Nå dreier det seg om å forsvare «den norske modellen». Det sier personer på venstresida hvis innsikt og skjønn jeg setter høyt. Nå er det ikke sjølsagt hva en mener inngår i denne modellen. Men la oss si at den omfatter 1) at arbeid og kapital samarbeider i et etter måten jamvektig forhold, der staten spiller en tredje part, 2) en velferdsstat som i prinsippet er universell, 3) en forholdsvis sammenpresset inntektsstige, og 4) et produktivt og konkurransedyktig næringsliv.

Da kan en se forsvar av disse trekkene som en fornuftig parole. Den har som utgangspunkt at det finnes ulike særegne nasjonale modeller. Internasjonalt knyttes dette til en dette til en diskusjon om varianter av kapitalismen, med ulike institusjonelle ordninger og styrkeforhold mellom klassene. Foruten den nordiske sosialdemokratiske modellen finnes til dømes en anglosaksisk liberal/istisk modell, en søreuropeisk modell med sterke innslag av familieansvar, en autoritær sørøstasiatisk variant. Og så videre. Å benekte disse forskjellene vil være meningsløst.

Samtidig ligger det i parolen om forsvar, at det historisk skapte arrangementet nå er under angrep. Arbeidsgivere unnsier samarbeidet. Dagens regjering avvikler reguleringer og så videre. Arbeidstakere, fagbevegelsen og den politiske venstresida er på defensiven. Motstykket til den «norske modellen» sies gjerne å være en «nyliberalisme» på offensiven. Også her legges ulik mening inn i begrepet – en ny samfunnstype, en ny fase i kapitalismen, en ideologi, en mentalitet?

Mest fornuftig er etter mitt syn å se nyliberalisme som ett mulig politisk regime i dagens fase av kapitalismen. Det er all grunn til å bekjempe dette, og å holde skansene.

«Norsk modell» mot «nyliberalisme» ses altså som alternativene. Men begge bygger på kapitalismen: Den norske modellen bygger på en kapitalistisk markedsøkonomi der svære transnasjonale konserner inngår, blant dem privatiserte, tidligere offentlige bedrifter. Modellen viser ikke noe annet, nytt samfunn.

For ikke så langt tilbake siden snakket vi om «sosialisme» mot «kapitalisme» som motsetningsparet. Av disse er begrepet «kapitalisme» brukt nokså hyppig, i kjølvannet av finanskrisa i 2008-2009, «troikaens» herjinger i Hellas og de enorme formuesforskjellene som er avdekket. Og godt er det. Vi trenger i høyeste grad begrepet og analysen det rommer. For ellers vil vi ikke skjønne at dette er et system, med innbygd tvang til vekst – eller krise. Så kanskje vil en antikapitalisme styrkes, med krav som går ut over rammene i «den norske modellen».

Hva da med «sosialisme»? Er det et dødt ord – eller er det på tide å hente det inn igjen i det aktive politiske språket?

Det finnes innvendinger mot dette: Partier til venstre for Arbeiderpartiet som sier de vil ha et sosialistisk samfunn, har etter andre verdenskrig nådd så mye som ti–tolv prosent bare i 1945, 1973, 1989, 1997, 2001 og i 2005, aldri over. Noen «overgang til sosialismen» i form av et brått brudd, et totalt skifte av system, står ikke for døra.

Men mon ikke denne enten/eller-tenkingen er feilaktig. Det er heller slik at et konkret samfunn rommer flere former og tendenser, som kan bølge fram og tilbake. Iblant kan en vinne seire som ikke så lett lar seg reversere, strukturelle reformer. Her trenger vi tanken om sosialisme, for å skape optimisme og vise at noe annet er mulig, og for å velge politisk riktig.

Sosialisme er ikke ett ferdig system. Men sosialisme er heller ikke allmenne abstrakte verdier. Sosialisme er å ha målestokker for faktiske trekk ved samfunnet, for å bedømme om et tiltak er godt, om utviklingen går i retning av mer fellesskap, sosialisme. Blir folk mer jamstilte – eller øker forskjellene? Øker vanlige folks råderett over eget arbeid og liv – eller styrkes sjefenes management? Får markedet mindre å si – eller blir mer av våre liv kjøp og salg? Får folkevalgte demokratiske organer mer å si – eller styrer markedstvangen? Øker arbeidende mennesker og fagforeningene sin makt? Klarer venstrekreftene å skape en klasseenhet på tvers av ulike tilhørigheter – eller splittes det arbeidende folk etter næring eller etnisitet? Og – som et premiss under det hele: Er utviklingen bærekraftig for menneskene på denne kloden? Blir det sosialisme eller barbari?

Og til de lettskremte: Kunne Bernie Sanders kalle seg sosialist, kan vel vi.

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo