Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Return ser tilbake

Fankultur i fokus: Når 80-tallshelter inntar Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Stange-rockere: Return ble dannet i 1980, og hadde storsuksess med låter som «Sing Me a Song», «Bye Bye Johnny» og «Change the Attitude». Torsdag stiller Knut Erik Østgård (her i front), Øyvind Håkonsen og Tore Larsen fra den opprinnelige besetningen.

I Nasjonalbiblioteket finnes det mengder av Return-stoff; fanpost, klippbøker, album, særemne fra ungdomsskuler og private fotografi. Hvordan har dette havnet der?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kommentar

Tid for extravaganza

Olav Østrem

Oktober 2014, i New York-landemerket The Oyster Bar. Robert Hurwitz, daværende sjef for plateselskapet Nonesuch, har invitert Stephin Merritt fra The Magnetic Fields på lunsj. Verken møtet eller timingen er tilfeldig, Merritts 50-årsdag er bare tre-fire måneder unna, og nå får han denne oppfordringen fra sin utgiver: «I think you should do a 50-song album of your 50 years on the planet, and make it an extravaganza.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

EssayAlbumessay

Iscenebesettelsen

Meg, mig selv og i: En av popmusikkens ypperste semipopulære låtskrivere vender blikket innover – delvis, i hvert fall.

Eirik Blegeberg

Tilbakeblikk: «Om jeg har lest Knausgård? Det spørsmålet har venner og journalister stilt meg det siste året. Men svaret er nei. Jeg ville unngå memoaraktige bøker i arbeidet med denne platen, og da virket det som dårlig timing å gyve løs på Knausgård», sa Stephin Merritt til Musikkmagasinet i februar. Foto: Christopher Olssøn

Vår tids Cole Porter. Innsalget er såpass forslitt at det sannsynligvis har irritert Stephin Merritt i en liten evighet. Som det meste annet, for øvrig. Fra hvordan han siteres i intervjuer – feilaktig, hvis du spør «50 Song Memoir» – til hvordan han framstår i den sju år gamle dokumentarfilmen «Strange Powers: Stephin Merritt and the Magnetic Fields», der hovedpersonen smått overraskende trekker på smilebåndet av sitt eget dunkle vidd. En film han selvsagt ikke ville være med i, ikke egentlig og hvis han kunne velge. Bu-hu-hu.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn