Simone de Beauvoir innleder «Det annet kjønn» med å skrive at hun har vegret seg for å skrive om kvinnen: «Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt.» Selv for de Beauvoir hefter det noe ufriskt ved det å tematisere kvinnen. Ikke minst ledsages det å påpeke nok en gang at problematikken er nødvendig å diskutere videre, av en følelse av lede. I Elena Ferrantes andre og 15 år gamle roman, «Svikne dagar», som nå er kommet på norsk i Kristin Sørsdals glitrende oversettelse, kommer denne leden til uttrykk som frykt for å falle som offer – eller skam over allerede å ha falt – i en kamp som ikke lenger burde vært nødvendig å utkjempe.