. Det er da også en veldig god formulering. Den minner oss om at det tar tid før vi finner ut av hva vi kan og vil i livet. I barndom og ungdom lærer vi oss selv å kjenne ved å utforske grenser. Vi finner ut hva vi kan tåle, hva vi liker og mestrer. Vi prøver og feiler; vi kaster oss ut i ting; vi måler krefter med andre. Det handler om å lære å kjenne seg selv, men også om å finne ut av sosiale koder og systemer. Hvem er jeg? Hvem er de andre? Samtidig handler det om å tilegne seg kunnskap, mestre et fag, et yrke – å utforske ting man undrer seg over. Østerbergs poeng, slik jeg forstår det, er at vi først må gjennom denne «sturm und drang»-perioden, der vi finner ut hva vi vil og hvem vi er, før vi helhjertet kan gå opp i noe større.