Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har tidligere påpekt at Høyesterett har intensivert prøvingen både av regjeringens og forvaltningens vedtak og av Stortingets lovgivning. Det skjer som følge av internasjonalisering og europeisering av retten, særlig knyttet til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og EØS. Men det er også uttrykk for en villet rettspolitikk ettersom vi ikke ser den samme utviklingen i våre naboland Sverige og Danmark. Den mer aktivistiske linjen fra Høyesterett er mye omskrevet, blant annet i Jørn Øyrehagen Sundes «Høgsteretts historie. 1965–2015». Det er også ulike syn på dette blant dagens høyesterettsdommere. Sejersted har for eksempel påpekt at sammensetningen av avdelingen i Høyesterett som skal behandle en sak kan ha stor betydning for utfallet. I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift tar professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Eivind Smith, debatten videre. Han hevder at Høyesterett i økende grad er i ferd med å tre fram som en politisk aktør med et selverklært mål om å drive rettsutvikling. Når dette skjer uten nærmere angitte grenser, har det ikke rimelig støtte i grunnlov eller lov. Dette har tidligere vært påpekt av professor Anne Robberstad ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Et grunnleggende element i maktfordelingsprinsippet er at domstolene skal anvende lov og normer som er fastsatt av andre, først og fremst Stortinget. Smith mener dette prinsippet kommer under press hvis reglene domstolene bygger på er skapt av domstolene selv. «I beste fall er en slik forståelse sirkulær», skriver han.